Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2012

Jeg sitter aleine  i et nattestille hus. Ute er det ufyselig regn og mørkt. Dette er en av ungdommens party-netter. Jeg hører støy fra russ i det fjerne. I fjor var yngstejenta i huset russ, nå er hun flyttet. Har lillegutt igjen. Heldigvis enda noen år til han skal ta fra mora si søvnen natt til første mai. Jeg og mannen i huset har hatt noen slitsomme år med barn og bonusbarn, som etterhvert ble tenåringer. Nå får vi en pause. Jeg må innrømme at det er godt. Men litt vemodig, selv om det er livets gang.

Jeg skulle av og til ønske at vi kunnne visst for mange år siden det vi vet i dag. At dette gikk bra. At alle kom gjennom det på et vis. Vi også. De gangene engstelsen stjal nattesøvn,  klokka tikket mot morgen, og ungdommen ikke sov i senga si.

Det er ei tid for alt, brukte far min å si. Nå er det andre foreldre som engster seg for sine som er ute i denne natta hvor russ og andre tenåringer fester.

Selvsagt er ungene mine fortsatt i tankene mine nesten hele tia, og jeg bekymrer meg for dem uansett hvor gamle de er, og hvor de befinner seg.  Jeg kjenner bare at oppdragelsesjobben av de største er gjort. God eller dårlig. Det kan alltid diskuteres. Uansett må jeg nå trå til side og la dem få finne sine plasser i livet. Så får jeg bare håpe at noe av det jeg forsøkte å formidle av gode verdier har gitt dem ei plattform å stå på. Jeg gjorde mitt beste.  Og at det som ikke ble rett gjort, som jeg ikke fikk til, på en eller anna måte kan bli snudd til noe positivt likevel. Etterhvert.

Det er ei tid for alt. Og for mitt vedkommende blir dette for første gang på mange år –  forhåpentligvis – en mai måned som ikke preges av engstelse for russefeiring ute i iskalde nordlandsnetter. Lykke til, alle russeforeldre. Det går stort sett bra 🙂

 

Read Full Post »

SAMHOLD GJØR STERK…

Jeg kjente en gang ei lita jente. Det vil si –  jeg kjenner henne enda, men hun er ikke lita lenger.

Da hun gikk i første eller andre klasse hadde klassen hennes en lærer som brukte metoder som skammekroken, og det å sende elever på gangen hvis de hadde gjort noe som fortjente negativ oppmerksomhet… En gang det sto en elev i  ”kroken” i klasserommet reiste jenta, som var temmelig sjenert og vanligvis ikke ønsket å vekke oppmerksomhet seg plutselig opp, og gikk og stilte seg ved siden av gutten i kroken. Læreren spurte forbuset om hvorfor hun sto der  ”Jeg vil ikke at noen skal være lei seg alene. Han trenger trøst”, svarte jenta. En litt forvirret lærer sendte begge to tilbake til pultene sine…

Det jenta viste kalles solidaritet.

Fra Wikipedia:

Solidaritet er et begrep som beskriver en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper….. Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse, – å foreta valg utfra deres konsekvenser for andre eller for å dekke andres behov. Ved å gi avkall på (kortsiktig) egeninteresse skal handlingene skape kollektive verdier for flere.

I 1991 holdt Arne Myrdal, leder i Folkebevegelsen Mot Innvandring, et møte i Brummunddal. På det møtet møtte 4000 personer opp og snudde ryggen til ham og hans budskap.

Det folk i Brummunddal viste den dagen kalles også solidaritet.

Av og til koster det å være solidarisk. Det er ikke sikkert du blir populær om du stiller deg på siden til en som blir urettferdig behandlet. Den lille jenta var modigere enn de fleste voksne jeg kjenner. Hun viste solidaritet alene.

Noen har en sterk sans for rettferdighet, mens andre mangler den helt. Noen synes det er helt ok at svake grupper blir stigmatisert i media og ellers, mens de rikeste i landet er nullskatteytere uten at noen hever et øyebryn. Noen synes derimot ikke det er ok. Noen ser bare seg selv, og verden fra sitt eget ståsted. Noen lukker øynene for urettferdighet. Så lenge en selv, og ens egne har det bra er alt greit. Man vil ikke blande seg inn og bry seg.

Arnulf Øverlands dikt –” Du må ikke sove”, inneholder disse kjente linjene: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”.

Både enkeltindivid og hele grupper trenger støtte fra omverden. Alle kan trenge at noen taler deres sak. Du kan tenke at ”dette gjelder ikke meg”. Kanskje ikke. Men kanskje det kan gjelde ditt barn, din venn eller noen andre du er glad i. Til syvende og sist er vi alle tjent med å ikke akseptere at andre har det vondt, eller blir urettferdig behandlet.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og sammen kan vi gjøre en forskjell.

Read Full Post »

1.         ”Syk, du? Du ser da så frisk ut? ” – Tusen takk skal du ha! Det var virkelig hyggelig sagt! Etterfulgt av det mest strålende smilet du greier å prestere i situasjonen.  (Vedkommende vil garantert bruke ei god stund på å finne ut hvordan han/hun skal reagere på det.)

2.          Kunstig medfølende:” Hvordan står det til med deg nå da? – Ingen forandring siden sist du spurte. Hvordan har DU det da?

3.           ”Du som er så ung, kan umulig være SÅ syk.” – Det vet nok dessverre ikke  sykdommen min. Kan du være så vennlig å opplyse om aldersgrensen?

4.          ” Jeg skulle gjerne bytte med deg. Tenk å få lov å ligge heime hele dagen, slippe å gå på jobb i dette været”. – Gjerne. Gleder meg til høre hvordan du har det 17. mai, julaften, bursdagen din, og de fineste sommerdagene. Mange av disse har nemlig  jeg tilbrakt i senga. Ikke bare de dagene du må på jobb i dårlig vær.

5.           ”Hei, du! Du parkerte på en handikapplass! – Det stemmer det!

6.           ”Jeg forstår ikke noe av denne sykdommen din, jeg”.  Hvis det finnes info-brosjyrer om din sykdom, ha alltid med deg en i lommen eller i veska. Gi til vedkommende,  og si: – her finnes mye nyttig og lærerikt å lese, for alle som har evne til forståelse og empati.

7.         ”Kan du ikke bare prøve å ta deg sammen?” – Jeg tar meg sammen. Du skulle sett meg hvis jeg IKKE hadde gjort det.

~Trollmors tanker~

Read Full Post »

Jeg har nettopp fått en gave fra min lille gutt. Ei matte for å bruke som underlag for et kaffe- eller te-krus. Han har laget den på skolen. Flinke gutten min.

Fin, ikke sant?

Jeg har fått noen slike gaver fra ungene mine opp gjennom årene. Ting de har laget i barnehage og på skolen. Noen blir tatt fram år etter år til jul eller påske. Noen er rammet inn og henger på veggen. Noe er samlet i permer, i skuffer og skap, og noe har gått tapt i årenes løp. Noe er bruksting som tas fram og brukes i hverdagen.

Mange av disse tingene betyr mer for meg  enn stæsj og bilder kjøpt for penger. De har sin egen historie. Laget av små barnefingre til mordag, bursdag, jul eller bare fordi de hadde lyst å lage det. Og gi det til mamma eller pappa.

For meg er dette blandt de mest verdifulle ting jeg eier, de gir meg glede og takknemlighet for det jeg har, og får lov å være en del av. Hver dag. Det er ekte verdier det!

Read Full Post »

~Tanker~

 Før du avfeier et annet menneskes problemer som bagateller, bør du gjøre et ærlig forsøk på å sette deg inn i hva de består av, og hvordan de innvirker på vedkommendes liv…

 ~Trollmor~

 

Read Full Post »

Jeg er ikke så veldig optimistisk for tia. Sliter med søvn, smerter, synsforstyrrelser, skjelving, lydømfintlighet, konsentrasjon og…en del andre ting.

Når jeg er sammen med andre tar jeg på meg ei maske, det jeg skriver på nett prøver jeg å få til å lyde positivt.

Egentlig er jeg av og til ganske nedfor. I sene nattetimer tar jeg fram pc’n og skriver. Det ligger mye ”tungt stoff” der som andre sannsynligvis ville blitt forferdet over å se. I allefall de som kjenner meg, og tror at det går bra. Det er jo det jeg sier. Folk vil helst høre det positive. Derfor gir jeg dem det. Folk blir ille berørt over å høre om tungsinn og selvmedlidenhet. Derfor lar jeg dem slippe, holder meg mest mulig for meg selv når jeg ikke greier å vise et blidt ansikt. Poster positive statuser på Facebook, eller lar være å poste noe som helst. Å skrive om ei vellykket helg gir mange flere tilbakemeldinger, enn så skrive om ei helg under dyna.

Jeg har av og til tenkt at vi vet ikke mer om andre folk enn hva de velger å fortelle om seg selv. Jeg har også av og til tenkt at et menneske i dyp personlig krise sjelden er den som roper høyest. Vi reagerer med overrasket forferdelse når vi får vite om personlige problemer i vår nærhet. Altfor ofte ante vi ingenting på forhånd. Hvorfor er det slik?

Dersom noen åpner seg litt og forteller om at de har det vondt, er det enkelt å gi lettvinte råd uten å tenke seg om. Jeg vet det. Alle gjør det. Jeg også.

Selv om jeg har opplevd akkurat det samme, og vet hvordan det virker inn på meg. Jeg har forsøkt å fortelle at jeg er nedfor, eller har det vondt. Møtt på reaksjoner som: ”gjør ditt, gjør datt, tenk positivt, ingen ting blir bedre av at du er negativ, jeg har det verre enn deg, se på den eller den – som er positiv tross alle sine problem.  Hva skjer? Jo, jeg lukker meg inne som en østers etter slike reaksjoner.  TENK om vi alle kunne vært litt flinkere til å lytte uten å komme med råd som kanskje ikke er rett for vedkommende. Heller bare være tilstede, bry oss, vise omtanke. Ikke møte det vi oppfatter som negativitet med irettesettelse eller taushet. Kanskje vi kunne være til hjelp, greie å løfte opp et menneske litt ved å være mer ydmyk i forhold til andre menneskers problem. Uansett om vi oppfatter dem som store eller små – sett fra vårt eget ståsted.

Til slutt noe jeg skrev for flere år siden, etter en gang jeg våget å vise en liten flik av hvordan jeg hadde det i en dårlig periode, og ble irettesatt av et «tenk positivt» menneske. Her er det:

  • ….Når mennesker i sin iver etter å vise sin positivitet framstår som overfladiske, selvgode og ufølsomme, har de feilet fullstendig….

…husk at ekte positivitet skapes innenfra i det enkelte individ, og kan ikke påtvinges av andre. Alle må være positve på egne vegne, andre kan ikke være positive for deg….

 

Read Full Post »

Jeg har slitt med søvnen i det siste. Søvnforstyrrelsene kommer og går, og er stadig i endring. Jeg har vent meg til at det er slik, og har resignert. Jeg orker ikke lete etter nye preparat som kan hjelpe.

I formiddag sovnet jeg for ei lita stund. Vår trofaste søndags-VG selger kom på døra mens jeg sov. Sønnen min var innom rommet, og spurte om jeg skulle ha. Neeeei….mumlet jeg i halvsøvne. Våknet, og slo på pc’en litt seinere. Fant følgende på Facebook:http://www.serendipitycat.no/wp-content/uploads/2012/04/220412_VG_SlikliderMEbarna.pdf

Dette har blitt lest noen ganger i dag. Synes artikkelen i VG var veldig god for de som har litt kjennskap til hva dette dreier seg om.  MEN…er usikker på om innholdet i artikkelen når fram til folk flest: ME- barna lider mens forskerne sloss. Dette skjer i dagens Norge i 2012. Forskningsmidler deles mellom 2 leire, som ikke er enige om diagnosekriteriene for sykdommen de skal forske på. I mellomtiden får ikke alvorlig syke barn og ungdom den hjelpa de trenger. Det er budskapet i artikkelen!  På bloggen hvor jeg fant avisartikkelen ligger en del kommentarer under innlegget. De er verd å lese, de klargjør en del som ikke kommer fram i VG:http://www.serendipitycat.no/?p=8525

Jeg skal ikke si noe mer om dette. Det er andre som sier det utrolig mye bedre enn hva jeg er i stand til.  Dessverre gjør ikke alltid media et forarbeid som er grundig nok til å vise hele bildet.

Read Full Post »

Older Posts »