Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2012

– å kunne stå opp om morgenen og dekke frokostbord. Være til stede til alle er ute av huset, og vite at jeg har tid til å hvile noen timer mens jeg er alene.

– å få nødvendig hjelp til det jeg ikke greier selv i hverdagen, uten å måtte forklare eller forsvare noe.

– å kunne si nei uten å møte kritikk eller bebreidelser.

– å møte aksept for at jeg ikke alltid forstår eller oppfatter alt like lett.

–  å lage middag, og spise sammen med familien.

– å kjenne at livet er i balanse og vite at jeg greier det jeg må.

– å være trygg på de jeg har rundt meg.

– å kjenne at det økonomiske grunnlaget er slik at jeg kan leve av det jeg får, selv om jeg aldri vil oppleve å få god råd….

– å få nødvendig hjelp og forståelse i det offentlige helsevesen, selv om ingenting av det de kan tilby vil gjøre meg frisk.

– å vite at noen er glad i meg, og liker meg.

– å slippe å møte mistenksomme blikk og utsagn for at jeg har en sykdom som ikke vises utenpå.

– å greie å legge det som er vondt og vanskelig til side, slik at jeg kan glede meg over livet, selv om det ikke ble slik jeg ønsket.

– å ha venner som forstår.

– å greie å delta på litt av det jeg har lyst til.

– å føle at jeg mestrer noe.

– å fortsatt være nysgjerrig på livet.

– å kjenne gleden over å lære nye ting, selv om det ikke går så fort.

– å kunne legge meg om kvelden med følelsen av å ha greid noe i dag også.

-å våkne om morgenen og glede meg til en ny dag.

Ingen ting er en selvfølge, og det er viktig å glede seg over det gode i livet.

Takk for at du leste 🙂

 

Reklamer

Read Full Post »

Redsel er et merkelig fenomen. Nå snakker jeg altså ikke om de store, virkelig farlige tingene, men om de tingene vi av og til er redde for i hverdagen. Jeg – for eksempel er livredd for bjørner og veps. Og så er jeg vettskremt hver gang en av mine kjære skal ut å reise med fly. Men selv elsker jeg å fly. Spesielt i turbulens. Jeg elsker følelsen når flyet rister, og faller i lufta. Jeg blir aldri redd. Uansett.

Men jeg er så fryktelig redd for å miste noen av de jeg er glad i. Derfor kjenner jeg et vondt sug i magen når noen av mine er ute og reiser. Det gir seg aldri før de er trygt framme. Akkurat nå er mannen i huset bortreist. Han kommer heim i kveld. Riktignok er han ikke ute og flyr. Han reiser med båt. Det er nesten like ille. Her sitter jeg, i sofakroken og filosoferer litt over det å være redd. Mens jeg kikker ut av vinduet. Bare det ikke begynner å blåse… Iallefall ikke før min kjære er trygt i hus.

Eldstesønnen blir temmelig oppgitt hver gang jeg ber ham ta kontakt med jevne mellomrom når han er ute og reiser: «mamma – du får beskjed hvis noe skjer! Så lenge du ikke hører noe er alt i orden!» Å være mamma er ikke for amatører. Jeg hadde ikke skjønt det enda når jeg fikk mitt første barn gang for lenge siden. Nå, mange år senere har jeg virkelig forstått hva det vil si. Å være redd på vegne av seg selv er bare en bagatell sammenlignet med det å være redd for at noe skal skje med ungene dine.

Men jeg er hysterisk redd for veps. Når størstemann var baby kom et skrekkelig eksemplar inn i leiligheten en gang jeg åpnet ytterdøra. Jeg hylte, fektet vilt, tok gutten på armen, sprang inn på badet – OG LÅSTE DØRA..! Der satt vi – i sikkert 1 time til pappaen hans kom. Vepsen var selvsagt borte. Og jeg hadde ingen logisk forklaring på hvorfor ytterdøra sto på vidt gap, mens jeg satt på golvet på badet med gutten, og hadde låst døra til badet. På grunn av en veps. Iallefall ikke ei forklaring som han var i stand til å forstå. Ufølsomme mannfolk.

Og så er det bjørn, da. Jeg er aldri på tur på steder hvor jeg kan risikere å møte en bjørn. Men jeg har gjort meg mange tanker rundt det. Tenk hvis.. OM jeg noen gang skulle befinne meg på et sted hvor jeg KAN risikere å møte en bjørn – hva da? Så jeg har pugget gode råd for hvordan man skal forholde seg i møte med bjørn. Så om du en gang i framtida er ute i skogen og møter et damemenneske som prater høyt med seg selv, vekselvis synger noen strofer med skjærende falsk stemme, samtidig som hun ser seg vilt omkring – er det mulig at du har truffet på meg…

Når jeg gikk på ungdommskolen var jeg fryktelig sjenert. Derfor gjorde jeg alltid mitt beste for å være passe flink. I alle fag. Slik at jeg ikke skulle tiltrekke meg oppmerksomhet. Verken i positiv eller negativ retning. Jeg var livredd for at stilene mine skulle bli lest opp. Derfor passet jeg på å skrive kjedelige fortellinger. Selv om jeg visste at jeg kunne bedre. Karakterene mine ble da også temmelig middels – og jeg listet meg ut av grunnskolen – omtrent uten å bli lagt merke til.

Jeg har nok blitt litt tøffere på det området med årene. Men ikke så veldig mye. Jeg synes det er skummelt å bli lagt merke til. Men noen ganger greier jeg ikke å la være å stikke meg fram. Hvis jeg føler at noe er urettferdig, for eksempel. Da vinner ofte rettferdighetssansen over det at jeg er redd. Følelsen ved å ikke ha sagt fra, er verre enn å gjøre det. Selv om jeg egentlig ikke tør. De gangene redselen vinner, og jeg tier stille, kjenner jeg meg helt elendig etterpå.

Klokka tikker videre, det er fredag, og enda mange timer til mannen er heime. Imens prøver jeg å tenke fornuftige, positive tanker. Det har enda ikke begynt å blåse. Jeg satser på at han kommer seg vel heim og at helga blir fin. Det meste av det jeg opp gjennom årene har vært redd for, har enten aldri skjedd, eller så viste det seg å ikke være farlig likevel!

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Høst…

Read Full Post »

Bakgunnen for innlegget er dette innslaget på tv2 nyhetene i går:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/-stort-problem-at-paaroerende-og-pasienter-ikke-blir-hoert-3872193.html

Det finnes mange gode leger i Norge. Bare så det er sagt. Som både pasient og pårørende har jeg møtt begge deler. Jeg har kjent på tryggheten man får ved å bli godt ivaretatt som mor til et sykt barn. Følelsen av å slippe å bære alt alene. Å bli møtt med kunnskap og forståelse.

Men jeg har også møtt det helt motsatte i helsevesnet. Avvisning, latterliggjøring og arroganse. Jeg vet med mange med syke barn har opplevd det samme. Leger har makt. Og ansvar.

Du kjenner deg liten når du sitter på venterommet med et sykt  barn på fanget. Det er helt nødvendig å bli møtt av en lege som har tid til å høre på deg. Legen er den profesjonelle. Du er en sliten mor eller far som søker hjelp til ditt syke barn. Du ønsker ikke å være der. Du ønsker å være hjemme i din egen stue med et friskt barn. Men slik er det ikke. Du har ikke noe valg. Og du er prisgitt den legen som er på vakt akkurat den kvelden eller natta ditt barn blir sykt. Og du er ydmkt klar over akkurat det.

Jeg vet litt om dette.  Jeg har opplevd å sitte slik med alvorlig syke barn uten at de fikk den hjelpa de behøvde. Mer enn en gang. Jeg visste ikke alltid hva som feilte, men jeg visste at de var alvorlig syke. Heldigvis gikk det bra med dem. Men det er ikke de aktuelle legenes fortjeneste. Det handlet om flaks, og dyktighet av andre leger. Leger som hadde tid til å lytte, undersøke og sende oss raskt videre.

Som en barnelege ved sykehuset vi omsider ble sendt til, uttalte til helseperonalet som først tok i mot, og avviste at barnet mitt var sykt: «En ting jeg har lært etter mange år som barnelege er følgende – når en mor sier at noe er alvorlig galt med barnet hennes har hun krav på å bli hørt og tatt på alvor. Hun har nesten alltid rett, og det er deres jobb å finne ut av det. jeg håper dere tar dette med videre.» Jeg fikk senere en ydmyk beklagelse fra de som hadde avvist oss. Jeg tok i mot den, men er ikke sikker på om jeg hadde gjort det samme om det ikke hadde gått bra med mitt barn.

Slike innslag som det på tv2 i går gjør meg opprørt. Fordi det skjer. Ingen er feilfri, ikke leger heller. Men hvis de kunne lytte, undersøke og ha tid til pasienten ville kanskje mange vært spart for det familien i reportasjen opplevde. Å miste et barn. Ikke alltid det er mulig. Barn dør av og til, dessverre. Men hvis foreldrene hadde visst at alt tenkelig var gjort ville kanskje følelsene rundt det hele vært annerledes? Jeg vet ikke. Hele temaet er  vanskelig, og det er umulig for den som ikke selv har mistet et barn å sette seg inn i følelsene rundt det. Jeg er klar over det.

Jeg håper legene tar slike hendelser på alvor.

Dette var litt av mine umiddelbare tanker etter å ha sett nyhetene på tv2 i går. Takk for at du leste.

Read Full Post »

Søndagssmåprat

Helga har vært fin. Jeg har hatt en god telefonsamtale med et av de menneskene som betyr aller mest for meg. På grunn av avstand og livssituasjon ses vi sjelden. For sjelden synes jeg, og det hender savnet tar overhånd for ei stund. Og jeg blir trist.

Så prøver jeg å tenke på visdomsordet:

– Kjærlighet måles ikke etter hvor mange ganger vi rører ved hverandre,

men hvor mange ganger vi når fram til hverandre…

Det hjelper. Vi nådde fram til hverandre gjennom telefonen. Kanskje ville ikke kontakten vært bedre om vi hadde møttes hver dag? Ikke alltid så lett å vite.

Så har husets lille solstråle produsert et helt nytt kunstverk av leire. I dyp konsentrasjon, med stor tålmodighet og millimeterpresisjon ble denne til på en litt kjedelig regnværssøndag:

Høsten er absolutt på vei. Uten at vi egentlig har hatt skikkelig sommer. Det ble ikke slik dette året. Vi må bare ta det som det kommer. Jeg kjenner egentlig at sommeren er inni meg. Av og til iallefall. Uansett vær.

Med fred og ro, gode telefonsamtaler og små kunstverk blir det litt solskinn i livet likevel!

Takk for at du leser 🙂

Read Full Post »