Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jeg har ofte vurdert mitt eget liv opp mot andres. Tenkt at hvis jeg bare hadde greid det eller det, ville alt kjentes mye bedre. Jeg ville vært lykkeligere. Det er så mye som skulle vært på plass for at jeg skulle hatt et bedre liv. Økonomi har i perioder vært et tema som har holdt meg våken om nettene. Jeg har ikke helse til å jobbe og tjene penger som de fleste andre. Jeg sakker akterut og ser folk rundt meg kjøpe nye møbler, ny bil, hytte. De reiser på ferier jeg bare kan drømme om.

Det er så lett å tenke at hvis bare. Hvis jeg hadde vært frisk. Hvis jeg hadde forvaltet livet annerledes. Hvis jeg ikke hadde gjort det eller det.

Etterhvert har jeg kommet fram til at det eneste jeg kan gjøre noe med er mine egne forventninger. Forventningene må justeres mot realitetene. Jeg blir ikke frisk. Men jeg har blitt friskere, og gleder meg over det. Jeg vet ikke om det vil vare. Men jeg vet uansett ingenting om dagen i morgen, eller framtida. Ingen av oss gjør det. Vi kan bare leve livet en dag av gangen.

Mitt liv og min livskvalitet kan ikke måles opp mot andres. Det eneste jeg kan måle meg og mitt opp mot er meg selv. Når forventninger og realiteter stemmer overens blir jeg i balanse. Andres forventninger til meg er ikke mitt problem.

Takk for at du leste 🙂

©Trollmor

 

Advertisements

Tapt lykke

 

 

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

da de fire dagene med sol

var sommeren

som skapte minnene

De er de eneste som eksisterer

Ingen regnværsdager ble igjen

Ingen tåke eller vind

Fordi solen visket bort alt

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

 

Tenk om følelsene

som klistrer seg fast i hjernen

og som jeg ikke vil kjenne

ble borte

Slik som regnet som ikke fantes

Fordi solen var så sterk

at minnene om det forsvant

 

Tenk om solskinnsordene

som ble sagt

kunne ha visket ut

regnværsordene

fra hukommelsen

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

 

© Trollmor

 

 

For mange år siden innså jeg at jeg var blitt for syk til å jobbe. Jeg hadde lenge forsøkt å klamre meg fast til arbeidslivet. Jeg ville så gjerne, men greide det ikke lenger. Det var vondt. Jeg kjente meg så liten og ubetydelig. Selvtilliten var lik null. Det var ikke bare det at jeg var syk, det var fordømmelsen og mistenksomheten fra samfunnet mot dem som hadde en usynlig sykdom. Slike som meg. Etterhvert begynte jeg å skrive om hvordan jeg hadde det. Jeg opprettet denne bloggen, og delte noe av det jeg hadde skrevet. Når jeg nå leser det jeg skrev for mange år siden ser jeg hvor viktig det var for meg å bli forstått, og hvordan det jeg opplevde som urettferdig gikk inn på meg. Ikke bare det jeg opplevde selv, men også det andre ble utsatt for.

Det plaget meg at uføre og syke ble mistenkeliggjort i media. Av politikere, av synsere og bedrevitere. Jeg ble lei meg av det som ble sagt og skrevet. «Alle» kjente noen, hadde hørt om noen eller visste om noen som hadde en nabo som «utnyttet systemet». Som egentlig var frisk, men som levde godt på «trygd» av «våre» skattepenger.  Alle kronisk syke vet at dette ikke er sant. Jeg mener ikke at det ikke finnes mennesker som utnytter systemet. Så lenge det er mulig å utnytte noe vil det alltid finnes noen (få)  som gjør det. Men jeg mener at ingen er tjent med at kronisk syke, og da usynlig syke i særdeleshet mistenkeliggjøres som gruppe. At noen ser ut til å greie seg greit økonomisk med uføretrygd kan det være mange grunner til, men grunnen er absolutt ikke den at uføretrygden er særlig høy. Men myter fortsetter å leve så lenge noen velger å tro på dem og bringer dem videre uten å bry seg med konsekvensene av det de sprer.

Etterhvert har hetsen og kritikken mot usynlig syke og uføre stilnet noe. Nå rettes den mot flyktninger og asylsøkere. Myter spres og fortelles som sannheter. Jeg skal ikke gå gjennom noen av dem nå. Alle som bruker internett kan selv finne pålitelige kilder til hva som er sant eller ikke.

Jeg kjenner hele min sans for rettferdighet protestere. Og jeg har gjennom de siste månedene kjent på både sorg og fortvilelse når jeg har lest hva som deles og spres på nett. Noe av det kan ved første øyekast virke uskyldig, men når man sjekker om det er sant, hvem som står bak og ikke minst legger merke mengden av det som likes eller deles fra de samme personene ser man mønsteret. Alt går ut på å mistenkeliggjøre og sverte en hel gruppe.

Jeg mener ikke at vi kan ta i mot alle som kommer til Norge, eller at alle som kommer hit er bra folk. Jeg er redd for framtiden til familien min og barna mine. Jeg er såpass egoistisk at jeg er bekymret for at velferdsgodene vi har skal bli dårligere.

Men jeg er mer skremt for de holdningene jeg ser rundt omkring. De som bare går ut på å mistenkeliggjøre folk. Vi har i høst fått et asylmottak som nabo. Jeg var urolig i forkant. Hvilke mennesker var disse som skulle komme dit? Jeg har derfor vært i besøk og pratet med noen av de som bor der. Jeg har kun blitt møtt med vennlighet. Det betyr ikke at jeg tror det beste om alle som er vennlig mot meg. Men jeg tror ikke  mistenksomhet og skepsis mot andre gjør alt bedre for noen heller.

Det hender jeg leser om vold, bråk og slagsmål hvor de involverte har vært det media beskriver som «personer av utenlandsk opprinnelse». Og så blir jeg usikker. Er jeg naiv? Men så vet jeg at dette ikke er noe nytt. Det finnes alle slags mennesker over alt, og det skjer ting som ikke burde ha skjedd. Uansett. Alltid. Overalt.

Hva har alt dette med at jeg er syk å gjøre?

Noe av det som har skjedd i livet mitt har gjort at jeg har greid å løfte blikket og se andre enn meg selv. Jeg vet hvordan det føles å kjenne seg mistenkeliggjort. Jeg reagerer sterkt på det urettferdige i at en hel gruppe dømmes på bakgrunn av noen få.

Jeg har hatt mange fiks ferdige innlegg oppe i hodet mitt om dette. De fleste ble aldri skrevet ned. Og mye av det jeg har skrevet har vært for krasst til at jeg har villet dele det. Det er lettere å nå fram med gode ord enn med sinte.

Det er mange som ikke har det bra i Norge. Et ønske for 2016 er at flere kunne engasjere seg litt i frivillig arbeid eller bidra på andre måter for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Og de fleste av oss kan gjøre litt. Litt er alltid bedre enn ingenting. Jeg ønsker at alle kunne slutte å sette svake grupper opp mot hverandre.

Det er ikke alle som har de samme muligheter til å bidra for andre. Det vet jeg ganske mye om. Men jeg skulle ønske at alle kunne tenke seg om både en og flere ganger før de mistenkeliggjør andre, uansett grunn.

Det er ikke alltid man kan gjøre noe bra, men man kan iallefall la være å gjøre det verre for noen.

For de som sliter med sykdom, ensomhet og vonde tanker håper jeg at 2016 blir et bedre år.

Jeg vil ønske deg et riktig godt nytt år.

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

Min barndoms adventskalender var fargerik og inneholdt små plastfigurer. Den var kjøpt på samvirkelaget like ved. De barna jeg kjente hadde akkurat maken. Juleforberedelsene hjemme besto av baking, pynting og vasking. Jeg var motvillig eller velvillig assistent, alt etter hva jeg syntes var morsomt å være med på. Vi hadde en tv-kanal, og der så vi Jul i Skomakergata. At det gikk noen andre serier før jul kan jeg faktisk ikke huske. Hver søndag tente vi lilla lys, til det til slutt sto 4 tente lys på stuebordet. Og det luktet bakverk og vaskemiddel i huset i hele desember.

IMG_3992

Jeg vet ikke om livet før jul for de voksne var noe enklere da enn nå. Men jeg liker å tro det. Fordi forventningene til hva foreldrene skulle bidra med for å oppfylle barnas ønsker var mindre. Jeg tror ikke mine foreldre noen gang tenkte over hva de skulle gjøre for «å skape gode minner.» De gjorde bare det de pleide å gjøre, og så ble minnene bare til. Og jeg var fornøyd med mine plastfigurer.

På et eller annet tidspunkt etter at jeg selv fikk barn, begynte det å dukke opp hjemmelagede gavekalendere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt når, tidsklemma hadde tatt kvelertak på meg, og jeg greide knapt å puste. Jeg gjorde noen forsøk på å bli «verdens beste mamma» ved å lage omtrent en million små pakker i slutten av november som skulle fordeles på mine, dine og våre barn. Det ble bare surr…. De som kjenner meg forstår hvorfor. Dessuten ble det dyrt. Og ikke særlig vellykket. Den som har sett hvordan det forventningsfulle ansiktet til en gutt som pakker opp en rosa hårstrikk før han skal på skolen om morgenen den fjerde desember forandres til et stumt nå-har-det-klikka-for-mamma-uttrykk, glemmer det aldri. Det finnes ingen unnskyldninger som nytter da.

Jeg gikk tilbake til sjokoladekalenderen. Som verdens mest kjipe mamma. «Alle andre» hadde mødre som laget kalendere. (Unnskyld så mye, mine store barn. Jeg fikk det bare rett og slett ikke til.)

Helt til jeg fikk en ide. Det var dessverre litt i seneste laget. De største barna hadde mistet interessen for adventskalender generelt, og spesielt hjemmelagede.  Ingen flere kalendere fra mamma takk! Så det er bare minstemann som har fått glede av den.

IMG_3998

Dette er kalenderen som har vært brukt de siste årene. Og her er kalendergaven for i dag:

IMG_3995

(Ikke bry dere om håndskrifta. Den bare blir sånn uansett hvor hvor hardt jeg prøver. I går holdt jeg på å glemme av det, så da måtte jeg bare finne på noe i full fart. Jeg henger som vanlig litt etter, så hodet mitt er ikke helt kommet til desember enda…)

Noen ganger ligger det en liten ting der, noe gutten trenger, og ville fått uansett. Av og til bare en lapp med løfte om en tur, et kafebesøk eller noe annet vi kan gjøre. Yndlingsretten til middag. En film vi skal se. Kosekveld med noe ekstra. En lapp som innleder en skattejakt som fører til et sted lørdagsgodten ligger gjemt. Lage pepperkakehus sammen med storesøsken. (Et høydepunkt og en viktig tradisjon for hele gjengen, og de ordner alt selv.)

Jeg tror nøkkelen til gode minner ligger i det vi gjør. Jeg har ingenting i mot at noen lager 24 fine og forseggjorte kalendergaver. Det jeg har skrevet er absolutt ingen kritikk av det. Det ligger mye omtanke i det, og er en hyggelig ting å gjøre.  Men ikke alle har tid eller lyst til. Og det kan fort bli dyrt. Ikke alle har like god økonomi, og i desember blir det ekstra synlig.

Den beste gaven vi har er tid. Tiden kan pakkes inn i magisk og usynlig gavepapir og legges i adventskalenderen til barna. Jeg er sikker på at de ikke blir skuffet.

For å forsikre meg om at ikke mine barn hadde tatt skade på sin sjel av å ikke få hjemmelagede adventskalendere, har jeg forsøkt å spørre litt forsiktig om hva som har betydd mest for dem i desember under oppveksten. Svarene deres beroliget meg. Det var tiden vi hadde brukt sammen. Å høre det var som musikk i mine ører,…helt til min datter la til: «Mamma! De sjokoladekalenderene vi hadde var gull verd! Det var helt fantastisk å få en sjokolade hver morgen før vi gikk på skolen!» 

 

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

 

Dette innlegget er inspirert av Lammelårtankers innlegg: Slett meg hvis du er uenig.

Jeg la ut en link til det på min private Facebookprofil, og skrev samtidig en status hvor jeg stilte noen spørsmål:

«Vil du slette meg som venn hvis du er dypt uenig med meg, og min mening er så grunnleggende feil at du ikke kan forholde deg til den?

Vil du kun lese det du er enig i på FB? Mange fronter sterke meninger på nett, og det legges ut linker til artikler, blogger, og statuser som deles av mange. Ikke alt viser seg å være like seriøst hvis man gir seg tid til å undersøke. Hvis jeg deler noe som ikke stemmer, eller som du er uenig i, vil du si fra til meg om det da?

Hvis du deler noe som er feil eller jeg er uenig i – er det da greit at jeg sier fra? 
Er vi redd for uenighet? Velger vi å ikke følge de vi er uenig med? Velger vi publikum og venner vi vet er enig med oss i det vi legger ut, slik at vi aldri får utfordret vårt syn og våre meninger? Kan man være venner, respektere hverandre samtidig som man er dypt uenig, eller er ikke det mulig?»

Responsen var liten.

Noen få kommenterte under innlegget mitt, og jeg fikk noen synspunkter. Tusen takk til dem. Men de aller fleste var tause.

Jeg har etterhvert lagt merke til en ting på Facebook. Folk diskuterer ikke. Eller egentlig gjør de det, men ikke med hverandre. Folk mener mye hele tiden, men kun på sin egen vegg. Linker til artikler, blogginnlegg og statuser med sterke meninger står uimotsagt, men på andre vegger dukker det opp innlegg fra noen som er dypt uenig. Egentlig er det ganske fasinerende å se på.

Heftige debatter, fullstendig blottet for kommunikasjon mellom parter som står steilt mot hverandre. Og i motsetning til avisartikler henvises det sjelden til hvem innlegget eller statusen er rettet til. Dersom man har begge parter som venn er det ofte ganske tydelig at dette er en del av en diskusjon.

Og jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger.

Det har nok de fleste. Man leser noe som provoserer på nett, og så slenger man ut meningene om temaet. På sin egen vegg. Og høster kanskje likes og kommentarer fra de som er enig. Resten er taus. Så skriver meningsmotstanderen et nytt innlegg, eller legger ut en link som har en tydelig, men usagt adresse. Og så har vi det gående.

Hva slags kommunikasjon er dette?

Hvorfor vil vi ikke diskutere med andre når vi mener noe? Er vi redd for å ta feil? At meningene våre ikke tåler å utfordres? Hvorfor må vi bruke noe andre har skrevet for å si hva vi mener? Vi gjemmer oss, og meningene våre bak masseproduserte statuser.

Hvorfor velger noen å dele noe som åpenbart er usant, (det er enkelt å google) eller fra sider som har en agenda man helst ikke vil assosieres med? «Men de har jo rett i noe». Joda. Det har de aller fleste. Det er svært få som ikke har rett i noe. Men hvis vi er nødt til å bruke useriøse kilder, eller f.eks kilder med en ekstrem agenda i en eller annen retning, og vi ikke ønsker å assosieres med dem, bør vi kanskje finne andre kilder som kan støtte vårt syn.

Så er det dette med å slette «venner», som Lammelårtanker skrev om i sitt innlegg. De fleste mennesker ønsker å framstå som rause og inkluderende. Jeg møter meg selv i døra av og til. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg forsøker å forholde meg til de aller fleste, og tenke at det er noe bra med alle. Vi kan være uenige, men likevel venner. Vi behøver ikke å diskutere det vi er uenig om, det finnes mange andre ting vi kan snakke om. Jeg prøver å være åpen for argumenter som ikke støtter mitt syn, kanskje jeg kan se ting fra andre synsvinkler da.

Jeg har etterhvert sett at noen få har et menneskesyn jeg synes er vanskelig å akseptere. For meg er det en grunnleggende tanke at alle mennesker er like mye verd. Og jeg ser at retorikken i noe av det som deles dreier mer og mer i en retning jeg har problemer med å godta. Det dukker opp rene hatytringer og svake grupper settes opp mot hverandre. Det skremmer meg, og jeg får vanskelig for å forholde meg til de som kommer med slike ytringer.

Så hva gjør man? Hva ville du ha gjort? Slettet dem som venn? Ville du sagt fra? Ville du skjult profilene deres, for å orke å beholde dem som «venner»? Jeg har foreløpig stort sett valgt det siste, og jeg synes det er en feig løsning. Noen få ganger har jeg sagt fra. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og så velger jeg ofte å lukke øynene, og trykke på «ikke følg» på Facebook. Jeg skroller fort forbi noe av det ubehagelige for unngå å bli provosert. Tenker at jeg har ikke tid eller krefter til å diskutere. Det er sikkert noen andre som sier fra. Jeg er nok bare et passe godt menneske, og jeg liker ikke alltid den personen jeg treffer i døra.

Takk for at du leste 🙂

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Som barn fikk jeg meslinger. Jeg var liten, og husker ikke så mye av det, men jeg tror ikke jeg ble særlig syk. Noen år senere hadde jeg kusma. Jeg ble ganske dårlig, men ikke verre enn at jeg var godt fornøyd med å få være hjemme fra skolen ei stund.

Det var min erfaring med barnesykdommer.

Da barna mine var små, fikk de vannkopper. Den ene fikk et normalt forløp. Den andre hadde nedsatt immunforsvar på grunn av medfødt sykdom. Alt hun fikk av infeksjoner slo henne skikkelig ut. Hun var medtatt i lange tider etter influensa og omgangssyke. Hver eneste gang. Hun ble skikkelig dårlig av vannkoppene. Lenge. Og det ble noen turer på legevakta på grunn av komplikasjoner.  For første gang tenkte jeg litt over dette med vaksiner mot barnesykdommer. Hvor glad jeg var for at barna var vaksinert mot de mest alvorlige barnesykdommene.

Noen år senere fikk jeg barn nr. 3. Han hadde en alvorlig medfødt lidelse. Vi fikk vite at selv en alvorlig influensa i verste fall kunne være dødelig for ham. Så han fikk influensavaksine. Det finnes faktisk vaksine mot vannkopper også, den kan gis til spesielt utsatte, fikk vi vite av barnelegen. Han anbefalte at vårt barn skulle vaksineres mot det, samt influensavaksine hvert år. Det har vi i ettertid vært glad for. Av og til har ikke influensavaksinen «truffet» helt, og han har blitt syk likevel. Så syk at det har vært behov for akutt innleggelse i sykehus. Det vi har fått vite da, er at uten vaksine ville han blitt mye dårligere. At vi skal vært glad for at han har vært vaksinert. Det har vi vært.

Og han har fulgt det obligatoriske vaksinasjonsprogrammet ved Helsestasjonen.

I disse dager går det en debatt om vaksiner i media. Flere, også kjendiser går ut i media og forteller at de ikke vaksinerer barna sine mot flere barnesykdommer, blant annet meslinger. Den vaksinen gis normalt når barnet er 15 måneder.

Jeg har et par ting å si. Du vaksiner ikke barnet bare for din egen skyld. Du vaksinerer også for at ikke ditt barn skal smitte mitt barn. Hvis ditt uvaksinerte barn får meslinger, og smitter et annet barn før det er 15 måneder gammelt, kan det få konsekvenser du sannsynligvis ikke har tenkt på. Dersom mitt barn hadde dødd på grunn av din kunnskapsløshet, ville jeg neppe tilgitt deg. Jeg tror faktisk ikke det.