Jeg befinner meg for tia et eller annet sted mellom kjelleren og den mye mer komfortable første etasjen. Jeg greier å kravle opp noen trinn, for så å ramle ned igjen. Jeg slår meg litt for hver gang, men ikke verre enn at jeg tåler det. Jeg vil jo helst ikke bli her lenger enn jeg er nødt, så jeg prøver innimellom å vakle noen skritt opp. Jeg har faktisk et par ganger trodd jeg skulle nå toppen, men greide det ikke likevel.
Jeg må innrømme at jeg mistrives her. Jeg får liksom ikke til å gjøre noe. Jeg greier å lese bittelite grann av gangen. Å skrive litt greier jeg også, av og til. Det er bare det at jeg blir så lett svimmel, og så glemmer jeg hva jeg egentlig holdt på med. Og så er det så fryktelig vanskelig å uttrykke seg verbalt slik at andre forstår hva jeg mener. Innimellom går det ganske bra, og jeg tror det skal vare. Så rutsjer jeg baklengs nedover et stykke igjen. Jeg tror nok jeg skal greie å komme opp etterhvert. Jeg trenger bare litt tid. Det eneste som ville være skikkelig ille nå, er hvis jeg blir dyttet, eller om det ligger ei hindring i trappa slik at jeg ikke kommer forbi.
Det ville selvfølgelig vært mye morsommere å være oppe sammen med alle andre. Jeg håper virkelig ingen tror at jeg er i kjelleren fordi jeg har lyst til det. Det er faktisk ganske ubehagelig. Det gjør vondt både i kropp og sinn. Humøret er ikke på topp. Det er ikke så enkelt å smile et naturlig smil, om jeg kan si det slik. Men jeg gjør mitt beste.
Jeg kommer meg nok opp, sånn litt etter litt! Det var egentlig bare det jeg skulle si. Sånn at dere ikke glemmer meg helt…
Du skriver så bra og jeg vet så godt hvor du er nå og hvordan det er der. Humøret mitt er heller ikke på topp for tiden fordi jeg alltid faller ned noen trinn igjen og ligger her og savner det som var. Tenker på deg!
Tusen takk for det Trine 🙂 Ikke alltid så lett å holde humøret oppe når det er slik. Vi må bare støtte hverandre som best vi kan, vi som sitter i kjellertrappa. Klem 🙂
Vi glemmer deg ikke!
Befinner meg en plass mellom kjelleren og første etasje selv for tiden. Vi har vel ikke annet å gjøre enn å være tålmodige, prøve, og prøve igjen, så kommer vi nok opp en dag 🙂
Masse lykke til med klatringen!
Klem
Godt å høre, Tornerose 🙂 Satser på at vi når toppen etterhvert. Takk for gode ønsker, og lykke til du også 🙂
Jeg har vært i kjelleren noen dager. Litt bedre i dag og bra er det.
Det er nok ingen som tror du er dårlig med vilje men sikkert en del som ikke forstår. De får du overse så godt du kan.
Så godt å høre at du har en litt bedre dag, Onkel Johnny 🙂 🙂 Det er best å overse de som ikke forstår, man bør ikke bruke energi på dem! Ikke så lett å gjennomføre i praksis…men jeg er blitt litt flinkere til det etterhvert 🙂
Jeg trykket «liker», men det er ikke rettet mot kjellerbetraktningene dine, heller mot de gode formuleringene dine i denne teksten!
Kjelleren er ikke så verst på de varme dagene; de kalde derimot er kalde nok fra før. Det er ikke godt å bli henvist til kjelleren når man knapt nok orker protestere.
Jeg håper du går mer stabile dager i møte! Og at du får næring til å klare en kropp som ikke vil!
Skjønte det 🙂 Har selv vært inne og trykket en del «liker» i det siste. Hos deg også 🙂 Har ikke greid å formulere kommentarer til noen, så jeg har bare vist at jeg har lest og likte innholdet. Håper alle har forstått det. Kjelleren er et ensomt sted, og jeg greier aldri bli vant til å være der. Tusen takk for gode ønsker, og det samme til deg 🙂
Du beskriv din tilstand så bra…. Du er ikkje åleine nedi kjellaren…. Vi er fleire der nede……
Takk for det 🙂 Jeg unner ingen å være i kjelleren, men det er likevel en trøst at man ikke er alene. Klem til deg 🙂
Og så er det stort sett litt mørkt der nede i kjelleren, ikke alltid så lett å finne trappen opp igjen der i mørket selv om man vet at den er der..
Jeg har fått litt drahjelp opp ved hjelp av de to fantastiske, engasjerte legene på haukeland. Men har ikke kommet meg helt opp i toppetasjen enda selv om jeg er fryktelig utålmodig og har problemer med å bare ta et trappetrinn av gangen, så noen ganger blir det to frem og et tilbake.
Det er vel rett og slett best å bruke den tiden man trenger for å komme seg opp alle trappene. Så god tur opp, for opp blir det 🙂
Gode tanker fra
Lene
Hei Lene 🙂 Jeg er så glad på dine vegne for bedringen du har oppnådd pga behandlingen ved Haukeland. Vi må bare krysse fingre og håpe at de får nødvendige midler til å fortsette forskningen, slik at flere kan få hjelp. Det vil være tragisk om dette strander nå.
Ja, jeg kommer meg nok opp etterhvert, i det minste til første etasje i allefall 😉 Lykke til du også 🙂