Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2012

Ja, nettopp. Du som leser dette. Enten du tifeldigvis for første gang akkurat dumpet innom bloggen min, eller har vært her før.

Det er ikke alltid så enkelt å finne, og sette ord på sine egne gode egenskaper.

Mulig det kan ha sammenheng med oppdragelse, og hvilket miljø man er oppvokst i. Og grad av selvtillit og evne til selvinnsikt.

Forresten tror jeg selvtilliten sterkt påvirker hvilke egenskaper hvert enkelt menneske greier å få øye på hos seg selv! Hos en usikker person med dårlig selvtillit og dårlig selvbilde får «den indre kritiker» boltre seg fritt, og for dette mennesket er det ikke enkelt å finne gode egenskaper hos seg selv. En annen, med god selvfølelse og sterk selvtillit vil lett kunne ramse opp gode egenskaper i fleng!

Det vil også være opplevelser i livet ditt, som kan gi selvinnsikt – slik at du kan lære å se hvilke egenskaper du egentlig har. Man kan se på seg selv som  en tolerant person, helt til evnen til toleranse settes på prøve. Eller at man er ei skikkelig pyse som ikke tåler å se blod, helt til man kommer som førstemann til ei alvorlig ulykke, gjør alle de riktige tingene, og faktisk berger liv!

Hvis noen ber meg om å beskrive mine egne gode egenskaper, har jeg veldig lyst å bare svare, at jeg ikke vet om noen. Og at andre heller får fortelle hvordan de oppfatter meg. Spør du meg derimot om mine dårlige sider, er det mye lettere å si noe.

Noen andre som har det slik som meg?

Nå har jeg forsøkt å finne noen gode egenskaper hos meg selv, men var nødt å rådføre meg med min  kjære..(jada, jeg vet…)

Altså, jeg (vi) kom fram til at jeg er: pliktoppfyllende, har sterk rettferdighetssans og evne til empati.

Nå spiller jeg ballen over til deg som leser dette: Hvilke tanker har du om dette, og hvilke gode egenskaper har du?

Kanskje du kan spørre de du har rundt deg om det samme, og se hvilke svar du får?

Read Full Post »

Sommeren kan være både ei fin og vanskelig tid. Vi skal kose oss, være sammen med venner og familie. Jeg vet egentlig at det er fort gjort å gå på  en smell hvis jeg ikke setter på bremsen i tide. Ikke greier å skjerme meg mot ting som gjør meg sykere. Så… det var akkurat det som skjedde…

Jeg hviler, og skriver litt innimellom. Må legge bort pc’n fordi tanker og fingre ikke samrbeider. Vil ha det dokumentert for å lese senere, så dette innlegget blir til litt etter litt.  Kanskje jeg kan lære noe av det? Hva jeg IKKE skal gjøre… Jeg trodde jeg hadde lært. Etter alle disse årene med min uønskede følgesvenn ME. På leting etter stoff som kunne hjelpe meg å forstå hva som skjer med meg, fant jeg denne:

http://www.forskning.no/artikler/2011/desember/306266

Nå omhandler riktignok ikke denne ME direkte, men første avsnitt vekket interessen min:

» Kognitiv svikt er en samlebetegnelse på svikt i en rekke funksjoner vi bruker hver eneste dag. Blant dem er forskjellige typer hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjon og planlegging. Selv en mild svikt i disse funskjonene kan få alvorlige konsekvenser.»

Planlegging ja.. Men jeg hadde jo planlagt alt så bra! Det jeg ikke hadde planlagt var hvordan ulike sinnstemninger påvirker. Glede. Det er jo gjerne en del av det i ferien. Gjensynsglede over å treffe noen man ikke har sett på lenge. Vemod, ved å ta avskjed når besøket er over. Slikt tapper også energi. Uansett hvor gjerne man skulle ønsket at det ikke var slik.

Hukommelsen er såpass dårlig at jeg hadde rett og slett glemt hvor flatt batteriet blir av disse tingene.

Noe jeg absolutt ikke liker å tenke på er hvor lett jeg glemmer. At jeg hver gang det har gått bedre ei lita stund, tenker at går det bedre! Dette greier jeg. At jeg aldri lærer, at etter gode dager, kommer de dårlige.. Jeg brenner meg gang etter gang.

Her er mer om kognitiv svikt. Fra Kreftforeningen denne gang, men likevel aktuell i forhold til informasjon som er nyttig for meg:

http://www.kreftforeningen.no/om_kreft/kognitiv_svikt_17565

En ting til jeg ikke tar med i regnestykket, er min egen dårlige samvittighet over å ikke strekke til. Jeg tar bebreidelser  over at jeg ikke stiller opp der det er forventet av meg veldig tungt. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, plager det meg. Ikke alle er interessert i å forstå. Jeg sier til meg selv at det er deres problem, ikke mitt. Men jeg blir lei meg. Strekker meg lenger enn jeg burde, og kjenner det sjelden før det er for seint.

Mannen min er verdens snilleste. Han har tatt seg av noen av våre «sommerlige plikter.» Tatt med hund og barn slik at jeg skal få hvile. Han gjør så utrolig mye for meg. Han blir ikke irritert over at jeg roter bort ting, ikke kan forklare hvorfor jeg handlet slik eller slik i ulike situasjoner. Han hjelper meg å lete, trøster meg når noe gikk galt, og jeg ikke skjønte hva som skjedde. Det har ikke alltid vært sånn, men etter at jeg fikk riktig diagnose har han gjort sitt beste for å forstå. Lest bøker og søkt på internett. Tenk om alle kunne vært slik?

Selv om jeg for tia bare er «mildt/moderat» plaget  av ME,  er ikke hverdagen bare bare… Å ikke greie å kjøre bil i lange perioder er et kjempenederlag! Jeg forstår rett og slett ikke hva som skjer i trafikken. Eller å ikke kunne ta en handletur, uten å ha følge på butikken. Å rote meg bort på min lokale Rema-butikk er ikke gøy.. Skal jeg bestille på nett eller betale i nettbank er jeg avhengig av at mannen sitter ved siden og kontrollerer at det blir rett. Snille mannen min… Telefonsamtaler kan være et problem. Jeg greier ikke alltid snakke og lytte til rett tid. Dermed prater jeg av og til i munnen på vedkommende i andre enden – og skifter tema helt umotivert, fordi tankene flakser hit og dit.. Jeg holder forresten på å lese ei bok for tia. Om et tema som interesserer meg. Jeg tror jeg begynte i februar, og nå er jeg nesten halvveis. Jeg vet boka er bra, problemet er bare at det jeg leser ikke fester seg. og så må jeg hoppe tilbake, og forsøke å finne igjen tråden innimellom. Kanskje jeg greier å lese den ferdig i løpet av året. Jeg kan lære nye ting altså! Det er bare det at jeg trenger så fryktelig mange repetisjoner for at det skal sitte. Alt tar så lang tid.

Nå er jo dette med kognitiv svikt bare en del av det å ha ME. Men det er kanskje det som har skapt de største problemene i hverdagen min. Hjernen står på en måte stille, selv om kroppen kan være i bevegelse.  Det er hakk i plata. Og jeg ser ikke løsninger. Alt hoper seg bare opp, og jeg stanger hodet i veggen. Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke hadde være så optimistisk av natur. Det ville spart meg for mangt et nederlag.

Ingen aner hvor mye det betyr å kunne gå en tur av og til. Sitte på kafe. Prate med folk. Selv om det er det eneste jeg gjør akkurat den dagen. Alt som skal utføres, må planlegges, og av og til bommer jeg som sagt med planlegginga også.

Men akkurat nå har jeg pause fra alt! Jeg tror ikke lenger på å bli frisk. (Nei, jeg er helt enig. Dette høres virkelig ikke særlig optimistisk og positivt ut.. Men muligens realistisk..?)  Har vært syk så mange år.

Såååå… jeg har googlet, lest og skrevet litt om hvordan jeg har det. Og det er selvsagt ingen løsning innen rekkevidde! Men kanskje jeg har fått en litt større forståelse for hva som skjer? Jeg håper å greie å balansere tilværelsen på en slik måte at jeg greier å være til stede og bidra i perioder. Tross kognitiv svikt, utmattelse og andre symptom.

Helt på tampen – godt blogginnlegg om kognitiv svikt ved ME. Det er forresten 2 i 1 her 🙂 Les selv!  Vær så god:

http://www.serendipitycat.no/?p=6803

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »