Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2012

Mange av oss legger mye av vår identitet i hva vi foretar oss i yrkeslivet. Vi får bekreftelse på hvem vi er gjennom jobben, og våre kollegaer. Når du er ute av arbeidslivet på grunn av sykdom mister du mye av dette. Det kan beskrives nesten som å befinne seg i fritt fall. Arbeidet har vært hovedbeskjeftigelsen gjennom mange år. Du må forsøke å finne fotfeste i et liv som «ikke yrkesaktiv».

Som barn får vi spørsmålet -«hva skal du bli når du blir stor?» Vi leker doktor og pasient, politi og røver. Det kan være spennende å være røver i leken, men så vidt jeg husker ga det sjelden særlig status å være pasient. En eller annens lillebror fikk ofte valget mellom å ikke få lov å være med i det hele tatt, eller ta den kjedelige rollen som ingen ville ha….

Gjennom skoletia rekker vi å bestemme og ombestemme oss en rekke ganger før vi til slutt må ta et valg. Vi tar utdannelse og «blir» noe. De fleste husker stoltheten når man står med vitnemålet eller fagbrevet i handa. Fast jobb – og et viktig mål er nådd. Og så er livet i gang. Plattformen er ferdig. Bil, leilighet eller hus står på planen. I jobben har vi kollegaer, kurs, sosiale sammenkomster og et miljø hvor vi hører til. Faste rammer rundt hverdagen.

Så rammes man av sykdom. Livet ble ikke som planlagt. Alt planer må byttes ut. Vi ser plutselig hvor skjør tilværelsen er. Hvor små vi er. Hvor annerledes tilværelsen brått ble. For noen kan kontakten med arbeidslivet være over. Enten for alltid eller for lang tid.

Du må sette deg nye mål. Det krever styrke og selvinnsikt. Hvis du fortsetter å savne og leve i det som var, vil du aldri lære å sette pris på livet ditt slik det er blitt.

I tillegg til at hele livet blir snudd på hodet på grunn av sykdommen som har rammet deg, blir du nødt å takle omgivelsenes uforstand. Langtidsyk, ufør, kronisk syk – er nesten skjellsord i vårt rike og vellykkede samfunn.  Om du ikke har blitt lagt merke til før, blir du det nå.

Det er nødvendig å tenke nytt. Du må søke bekreftelser på andre måter enn gjennom jobben din. Det er lærerikt – og hardt. Du mister fort noen illusjoner på veien. De sterkeste og flotteste menneskene jeg kjenner er de som har opplevd en humpete og svingete livsvei. De som har snublet, falt og reist seg igjen bærer med seg viktige erfaringer som kan deles med andre.

Menneske – vær stolt av deg selv. Du har lært mer mye mer enn alle de som har sklidd gjennom livet på overflaten.

 

Read Full Post »

Bare så det er sagt: dette er ikke et blogginnlegg med de helt store og kloke tankene. Jeg ligger i sofen bare med selskap av pc og tv. Kikker vekselvis fra den ene skjermen til den andre. Rydder litt i hode, tanker og skrevet materiale. Har for tia 27 upubliserte blogginnlegg. Noe av det jeg har skrevet er gått ut på dato – for å si det slik.. Jeg var ikke fornøyd med det, eller torde ikke legge ut. Jeg mener litt om mye og mangt, men ikke alt er fristende å publisere. Motet må være til stede. Noe har havnet i papirkurven i kveld. Etter nærmere vurdering er det der det hører hjemme!

Gjennom internett har jeg møtt mange mennesker som er utrolig flink til å formidle. Jeg leser en del innlegg jeg er dypt uenig i, men ved nærmere ettertanke gir det meg likevel noe å tenke på. Alle har sin egen oppfatning, basert på hver enkelt persons erfaringer. Jeg prøver å forstå, se mennesket bak.

I årenes løp har jeg lært mye, blitt mer ydmyk overfor andre. Kanskje er det det som kalles livserfaring?

Jeg har tidligere skrevet deler av sykehistorien min. Jeg trengte å gjøre det, selv om det var vanskelig. Det finnes mange som meg der ute. Livet ble ikke som forventet. Det finnes mange som aldri får fortalt sin versjon. Noen lever med en vond følelse av å aldri ha fått rettferdighet. Hvordan vi har det med oss selv handler mye om det, ikke sant? Å kjenne seg rettferdig behandlet. Av de vi har rundt oss, foreldre, søsken, barn, av arbeidsgiver, lærere på skolen, NAV, legen vår. Lista er lang.

Jeg prøver å gi slipp på alt det. Se en annen vei. Konsentrere meg om de lyse sidene av livet. Være positiv. Bruke ressursene mine. For noen år siden var jeg ikke i stand til det. Jeg var for dårlig. Sto midt oppi det. Enkelte ting ser vi best på avstand.

Vi kan gi råd om hvordan andre kan takle en vanskelig livssituasjon, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt å finne veien. Gode råd har blitt gitt meg, men de funket ikke. Alt til sin tid. Omsider har jeg begynt å finne veien selv. De gode rådene ligger der i bakhodet, og tankene har modnet. Noen av rådene kan jeg ta i bruk nå. De var nok ikke helt bortkastet likevel…

Å skrive er noe som gir meg glede. Jeg får ut mye frustrasjon og får satt ord på mange tanker på den måten. En gang hadde jeg en urealistisk drøm om å bli forfatter. Det blir nok ikke slik. Men kanskje jeg våger meg til å forsøke å publisere et og annet dikt her. Som tenåring begynte jeg å skrive dikt, og sette ord på tankene mine. Det meste er samlet i ei bok, gjemt langt inn i ei skuff. Det var ikke av de mest kule aktivitetene, på den tia, men for meg personlig har det vært viktig. Innimellom har jeg skrevet et og annet i den boka i voksen alder også. Det ligger omtrent 30 års livserfaring gjemt i skuffen min. Nå er boka full, og pc`n har overtatt. For meg personlig har det vært en måte å avreagere på. Jeg greide å legge bort en del problem på den måten.

Nå skal jeg legge vekk tankespinnet mitt, det er helg og roen har senket seg!

Ha en fin lørdagskveld, og takk for at du tok deg tid å lese mine rotete betraktninger 🙂

Read Full Post »

Dette innlegget er blitt til som følge av samtaler med andre, og egne tanker rundt livet på nett. Etterhvert følte jeg at jeg måtte  forsøke å skrive ned litt av tankene mine rundt det. Jeg er ikke sikker på hvordan det vil bli mottatt, men det får stå sin prøve.

Vi viser ikke alt av oss selv på sosiale medier. Vi velger selv hva vil vil andre skal se. Og vi velger også hva vi vil lese hos andre. Det har vært sagt mye rundt akkurat det på diverse blogger og nettsteder. Og med god grunn. Man bør være varsom med hva man deler.  Mange kan oppleve stunder det er best å holde seg langt unna Facebook. Det kan være at livet har gått i stå. Eller at noen i nær relasjon har gjort et eller annet som har brakt vedkommende på avisenes forsider. Og som samtaleemne i lokalmiljøet. Slikt skjer. De aktuelle hendelsene omtales i media, linkene deles og kommentarene hagler. Og de kan være temmelig krasse. «Det burde vært dødsstraff for slikt». «Hvor er foreldrene til disse barna?»

Facebookprofiler blir gransket av «venner» og detaljer blir spredt, vridd og vrengt. Vedkommende har tabbet seg skikkelig på ut en eller annen måte, og er fritt vilt. Det er helt legitimt å sjekke navn og bilde på Facebook om du hører noe om en person. Og etterpå si: – «å, ja det er HAN. Han og kona er kunder på på butikken min. Sønnen hans spiller fotball med min sønn.» Og vi vet plutselig en hel masse om hele den aktuelle familien. Og dødsbudskap har blitt spredt på nett. Uten at pårørende er blitt rukket varslet.

Det trenger ikke være så alvorlig heller. Men når man foretrekker at ens nærmeste skriver meldinger som: «jeg er glad i deg, du er verdens beste» på Facebook hvor alle kan se det, istedenfor som en privat sms, fordi «alle» andre erklærer sin kjærlighet på nett slik at de 367 vennene man har der kan se den, er det på tide å tenke på hvor vi egentlig er på vei.  Hørt sagt i en samtale: «Lurer på hvordan forholdene egentlig er i den familien. Ser jo aldri at de skriver noe til hverandre på Facebook..»

For mange er det å sjekke Facebook blitt en like naturlig del av hverdagen som å lese avisa og se nyheter på TV. Vi vet plutselig mye mer om alle. Både de vi kjenner personlig, kollegaer og andre mer eller mindre perifere kontakter. Vi vet hvem som er blitt singel  og hvem som har hatt stor familiemiddag.

Noen legger ut bilde av seg selv i et uheldig øyeblikk, eller av et rotete hus for liksom å vise: se her, livet mitt er ikke et glansbilde. Og tror at de nå har vært modig og vist litt mer av seg selv enn bare fasaden.

Andre legger ut statuser som beskriver en fantastisk dag med verdens beste kollegaer, 2 timers hard treningsøkt, laget middag til hele familien og etterpå kafetreff med gode venner. Alt på en gang liksom. Neste dag er bortimot identisk. For ikke å snakke om ferien da..

Joda, vi forstår at ingen har det slik hele tia. Vi har lært å velge hva vi vil bruke tid på å lese. Det kjennes lit patetisk og smålig å irritere seg over andres oppdateringer på nett.

Men det er mer enn akkurat det.

Det er for enkelt å si – slik noen gjør – «Jeg har aldri opplevd noe negativt på nett. Det er opp til hver enkelt å velge hva man vil legge ut, eller lese.» Det er sant. Men mottaker kan av og til tolke en helt annen betydning enn avsender hadde tenkt da meldinga ble skrevet. Og dermed er rabalderet i gang…

Det forekommer utestenging og mobbing på nett. Vi har hørt hvordan dette foregår blant unge. Men det finnes også blant voksne. For noen kan internett av ulike årsaker være omtrent eneste sosiale arena. Å føle seg usynliggjort, latterliggjort, mistenkeliggjort eller utestengt på nett kan for en person føles like ille som å oppleve det i et selskap  sammen med andre. Ikke alle behersker heller de sosiale kodene like godt på nett. Ikke alle har de riktige kontaktene, eller kjenner de rette folka. Det er minst like viktig å være høflig, hensynsfull, omtenksom og varsom på nett som i det virkelige liv.

Er det slik at vi foretrekker overfladisk småprat, vitser og vellykkethet på nett? Hvordan forholder vi oss til alvorlige tema? Tåler vi at noen uttrykker seg litt klønete eller at noe kommer feil ut? Godtar vi ulike meninger? Igjen: for noen leves mye av det sosiale livet på nett, og derfor blir tilbakemeldinger viktige. Jeg har ikke  svar på noe av dette, men vet at mange har gjort ulike erfaringer her.

Noe å tenke over: En Facebookvenn du ikke har noe særlig kontakt med legger ut følgende status: «Jeg har det så fryktlig vondt. Jeg orker ikke mer.» Hva gjør du etter å ha sett den meldinga?  Hva slags «venn» er du, om du velger å overse meldinga? Slike situasjoner har faktisk forekommet, hvor ingen som så meldinga tok kontakt for å prøve å hjelpe.

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »