Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2012

Jeg lærte seint å svømme. Plasket rundt på grunna med en fot i bunnen av bassenget, og lot som jeg kunne det. Nå var muligens ikke  svømmeundervsninga på 70-tallet alltid særlig pedagogisk god i Norge. Selv om de som undreviste i faget nok gjorde sitt beste. Jeg ønsker ikke å utdype det. De som har gjort de samme erfaringene, forstår hva jeg mener. Alle dere andre får bare lure..

Det var heller ikke svømmeundervisning jeg hadde tenkt å skrive om nå. Men det å hoppe ut på dypt vann, i oveført betydning. Det er forresten en ting jeg har lyst å dele med dere før jeg forlater det våte element. Et sitat fra en liten gutt etter at han hadde svelget temmelig mye vann i bassenget: «Mamma, vet du at det er lurt å holde munnen lukket når du er på dypt vann?» Et usedvanlig klokt utsagn fra en liten dryppende og skjelvende rødøyet gutt i badebukse…

Jeg har flere ganger i livet hoppet ut på dypt vann. Jeg har ikke druknet enda, selv om det har vært nære på noen ganger. Før jeg begynte å blogge gikk jeg lenge fram og tilbake langs kanten, før jeg trakk pusten dypt og lot det stå til. Enkelte tema er relativt ufarlige å skrive om. Andre ganger beveger man seg i et minefelt. Det er fort gjort å trå feil. Og du utleverer deg selv. Du blir ekstra sårbar. Du slipper andre inn i livet ditt på en eller annen måte. Uansett hva slags blogg du har, formidler du noe om deg selv. Hva slags person du er. Hvordan du lever. Hvilke interesser, tanker og meninger du har. Kanskje ikke alt dette for alle, eller på en gang, men iallefall noe av det. Som blogger vil du noe med det du gjør. Og så ønsker de fleste å bli lest! Det er på en måte litt av vitsen. Ellers kunne man bare fortsatt å skrive for seg selv og pc’n.

Mine egne motiver for å begynne å dele tanker og erfaringer med andre var flere. Jeg har skrevet i mange år. Jeg liker å skrive. Uttrykker meg bedre skriftlig enn muntlig. Jeg tenker mye. Jeg har opplevd en del som har formet meg som menneske, både i positv og negativ retning. Jeg trengte en kanal ut, og noen å prøve tankene mine og meningene mine på. Jeg ønsket å vise litt av hvem jeg er. Jeg vil ikke utlevere meg selv mer enn jeg kan stå inne for. Jeg kjenner mine begrensninger, og holder meg innenfor dem. Jeg tenker meg nøye om før jeg publiserer. Leser, gransker og redigerer. Stiller meg selv spørsmål underveis. Er jeg for personlig nå? Kan dette misforstås? Er det mulig at noen kan bli lei seg, føle seg utlevert eller tråkket på? Et minus med å skrive er at man ikke får vist kroppsspråk, eller har mulighet til tolke mottakers reaksjoner. Man kan ikke korrigere underveis. Som sagt, det er fort gjort å trå feil. Det er ikke alltid sikkert man selv får vite at man har gjort det heller. Men kanskje «alle andre» vet det, og snakker om det.

Som de fleste andre er jeg redd for å dumme meg ut. Akkurat som om jeg ikke har nok problemer fra før..Skal folk i tillegg le av meg, gjøre narr av meg, og snakke bak ryggen min, bli sinte på meg…lissom.. Jeg er ikke særlig modig heller.  Kanskje det ville vært best å holde kjeft likevel…Ikke legge det jeg har skrevet slik at alle kan se det.

Som personlig blogger har man en historie å fortelle. Man ønsker å formidle et budskap som som kan bety noe for andre. Ikke alle har mulighet til å nå ut med det budskapet på andre måter. Selv bruker jeg internett aktivt for å lete etter stoff jeg kan ta lærdom av, eller kjenne meg igjen i. Og jeg finner det.  For noen handler det om å kjenne at man fyller en plass hos noen som trenger noe. Uttrykker jeg meg uklart og klønete nå? Det er ikke alltid så lett å finne de rette formuleringene.

Iallefall gir alle bloggere noe av seg selv. Veien fra suksess til fiasko er kort. Innimellom balanserer mange på stram line.

Jeg hoppet som så mange andre ut på dypt vann med bloggen min. Noen av de som leser, vet hvem jeg er. De fleste gjør det ikke. Foreløpig går det fint. Jeg har fått noen lesere, og en del positive tilbakemeldinger. Ingen negative så langt. Det er jeg ydmykt takknemlig for. Det er ingen selvfølge. Vi er snar til å dømme, om noen gjør en feil. Man skal ikke tro at man er noe. Det er ikke det at jeg ikke tåler negative tilbakemeldinger altså! Det er bare det at man kan risikere å bli dømt unødvendig hardt, på feil grunnlag, og feilene blir ikke glemt.

Når jeg er innom en annens blogg tenker jeg at vedkommende, ved å ved å publisere noe, har invitert meg inn i et av sine personlige rom. Jeg går inn i det med høflighet og respekt. Av og til kjenner jeg at dette ble feil. Dette er ikke noe for meg, så jeg går ut igjen, og lukker døra stille bak meg. Noen ganger blir jeg værende ei stund, og ser meg rundt. Det kan være ting jeg ikke forstår helt, men likevel har lyst å se nærmere på, og forsøke å lære litt om. Det kan være ting der som rører og treffer. Noe som fyller et tomrom, eller bekrefter tanker og følelser jeg har. Det kan være vakre eller morsomme ting der, som gjør meg glad. Noen rom velger jeg rett og slett å ikke gå inn i det hele tatt! Jeg vet at de ikke er noe for meg.

Når noen har delt noe med meg, vil jeg behandle vedkommende med respekt. Jeg går ikke inn i andres rom og graver i deres liv, for så å spre det videre med negativt fortegn. Verken på nett eller i det virkelige liv.

For egen del ønsker jeg å bety noe for noen, bli behandlet med respekt, bli forstått og godtatt. Få lov å gjøre feil, og beklage det. Alle gjør feil, og trenger å bli gjort oppmerksom på det av og til! Ikke bli tillagt andre egenskaper og motiv enn dem jeg har. Både på nett og i det virkelige liv.

Jeg håper virkelig ikke jeg drukner denne gangen heller, men lærer å svømme underveis!

Tusen takk for at du leste 🙂

Reklamer

Read Full Post »

Jeg er forholdsvis ny som blogger. Usikker og vaklende prøver jeg å orientere meg. Gjør som jeg alltid har gjort. Er meg selv, og følger magefølelsen. Skriver, og legger ut med skjelvende fingre og bankende hjerte. Puster lettet ut når responsen kommer, og attpåtil er positiv 🙂 Har møtt flotte, gode folk på nett som jeg kikker innom av og til. En av disse er: http://livetsvev.wordpress.com/  En velskrevet, ny blogg som er blir spennende å følge med på. Ta en titt innom da vel 🙂 Det var altså den bloggen som ga meg denne utmerkelsen:

Selv ønsker jeg å gi blog awarden videre til følgende: http://leneomlivet.blogspot.no/ En åpen og ærlig blogg om vanskelige tema. Humoristisk og alvorlig på samme tid. Ta turen innom og les du også.

Den andre bloggen jeg ønsker å gi oppmerksomhet er denne: http://ritanilsen.wordpress.com/ Den forteller historiene til noen av  de aller svakeste i samfunnet vårt.

Den tredje er:http://ferdinandasverden.wordpress.com/ Hun skriver så levende. Jeg leser, smiler og blir alvorlig – samtidig som jeg ser bildene av det hun beskriver i hodet mitt.

Den fjerde er: http://tornerosesverden.blogg.no/ Hun skriver gode og kloke refleksjoner om hvordan det er å leve som alvorlig ME-syk.

Den femte er : http://trudeimpulser.wordpress.com/ Bloggen handler om aktuelle saker, og innleggene er kloke, velformulerte og tankevekkende.

Hvis dere tar imot prisen, skal dere:

* takke for prisen og linke til meg (fordi dere fikk prisen av meg) * lime inn Liebster blogaward-ikonet hos deg * gi prisen til 3-5 blogger med 200 eller færre følgere, som du synes fortjener denne prisen * legg igjen en kommentar på bloggene du gir prisen til.

Det var utrolig vanskelig å velge bare 5 stykker! Jeg har vært innom så mange gode blogger at jeg gjerne skulle valgt minst dobbelt så mange.

Tusen takk for at jeg fikk den 🙂 Håper jeg har gjort alt rett i forhold til det å linke, klippe og lime det nødvendige for å dele den videre.  Nå pakker jeg pleddet rundt meg i sofakroken, og feirer med et lite glass vin 🙂 Hverdagslykke 🙂

Read Full Post »

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om faren min. Det er snart 11 år siden han døde, men det er nesten dobbelt så mange år siden han begynte å forsvinne inn i en tilværelse hvor ingen kunne nå fram til ham. Han forsøkte å skjule det lenge, men når jeg tenker tilbake vet jeg omtrent når jeg burde lagt merke til det. Jeg hadde imidlertid nok med meg og mitt de siste årene han levde. Jeg tror heller aldri han fikk med seg at jeg var blitt syk.

Faren min bodde hele sitt liv på samme sted. Han overtok familiegården, og drev den helt til han måtte slutte. Han var en enkel mann. Levde og åndet for familien, gården og dyrene. Han likte å se komedier på tv, og leste tegneserier hele sitt liv. Han var praktisk anlagt. Kunne fikse og reparere nesten hva som helst om det gikk i stykker, eller ikke virket. Som barn var jeg full av beundring over hans kunnskap om alt rundt seg. Og jeg husker at jeg av og til sa til andre at «pappa kan ALT».

Av og til tenker jeg at faren min aldri ble helt voksen. Han hadde så enkle verdier. Ville det beste for alle. Var så omtenksom. Samtidig kunne han virke ufølsom. Han skjønte det ikke hvis jeg ble såret over noe. I hans verden var det ingenting å bry seg om. Man kunne bli sint, men ikke såret. Møtte man på ei hindring, og ikke kom over, var det bare å gå en annen vei. Man så seg ikke tilbake til det som kunne vært. Man grublet ikke over noe. Jeg tror ikke han skjønte seg helt på den greia vi kaller følelser.

Jeg vet ingen som gledet seg mer enn ham, den gangen jeg skulle ha mitt første barn. Det kunne umulig finnes en stoltere bestefar. Jeg glemmer aldri første gang han holdt sønnen min i armene. Jeg har bilde av det. Tror ikke en gang han enset at han ble fotografert.  Han lå på golvet og lekte, bysset i søvn og skiftet bleier. Før han ble syk, og ei stund etterpå også.

Min far viste omtanke for andre. Ville ikke at noen skulle ha det vondt. Han var lite opptatt av det materielle. Så lenge han hadde mat på bordet, og klær på kroppen var han fornøyd. Han brukte å si at han hadde alt han trengte. Selv om økonomien var stram. Min far var ikke på en eneste ferie før etter at han ga seg som gårdbruker. Han var gavmild og gjestfri. Der det er hjerterom, er det husrom, var et ordspråk han ofte brukte.

Faren min var fysisk sterk og i god form. Etter at han hadde fått konstatert kreft med spredning, var han på en helsesjekk som innebar en belastningstest. Stolt kom han tilbake og fortalte at de hadde sagt at han var sprekere enn de fleste 18-åringer. Jeg tror det er sant. Han var ingen høyvokst mann, heller liten og spinkel. Men han hadde en fysikk man bare får av hardt fysisk arbeid. Jeg har vært mange turer med ham ute i skog og mark. Han ruslet i vei i det som for ham var et rolig tempo, mens jeg småløp andpusten ved siden av.

Jeg tror faren min levde et lykkelig liv helt til han ble syk. Den første tiden etter han hadde fått konstatert en dødelig sykdom sa han ofte ting som: – jeg ser ikke mørkt på det, jeg tror ikke dette er slutten. Etter hvert sa han ikke mer om det. Avslutningen ble ikke vakker. Jeg har ofte i ettertid tenkt at ALT annet måtte vært bedre enn dette. Det var uverdig at han skulle få ei sånn avslutning på livet. Bli borte i sin egen verden, hjelpeløs, redd fordi han ikke lenger var i stand til å forstå hva som skjedde rundt ham. Jeg gjorde hva jeg kunne det siste året. Med egen sykdom, jobb, barn som trengte meg. Jeg var utslitt hinsides alt.

Når han døde var det mest en lettelse. Endelig var det over. Jeg unner ingen en slik avslutning på livet.

Jeg kjente lite sorg og savn den dagen han gikk bort. Mer en slags fred. Faren min hadde allerede vært borte lenge før han døde. Sorgen og savnet ble jeg ferdig med mens han levde. For meg hadde han vært borte lenge. Personligheten hans forsvant litt etter litt i årene før han gikk bort.  Han ble ingen spesielt gammel mann.

Jeg tror jeg lærte noe viktig den gangen. Noe som er vanskelig sette ord på, slik at andre kan forstå. Jeg ønsker ikke at faren min skulle levd i dag. For ham var livet slutt lenge før han døde. Jeg savner faren min slik han var mens han var frisk.

Selv er jeg redd for å bli som ham.  Hjelpeløs uten mulighet for å forstå hva som skjer med meg. Jeg er redd for tanken på hva det vil gjøre med mine nærmeste dersom de noen gang får se meg slik.

Jeg har nå lest gjennom det jeg har skrevet, og sett at jeg enda en gang har greid å sette ned på papiret noe annet enn jeg tenkte når jeg begynte. Dette skulle bli historien om min fars enkle livsfilosofi, som faktisk fungerte gjennom et helt liv i både motgang og medgang.

Jeg vet ikke helt hva dette ble, og hvilket budskap jeg egentlig har formidlet. Men for  å prøve å sammenfatte litt. Min fars livsfilosofi besto ikke av –”tenk hvis”. Min fars livsfilosofi besto av – ”slik er det”. Jeg tror jeg har arvet noe viktig fra ham. Noe som av og til har hjulpet meg i de stundene jeg kjenner bitterhet over hvordan livet har blitt. Gå videre. Ikke dvel ved hva som kunne vært. Jeg tenker ikke – skulle ønske han hadde levd i dag. Hans liv var over. Slik er det. Og jeg hører stemmen hans i ørene mine: Det kan vi ikke gjøre noe med. Det er ingen vits i å gruble mer over det. Det er livets gang, det…

Read Full Post »

Definisjon på den absolutte mangel på selvinnsikt er: Når du møter deg sjøl i døra og ikke ser at det er deg…

Jeg vil påstå at jeg har selvinnsikt. De gangene jeg har møtt meg sjøl i døra har jeg forstått at det var meg. Dessuten har jeg svelget noen kameler, og skjønt at jeg er nødt til å gjøre det en gang i blant for å skvære opp når jeg har gjort eller sagt noe dumt. Det skjer av og til. Jeg bærer ikke nag til kamelen av den grunn. Det er jo min egen feil, kamelen er helt uskyldig. Jeg synes også høye hester er ålreite dyr. Jeg har lært at jeg ikke skal sitte på ryggene deres. Det er ikke trygt, med mindre du er 100% sikker på å ikke ramle av. Og har du egentlig noen garanti for det det?

Noen folk later til å tro at sykdom og ulykker ikke rammer dem. De som blir syke er: late, trener for lite, spiser usunt, er negativt innstilt. Noen tror det gode liv er å slippe å gå på jobb og allikevel få betalt. De misunner dem som av ulike grunner ikke kan være på jobb. Enkelte er skråsikre på at norsk helsevesen og velferdsordningene fungerer slik at alle får det de har krav på, og helst litt til… Noen tror på ordtaket – «du er din egen lykkes smed». Gjør alle de rette tingene, og sol deg i din suksess.

De som tror det, er stort sett mennesker som har sklidd gjennom livet med skylapper. Eller er født med sølvskje i munnen. Eller mangler evne til å sette seg inn i andres situasjon. Dessverre finner vi noen av dem i yrker hvor det de sier og mener har stor tyngde offentlig. Noen ganger er de til og med på Dagsrevyen. Da er det av og til fristende å skru av. De er friske og sunne, har veloppdragne barn, god økonomi og pent hus. De fleste i allefall. Hvis noe i livet deres ikke er vellykket er det alltid en god grunn til det. Og i motsetning til alle andre er deres ulykke helt uforskyldt. De ser verden kun fra sitt eget ståsted. De er mennesker som ikke kjenner igjen seg selv om de en gang skulle møte seg selv i døra. Det ville aldri falle dem inn å svelge kamelen, be ydmykt om unnskyldning om de har gjort eller sagt noe feil. Eller behandlet andre mennesker dårlig. De gjør nemlig aldri det. Alt er andres feil. Ofte sitter de på sin høye hest, og klamrer seg fast. De detter ikke alltid av, selv om de fortjener det. Livet er ikke så rettferdig. Men noen ganger gjør de det likevel. Da er det vanskelig å la være å vise skadefryd, selv om det er litt slemt gjort.

Det rare er at folk etter å ha ramlet ned fra sin høye hest, ofte har lettere for å både svelge kameler, og å kjenne igjen seg selv i døra. De fleste av dem iallefall. De som IKKE gjør det da, er det neppe håp for likevel..

Read Full Post »

Jeg har et par ganger prøvd meg som grønnsaksdyrker. Den ene gangen bodde jeg på landet. Kalvene til naboen tok seg en ulovlig luftetur og fikk et durabelig festmåltid, fortært i yr glede over å få smake litt frihet – og min sirlig plantede kål. Og jeg som lenge trodde på det gamle ordtaket, «man høster som man sår..»

 

Den andre gangen sådde jeg og ungene mine gulrøtter på jordflekken nederst i hagen vår. Jeg ville lære mine små litt om naturens gaver. Hva de lærte skal være usagt. Vi greide i alle fall ikke finne ei eineste gulrot i jorda utpå sommeren. Sporløst borte alt sammen. Bare ugress igjen. Mulig fadesen var forårsaket av feil luke-politikk? Det vi syntes så ut som ugress hadde vi plukket vekk. Og det vi mente var gulrot lot vi stå igjen. Kanskje resultatet ville vært bedre om vi hadde gjort det omvendt?

 

Ikke så lett å vite. Det er i alle fall et faktum at i begge tilfellene ble det lite samsvar mellom innsats og resultat. Noe som av og til skjer. Man gjør sitt beste, og forventer lønn deretter. Helt til man oppdager at det faktisk ikke funker slik… Livet er ikke rettferdig.

Det er forresten et annet problem med ugress. Det kommer i mengder under verandaen! Og der har jeg da virkelig ikke plantet noe som helst!

Read Full Post »

Noen folk er utrolig gode. De oppmuntrer og løfter opp dem som trenger det.

De handler ikke utfra hva som lønner seg for dem selv. 

De spør ikke om hvordan du har det av nysgjerrighet, men utfra ærlig, oppriktig interesse og omtanke.

De ønsker det beste for andre. De får sjelden den anerkjennelsen de fortjener,

likevel hører du dem aldri klage over det.

 

Andre igjen jager hele livet etter det perfekte.

Uten forstå at skjønnheten finnes overalt. Bare man ser etter.

Alt som lever har sin plass.

Selv om noen i andres øyne kan virke små og ubetydelige, er de likevel en del av en helhet, og alle har samme verdi.

Noen mennesker er gode til å bekrefte andre. De går ikke etter utseende, poularitet, status eller andre overfladiske egenskaper. De snakker ikke bak ryggen til andre.

De forsøker ikke å komme høyere opp selv, ved å tråkke på et annet menneske.

De godtar at andre er ulike dem selv. Noen er sårbare, andre tåler mer.

Vi bærer alle ulik bagasje. Ingen kan se  hva et annet menneske bærer på.                                                                              

Å inneha ydmykhet over andres valg, egenskaper, og levemåte er en stor ting.

                                                                                                                                     … Å behandle andre med respekt, lytte uten fordommer er ikke alle som kan.

For mange har internett blitt et vindu inn i andres tilværelse. Det blir lett å mene noe om alt og alle. De gode menneskene viser også her hvem de er.

De opptrer med klokhet, verdighet, og omtanke.  De inkluderer.  De oppmuntrer. De kikker ikke inn vinduet til andre av sensasjonslysten nysgjerrighet, men av ærlig interesse, og vil det beste for andre.  Akkurat som de gjør ellers i livet. 

Tusen takk for at du leste 🙂 

Tekst og bilder: ~Trollmor~

Read Full Post »

Jeg befinner meg for tia et eller annet sted mellom kjelleren og den mye mer komfortable første etasjen. Jeg greier å kravle opp noen trinn, for så å ramle ned igjen.  Jeg slår meg litt for hver gang, men ikke verre enn at jeg tåler det. Jeg vil jo helst ikke bli her lenger enn jeg er nødt, så jeg prøver innimellom å vakle noen skritt opp. Jeg har faktisk et par ganger trodd jeg skulle nå toppen, men greide det ikke likevel.

 

Jeg må innrømme at jeg mistrives her. Jeg får liksom ikke til å gjøre noe. Jeg greier å lese bittelite grann av gangen. Å skrive litt greier jeg også, av og til. Det er bare det at jeg blir så lett svimmel, og så glemmer jeg hva jeg egentlig holdt på med. Og så er det så fryktelig vanskelig å uttrykke seg verbalt slik at andre forstår hva jeg mener. Innimellom går det ganske bra, og jeg tror det skal vare. Så rutsjer jeg baklengs nedover et stykke igjen. Jeg tror nok jeg skal greie å komme opp etterhvert. Jeg trenger bare litt tid. Det eneste som ville være skikkelig ille nå, er hvis jeg blir dyttet, eller om det ligger ei hindring i trappa slik at jeg ikke kommer forbi.

Det ville selvfølgelig vært mye morsommere å være oppe sammen med alle andre. Jeg håper virkelig ingen tror at jeg er i kjelleren fordi jeg har lyst til det. Det er faktisk ganske ubehagelig. Det gjør vondt både i kropp og sinn. Humøret er ikke på topp. Det er ikke så enkelt å smile et naturlig smil, om jeg kan si det slik. Men jeg gjør mitt beste.

Jeg kommer meg nok opp, sånn litt etter litt! Det var egentlig bare det jeg skulle si. Sånn at dere ikke glemmer meg helt…

Read Full Post »