Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2012

Det har vært viktig for meg å skrive sykehistorien min. Underveis har jeg vært usikker på om det var riktig å legge det ut slik at alle kan lese. Jeg er, og blir av mennesker som kjenner meg godt blitt beskrevet som en «veldig privat» person. Jeg holder mye inne i meg selv. Likevel valgte jeg å gjøre det. Som sagt håper jeg dette kan være til hjelp for noen.

Det å få diagnosen ME var en lettelse. Heldigvis var jeg så grundig utredet av de rette spesialistene at det aldri ble noe problem i forhold til NAV. All nødvendig dokumentasjon var også på plass. En kjempestor stein ble løftet av skuldrene mine. Men skadene den har påført meg og livet mitt er der. Og jeg er fortsatt syk.

Internett ble etterhvert en god støttespiller. Her fant jeg informasjon, og kom i kontakt med andre. Jeg var så heldig å få et opphold ved Sølvskottberget Rehabiliteringssenter, før det ble nedlagt. Oppholdet der gjorde meg ikke friskere, men det var lærerikt i forhold til å mestre sykdommen. Mannen min var på pårørende-dag der, og det hjalp han til å forstå, noe som igjen var til hjelp for meg. Livet mitt har blitt enklere. Omgivelsene krever mindre av meg, og jeg slipper å hele tia tøye strikken til den ryker, på nytt og på nytt. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for hva jeg bruker krefter på. Og jeg har lært å hvile i forkant av aktiviteter. Livet er mer i balanse. Jeg har dårlige perioder, og er nødt å prioritere strengt hva jeg bruker tid og krefter på.

Av og til snubler jeg. Uforutsette hendelser slår meg ut. Vonde minner er ikke alltid lett å skyve bort. I sykehistorien min, slik jeg valgte å fortelle den, er mye utelatt. Ellers ville den blitt altfor lang. De fleste hendelser på det private plan hoppet jeg over. Selv om de var med på å påvirke sykdommen min. Man forteller ikke alt om seg selv til alle.

Av og til er livet tungt og mørkt. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke følte at jeg orket mer av livet. Det hender fortsatt at jeg kjenner det slik.

Men noe har endret seg. For 2 år siden ville jeg ikke greid å fortelle denne historien. Jeg ville ikke greid å konsentere meg nok til å skrive såpass mye. Jeg er begynt å rydde opp i hodet mitt. Har startet jobben med å forsøke å jage bort gamle spøkelser som plager meg når jeg egentlig har nok med dagens problemer. Jeg forsøker å henge skyld på de rette knaggene, lukke og låse skapet straks jeg er ferdig.

Som sagt, jeg er ikke frisk. Jeg forsøker å lære å leve et godt liv med de begrensninger jeg har. Jeg har i løpet av det siste året fått lov å prøve meg i en bitteliten jobb av og til. Jeg kjenner selv hva jeg klarer. Arbeidsgiver vet det nødvendige om meg, og jeg står fritt til å si nei i dårlige perioder, så enkelte måneder er jeg ikke innom i det hele tatt. Det betyr fryktelig mye å vite at noen har bruk for meg. At noen er fornøyd meg meg. Selv om det hele bare er bittelitt. Jeg trenger det bittelille så veldig. For selvfølelsen min, og jeg er redd for å ikke greie det heller. Jeg vil så gjerne delta litt i livet der jeg kan. Være en person å regne med, på en måte. Som alle andre.

Så. Nå er jeg ferdig med å fortelle min ME-historie. Jeg vet det finnes mange vonde og vanskelige skjebner der ute, og at mange har det mye verre. Mange er så syke at de ikke er i stand til å formidle sine opplevelser videre. Det er vondt å tenke på, og jeg håper at det med tiden kommer medisiner som kan hjelpe. I mellomtiden håper jeg informasjonen om hvordan det er å leve med ME kommer ut, slik at andre mennesker kan få mulighet til å forstå at det ikke er alt som vises utenpå..

Tusen takk for at du leste.

Advertisements

Read Full Post »

Minstemann var på vei, ja… Helt uventet. Jeg ble dårlig, med mange ulike infeksjoner. Men ikke like dårlig som forrige gang. Heldigvis. Jeg greide å glede meg underveis.

Den første tia etter at gutten min ble født var jeg heller ikke så veldig dårlig.  Men i løpet av permisjonen min ble jeg bare dårligere. Heldigvis sov han mye, og jeg sov samtidig med ham. Etter at den var over gikk jeg rett inn i sykemelding.  Jeg kom til en lege som forsto at her måtte det være noe galt. Hun sørget for at det ble foretatt en del utredninger av meg.

Dette tok tid, og i mellomtia hadde jeg gått på sykepenger et år. Etter det måtte jeg inn i NAV-systemet, og over på attføring. Jeg begynte på arbeidsutprøving. Det gikk ikke bra, for å si det mildt. Enda så lite jeg arbeidet. Jeg måtte til lege å be om sykmelding etter kort tid. En ny lege. Hun som startet utredning på meg hadde vært vikar for ham. Nå var han tilbake. Han ga meg noen dagers sykemelding hver gang jeg kom, med beskjed om å fortsette å prøve i attføringstiltaket.

Nå var ikke mitt problem at jeg ikke kom meg opp om morgenen, at jeg ikke gjorde jobben min, eller møtte presis. Og jeg trivdes. Det var altså ikke motivasjonen eller viljen det kom an på.

Jeg forteller dette blant annet fordi det i tiltaket inngikk noen «kurs» i regi av NAV. Hvordan man oppførte seg for å få jobb og holde på den, og lignende tema. Jeg fikk en følelse av at vi som var der ble behandlet som uskikkelige unger.. De som var der var mennesker som meg, og noen som var mye eldre også. Alle hadde vært i arbeidslivet en årrekke. Alle virket å være ærlige og arbeidssomme mennesker, og for noen var dette avslutningen de fikk etter et langt yrkesaktivt liv.

Jeg sier ikke så mye mer om det. Uverdig var det.

Etter 9 måneder i tiltak var det helt stopp for mitt vedkommende. Legen innså det. Jeg dro heim, og sov i 4 måneder. Minstemann var i barnehage, og de største på skolen, så jeg sto opp, satt på en stol foran komfyren og laget middag, spiste og sov litt til. Sto opp, spiste kveldsmat, og la meg så snart jeg kunne etter det. Jeg husker fryktelig lite fra den tia. Var hos revmatolog som satte fibromyalgidiagnose.

Jeg fikk innvilget midlertidig ufør en periode. Jeg var bortimot husbundet. Presset meg til å greie det mest nødvendige. De kognitive problemene økte. Jeg begynte å bli redd og deprimert. Hva var dette? Jeg gikk inn i en depresjon. Kontaktet lege. Det eneste han hadde å tilby var medisin. Jeg tok i mot, men merket liten effekt. Jeg ba om å få komme til psykolog, jeg orket rett og slett ikke mer.

Hos psykologen skjedde noe uventet. Første time var en katastrofe. Jeg valgte likevel å prøve en time til. Første spørsmål i time nr 2 var: «har du tenkt på om du kanskje kan ha ME?» » Nei..?», svarte jeg noe forundret. Jeg visste lite om ME. Trodde jeg hadde lest litt i media om mennesker som lå til sengs i et mørkt rom, og var avhengig av sondemating, stell og hjelp til alt. Det gjorde jo ikke jeg. Psykologen sa hun hadde tenkt og undersøkt litt etter forrige time. Hun var helt klar på at ME, etter hennes mening var en fysisk dagnose. Jeg ble bedt om å ta en del tester for å utelukke psykisk sykdom, og ta noen samtaler med en kollega av henne. Jeg gikk med på alt. Etterpå ble det sendt brev til fastlegen, jeg var ikke psykisk syk, og utredningen av ME ble satt i gang.

Jeg skal ikke gå i detalj om den nå. Jeg var hos mange ulike spesialister, det ble tatt utallige prøver og tester. Alt tok tid, men til slutt ble ME-diagnosen satt. Veien dit hadde tatt 17 år av livet mitt.

Read Full Post »

Når jeg begynte å skrive på dette fant jeg fort ut at det ble mye vanskeligere enn jeg trodde på forhånd. Ikke bare fordi det var så vondt å tenke på, men fordi jeg fant ut at det er så mye jeg ikke husker. Det er hull i hukommelsen fra lange perioder av de siste 20 årene. Det er lenge det. Store deler av livet mitt. Mesteparten av livet til barna.

Jeg har hentet fram gamle album. Kikket på julefeiringer, sommerferier, bursdager og bilder av barn med ransel på sin første skoledag. Jeg ser at det har skjedd, og at jeg var der, men jeg husker bare ikke noe av det.

Barna mine har av og til fortalt, eller spurt om ting som hendte for lenge sia. Jeg rister uforstående på hodet, og blir møtt med et vantro: «Men mamma! Du må da huske det! Store viktige hendelser  jeg vet jeg burde huske! Jeg gjør ikke det!

Jeg sluttet første del av historien etter at jeg mistet jobben. For meg var det et stort nederlag. Og måten det skjedde på plaget meg. Jeg vet jeg ble dårlig behandlet, og at det ikke gikk riktig for seg. Men jeg hadde ingen krefter til å gjøre noe med det. Jeg kontaktet det som nå heter NAV, og meldte meg arbeidsledig. Det var et system jeg absolutt ikke tenkte å bli værende i lenge. Men det gjorde at jeg fikk en rolig periode heime. Jeg tror det gjorde meg godt. Mobiltelefon hadde jeg ikke, og hustelefonen lot jeg rett og slett være å ta når den ringte.

Etterhvert måtte jeg prøve å finne meg en ny jobb. Jeg prøvde i en lignende jobb som den jeg hadde hatt i 10 år, men innså fort at det gikk ikke. Mine fysiske plager kom tilbake. Jeg måtte tenke nytt, og greide å få en fot innenfor som vikar innen noe helt annet. Jeg trivdes, det var en god arbeidplass med greie koellgaer, og en super arbeidsgiver. Det gikk fint ganske lenge.  Symptomene var der, men ikke verre enn at jeg greide å ignorere dem hvis jeg bare prøvde hardt nok. Så begynte jeg å bli dårligere igjen.

Jeg prøvde desperat å mestre økningen av symptomer. Jeg tok pauser der jeg kunne. På golvet på toalettet med lyset slukket. På røykehjørnet utafor jobben. Lente hodet mot veggen og forsøkte å hvile. Utafor huset i bilen etter jobb. Eller listet meg inn i gangen heime når jeg kom inn. Slukket lyset og satte meg på golvet ei stund, før jeg greide å gå inn til familien. Sovnet på vaskerommet mens jeg satt og brettet klær. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få noen minutters hvile slik at jeg kunne holde ut litt til. Jeg burde ha skjønt at det ikke gikk.

Så ble jeg sykemeldt. Den første i rekka av etterhvert ganske mange sykemeldinger. Jeg hadde ulike infeksjoner, influensa flere ganger i året, hodepine nesten bestandig, diare og oppkast, smerter og låsninger – spesielt i rygg, nakke og skuldre. Hver gang jeg begynte på jobb igjen visste jeg at det bare var snakk om å holde ut så lenge som mulig. Helt siden jeg ble syk hadde jeg reagert veldig på alle former for sanseinntrykk. Høye lyder kunne få meg til å skvette så kraftig at jeg enten begynte å gråte eller ble sint. Alle former for vedvarende lyder, selv om de ikke var spesielt høye gjorde meg fryktelig sliten. Smerter i huden gjorde at jeg i dårlige perioder hadde problemer med berøring. Og så var jeg så fryktelig kvalm hele tia. Jeg prøvde å skjule alt dette for ungene mine, men de merket det nok allikevel. Jeg gjorde mitt beste hele tia for at alle rundt meg skulle ha det bra, men gjorde nok ofte en fryktelig dårlig jobb på heimebane. Jeg gjorde mitt beste for å leve som alle andre. Delta, være sosial. Klistret på meg et stivt smil der det ble forventet av meg. Jeg var jo frisk..

Jeg burde ha skjønt at dette var noe jeg ikke kunne presse meg igjennom. Jeg burde ha skjønt at dette ikke ville gå over av seg selv. Jeg burde ha skjønt at jeg skulle vært tydeligere overfor de legene jeg var hos. Jeg opplevde å bli nektet sykemelding av en brysk svensk vikarlege: «Det h*r går inte att vila bårt! – var hans krasse beskjed. «Du måste trena, førståss…» (Jeg finner altså ikke den tasten hvor den svenske A’en med to prikker over skal være, derfor * i et av ordene i sitatet.)

Det er mye jeg burde forstått, men jeg hadde ofte nok med å klare meg fra den ene dagen til den andre. Det kjentes som jeg holdt på å drukne, og jeg hadde aldri tid eller krefter til å tenke. Mye gikk på autopilot. Jeg valgte kortsiktige løsninger for å klare med livet der og da.

Hvorfor ble det slik?

Som person var jeg ikke blant de som ropte høyest. Jeg var ikke oppdradd til å klage, eller hevde meg. Jeg strakk meg ofte lengre enn jeg burde, og stilte store krav til meg selv. Jeg var opptatt av å alltid gjøre mitt beste, og var følsom for kritikk. Jeg var ikke flink å argumentere, eller gi uttrykk for egne behov.  Kanskje litt av forklaringen ligger i noe av det? Når en lege ikke fant noe, og hevdet at jeg ikke kunne være syk, ga jeg opp.

Etterhvert ble hele livet en kamp for å komme gjennom hver ny dag, koste hva det koste ville. Jeg så dessverre ikke at det gikk ut over mine nærmeste. Til det var jeg altfor sliten. Og jeg prøvde hele tia å late som ingenting. Ville være som alle andre. Jeg var jo ikke syk!

Som vikar hadde jeg mulighet til å si nei til jobb, så jeg valgte å ikke arbeide 100%. Jeg var en stund nede i 20%. Det funket litt bedre. Jeg unngikk sykemelding i den perioden… Så utrolig dumt det var av meg! Den eneste som har tapt på det er jeg. Det gikk kraftig ut over økonomien, og pensjonspoengene mine.

I allefall ble jeg etterhvert litt bedre, og begynte å arbeide mer.

Så meldte minstemann sin ankomst, uventet – men gledelig likevel. Og jeg er kommet omtrent halvveis i årene fra jeg ble syk, og fram til nå. Kanskje resten av historien får plass i neste del.

Read Full Post »

Jeg har lenge tenkt å skrive om dette, men har utsatt det. Fordi det gjør så vondt, og fordi jeg etterhvert har tenkt mindre på hendelsene fra jeg ble syk, og fram til i dag. Jeg blir sint og lei meg av å rippe opp i det. Så jeg skynder meg å tenke på noe annet. Dessuten krever det energi. Og den vil jeg helst bruke på andre ting. Fortid er fortid. Men det som begynte for godt over 20 år siden, preger livet mitt den dag i dag. Livet ble et tungt og vanskelig liv på grunn av at jeg ble syk, og ingen fant ut hva som feilte. Mine nærmeste har også hatt det vondt på grunn av meg. Av og til skjer det hendelser som gjør at tankene dukker opp, og jeg greier ikke putte dem tilbake i skuffen og lukke igjen fort nok. Og så tenker jeg at andre kan kan ha nytte av å lese det. En personlig historie om et liv som ikke ble som tenkt på grunn av tilfeldig sykdom, feil og mangelfull behandling. Dette blir langt, og det vil bli oppdelt i flere poster. Jeg ber om at du som leser gjør det med respekt. Her er begynnelsen:

En gang i tia var jeg ung, sterk, selvstendig og hadde fast jobb. Jeg ventet mitt andre barn bare 2 og et halvt år etter førstemann. Svangerskapet ble et mareritt. Jeg ble tidlig sykemeldt. Den ene infeksjonen etter den andre. Og en vanvittig  hodepine, med lys og lydoverfølsomhet. Lege ble tilkalt, jeg var for syk til dra på legevakta. Han undersøkte meg, mumlet noe om migrene –  og dro igjen. Mye har nok gått i glemmeboka fra den tia – heldigvis kanskje – men jeg hadde kraftig bronkitt, alvorlig mage/tarm infeksjon, omgangssyke, influensa, bekkenløsning, betennelse i spiserøret, halsbetennelse…og den forferdelige hodepina gjennom månedene før mi lille datter kom til verden. Hun kom alt for tidlig. Jeg hadde gått mye ned i vekt, og greide knapt stå på beina når hun en tidlig morgen, og helt uventet meldte sin ankomst.

Jeg kunne fortalt mange andre historier fra den tia, og årene framover. Om å bli alene med barn, det ene født for tidlig og med alvorlig sykdom. Krav fra omgivelsene, som var umulige å oppfylle. Om ublide møter med hjelpeapparat, manglende forståelse, og uredelig behandling fra arbeidsgiver. I arbeidslivet gjelder som kjent jungelens lover. Om flaks, uflaks og ukloke valg i livet. Om svik, om å bli utnyttet og hvordan jeg gikk fra å være sterk og selvstendig, til å ha nok med å greie å leve fra den ene dagen til den andre.. Men det vil bli en annen historie. Mye lengre, og det er ikke alt som trenger å bli fortalt her. I livene våre løper mange parallelle historier, som alle forteller noe om oss, og former livet. Denne handler om meg og min sykdom.

I tia etter fødselen kom smertene i kroppen, og prikkingen i huden. Lymfekjertlene hovnet opp.  Magen fungerte ikke. Jeg hadde stadig diare. Influensafølese og feber. Svimmelhet og synsforstyrrelser. Og så utmattet! Hele tia.

Jeg tvang meg tilbake til jobb etter endt permisjon. Sov på do, eller et annet uforstyrret sted i pausene. Konsentrasjonsvansker, smerter, feber, kvalme, skjelvinger, mageproblemer og svimmelhet var en del av hverdagen. Jeg fikk absolutt alt som gikk av infeksjoner. Var til stadighet syk. Måtte ofte til lege, hvor jeg ble sykemeldt for det som feilte der og da. Forsøkte å fortelle om alle mine plager, uten å bli skikkelig hørt. Satte ikke de ulike symptomene i sammenheng selv heller. ME hadde jeg aldri hørt om. Forsøkte å forklare at jeg var så utmattet at det var ei stor påkjenning bare å gå opp ei trapp! Jeg måtte tviholde i gelenderet for ikke å falle. Det føltes som om jeg hadde kroppen til en olding. Legen så på meg, ristet på hodet, lo og sa: «ja, men jeg kan da ikke sykemelde deg bare fordi du er sliten…» Jeg gråt. Jeg tok opp at jeg hadde hovne lymfekjertler av og til. Han undersøkte, og konstaterte at de ikke var hovne da. Noe jeg allerede visste.. Fikk beskjed om å komme tilbake en gang de var det. Ringte på akutt-time en gang de hovnet opp, for å få lov å komme inn å vise legen. Det fikk jeg ikke. Det var ikke alvorlig nok. Du må bestille ordinær time. Når timen kom var de selvsagt normale. Etter å ha prøvd noen ganger, ga jeg opp..

Nakke og ryggproblem tiltok etterhvert i styrke. Jeg hadde små barn å ta meg av i tillegg til jobb. Jeg kollapset på jobb noen ganger. 2 ganger ble jeg hentet med ambulanse og kjørt på sykehus. Den ene gangen besvimte jeg i ei trapp, falt og skadet meg litt. Jeg ble behandlet for det som hadde skjedd, og sendt heim med ei sykemelding. Andre gangen kom vikarlegen som hadde tatt i mot meg, å satte seg ved senga mi. Han sa: «jeg har lest jornalen din, og her var det mye rart. Jeg forstår ikke dette» Jeg begynte å gråte. Han satt en stund ved senga. Før han gikk sa han, «du må forsøke å få hjelp.» Dette var siste vakta hans mens jeg var der. Jeg vet fortsatt ikke hva han egentlig mente.

Etterhvert hadde jeg fått kraftige nakkeproblem. Det knaket og smalt, og jeg greide ikke snu hodet, eller løfte armene. Ny time hos lege. «Nå sykemelder jeg deg, og skriver henvisning til fysioterapi» – nærmest strålte legen… Den samme som ikke kunne sykemelde meg fordi jeg «bare» var sliten…

Jeg ble sykemeldt ganske lenge den gangen så vidt jeg husker. Fikk barna i barnehage om morgenen, stupte i seng, og ble det til de skulle hentes. Vaklet opp, hentet dem, laget middag og prøvde å være mor noen timer. La meg straks de var sovnet. Innimellom det å sove nesten hele døgnet hadde jeg søvnløse netter. Om jeg sov lite eller mye var resultatet det samme. Fullstendig utmattet uansett. Sykemelding og fysioterapi var over. «Nå går det mye bedre», sa fysioterapeuten optimistisk. «Det synes ikke jeg», mumlet jeg. «Joda, muskulaturen din er mye bedre».  Men jeg følte meg ikke bedre. Greide riktignok å snu på hodet, og løfte armene. Men ingen ting annet var bedre. Smertene i kroppen var der fortsatt – og alt det andre.

Jeg begynte på jobb. Forsatt med stadig nye sykemeldinger. Influensa flere ganger i året. Arbeidsgiver murret. «Oppsøk bedriftslegen, og ikke disse andre legene»  Det var tydelig at han ikke trodde jeg egentlig var syk. Jeg gjorde det. Hun langtidssykemeldte meg. Underveis var det møter med arbeidsgiver for å forsøke å finne ut hva som kunne gjøres. De møtene var tøv! Jeg hadde ingen støtte, legen var bedriftens talsmann, det var arbeidsgiver også. Jeg var bare meg.. Og et sånt problem som meg hadde de aldri vært borti før.

På et eller annet tidspunkt fikk jeg et slags sammenbrudd. Jeg tolket det iallefall slik. Jeg ba om å bli henvist til psykolog. Etter 2 timer gikk jeg min vei, og avsluttet hos henne. Vi snakket ikke samme språk. Vi snakket i alllefall ikke om de samme problemene.

Omsider gikk jeg tilbake til jobb. Omtrent like dårlig som da jeg ble sykemeldt. Jobben min hang i en tynn tråd, og til slutt røk den. Jeg sto uten arbeid.

Nå må jeg få med at jeg ikke var like dårlig hele tia. Formen svingte veldig. Selv om jeg aldri var symptomfri, hadde jeg dager og perioder hvor det gikk ganske fint. Ganske lange, gode og fine perioder. For hele familien. Optimistisk som jeg var av natur, glemte jeg nesten hvordan det hadde vært. Nå gikk alt så bra! Jeg overbeviste meg selv om at jeg var frisk!

Trasket i vei med  motet på topp. Rett utfor stupet…

Det kommer mer om det i et annet innlegg.

Read Full Post »

Endelig skole igjen, og tilbake til en normal døgnrytme – tenker mor. Far sier det høyt, han… Selv hunden merker at det er noe uvanlig som skal skje. Han har lagt seg midt i døråpningen til stua, fast bestemt på å få med seg alt som skjer.

Jeg har IKKE lyst å gå på skolen i morgen, sier den nybakte fjerdeklassingn bestemt! Men i blikket lurer det en forventning som ikke helt lar seg skjule, der han går fram og tilbake på stuegolvet og prøver den nye ranselen. Pennalet er ryddet for gammelt rusk og rask, og meldingsboka er på plass.

Matboks og drikkeflaske står klar på kjøkkenbenken.

Gata var tømt for unger tidligere enn vanlig i kveld, og naboens trampoline står tom.

Alle barn fra 6 år og oppover er plutselig et helt år større fra i morgen av.

Foreldre sitter med ei blanding av vemod og stolthet. Den lille gutten eller jenta er blitt så stor. Den forgangne tia kommer aldri tilbake.

For noen barn er skolen gøy. Selv om ikke alle fag er like morsomme trives de. De fungerer godt sosialt og har venner. De føler seg trygge, og forventngene til morgendagen kribler i kroppen.

For andre barn igjen er ikke tankene på morgendagen gode. De gruer seg. De mestrer ikke fagene, blir mobbet eller føler seg utenfor og annerledes. Foreldrene vet, men prøver å skjule sine tunge tanker for barnet. Forsøker å trøste, med eller uten ord. Håper at dette året skal bli bedre enn det forrige. Vi vil ikke at det skal være slik!

Personalet har også sine forventninger til morgendagen. Planleggingsdagene er unnagjort. Noen har sin første dag på jobben i morgen. Andre skal møte kjente fjes.

Iallefall er dette en kveld med mange ulike følelser i sving rundt om i de tusen hjem.

Lykke til i morgen!

Read Full Post »

Jeg har en oppvakt liten gutt. Et lite «punktum». Den siste i rekka av mine-dine-våre-barn. Han er interessert i det meste. Av og til kommer han og henger litt over skuldra mi når jeg sitter om kvelden foran pc’en. Og spør. Siste spørsmål var: «hvorfor kaller du deg selv for Trollmor,» mamma?

Her er det jeg fortalte ham:

For mange år siden, når jeg og pappan hans møttes, hadde vi begge barn fra før. Og de var tett aldersmessig. Hans storesøsken. Hver kveld, når alle skulle legge seg ble huset plutselig litt sånn Vill Vest… Tannpuss, dusj, negelklipping, høytlesning, nattasang, den ene var kvalm,  den andre tørst, en var ikke trøtt, en skulle tisse, osv… Når alle omsider var i seng, sank jeg ned i sofaen, og ofte dukket sangen: Når Trollmor har lagt sine 11 små troll… opp i mitt slitne hode.  For det var nettopp slik det føltes!

Å! Sa mitt lille punktum, som nettopp nå hang over skuldra mi og ikke fikk sove….fordi han var kvalm…;)

Her er bilde av et annet troll vi traff i sommer:

Tekst og fotograf: Trollmor og lille Trollegutt 🙂

Read Full Post »

Hva nå, tenkte jeg. Jeg sto midt på golvet i mi aller første leilighet. Med de to bildene jeg hadde kjøpt. Og en pakke stifter. Veggene lyste nakne mot meg.

Ja, hva nå? Jeg hadde gledet meg til å henge dem opp. Gjøre det litt hjemmekoselig til mi første helg i eget krypinn. Det var lørdag. Ny duk, stearinlys og lysestaker lå på benken. Stua var litt tom, men det var bare midlertidig! Bøker og pynt i ei eske, og en flatpakket reol i et hjørne.

Først bildene. Ehh…hammer? Det hadde jeg ikke tenkt på. Alternativ? En bordkniv? Dytte stiftene inn i veggen?  Neppe.. Ei tomflaske som hammer? Etter fem bøyde stifter og null hull i veggen, fant jeg ut at det var en dårlig ide.. En korkopptrekker. Oi, det ble store hull, gitt! Umulig å sette stiftene i dem. En støvlett med stilletthæl kunne kanskje gjøre nytten? Jeg vil helst ikke snakke om det…

Bildene ble til slutt satt på golvet inntil veggen.

Hylla ble pakket opp. Umbracoskruer. Jaha.. Etter å ha saumfart skuffer og skap, prøvd og feilet, måtte jeg bare innse at ingenting kunne brukes til å skru sammen hylla.

Okei…lørdag ettermiddag, og det meste stengt. (Dette var før alt begynte å holde åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året, og jeg kjente ingen i nærheten godt nok til at jeg kunne ringe på, og forstyrre midt i tippekampen.)

Duken ble lagt på bordet, lys ble satt i lysestaker… Lighter..? Fyrstikker…? … Det ble ingen stemningsfull belysning hos meg den kvelden…

Riktig verktøy er en nødvendighet! Jeg lærte litt om det da, og i årene etterpå har jeg mer og mer forstått nødvendigheten av det. Ikke minst etter at jeg ble syk. Og nå er det ikke hammer og skiftnøkkel jeg snakker om. Men verktøy for å håndtere sykdom. I årenes løp har det blitt noen unødvendige hull, svarte merker og stygge riper i veggen…for å si det sånn.. Jeg har grått og rast i fortvilelse over å mangle det jeg trengte, og jeg gjør det av og til enda. Mulig det ikke finnes riktig verktøy til alt, eller kanskje jeg bare ikke har lett i riktig butikk? Jeg tror forresten dessverre det mangler mye i det sortimentet vi har tilgjengelig. Jeg tror heller ikke det er slik at det som passer for en passer for alle! Vi er ulike, og det er det viktig å være klar over.. Jeg har betalt dyrt for verktøy som for meg viste seg å være ubrukelig! Og noen ganger har jeg rett og slett blitt lurt.

Det er noen hyller og knagger som bare ble liggende i veien og støve ned. Jeg har snublet i dem noen ganger, og slått meg kraftig.. Mye ble ødelagt, og kan ikke repareres. Det er jeg lei meg for. Men litt etter litt har noe kommet på plass. Snille mennesker har hjulpet meg. Helsepersonell har gitt meg «verktøy», – både med og uten resept. Litt etter litt begynner «stua mi» å ta form.

Den ble aldri slik jeg tenkte, men den er iallefall mi. Den bærer preg av manglende og feil «verktøy».  Men innimellom har jeg det ganske fint her også, og jeg prøver å godta den slik den har blitt. Om ikke andre synes den er noe særlig, er det lite jeg kan gjøre med det. Det finnes nok ikke verktøy som kan fikse alt…

 

Read Full Post »

Older Posts »