Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2013

…og at ens behov blir i varetatt. At man blir lyttet til. Og forstått.

Jeg snakker nå om oss som er pasienter. Eller pasientmammaer og -pappaer.

Snart skal jeg være med barnet mitt inn på sykehus et par dager. Vi gruer oss ikke. Barnet vet hva som skal skje. Vi vet hvem vi vil møte. Begge vet at ikke alt som skal skje er like gøy. Noe kan være vondt og ekkelt. Av og til. Men vi vet begge at det som gjøres er nødvendig. Jeg kan ikke få rost Barneavdelinga ved Vårt Sykehus nok. Siden barnet ble født for snart 10 år siden har vi vært faste gjester der. I begynnelsen var alt stort og skremmende. Diagnose. Behandling. Forvirrende samtaler med personale. Vi skjønte ikke så mye. Frustrasjon og fortvilelse. Vi fikk hjelp. Samtaler. Spørsmål og svar. Om igjen. Tålmodige gjentakelser til vi etterhvert forsto mer.

Litt etter litt falt brikkene på plass. De planlagte oppholdene begynte å falle inn i en rutine. Vi har vært så heldig at vi har fått lov å forholde oss til et stabilt personale. «Vår» lege er fortsatt den samme. Av pleierne som har tatt i mot oss fra gang til gang har det vært få utskiftninger. Vi vet stort sett hva som venter hver gang vi kommer.

Det handler om å føle seg trygg…

Etter mange år som både pasient og pasientmamma har jeg erfart mye. Det finnes leger man unngår. Fastleger som aldri får fulle pasientlister. Saksbehandlere «ingen» vil ha.

Hvofor?

Tillit til NAV og helsevesen er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl. Gjensidig respekt og kommunikasjon er stikkord her.

Mange føler de blir møtt med arroganse og uforstand. Mange har dårlige erfaringer og kommer til time med piggene ute. Noen går derfra med enda ei dårlig erfaring i sekken. Men av og til er sekken lettere når du går derfra enn når du kom.

Det er legens eller saksbehandlerens holdning, evne til kommuniasjon, medmenneskelighet og faglige kunnskap som kan avgjøre bagasjens vekt når du går derfra. Det handler om å føle seg trygg, lyttet til og forstått. Å ha fått gode forklaringer på hvorfor ting er som de er.

Som pasient har du lov å være fortvilet og ute av deg. Du er ofte i en vanskelig situasjon. Behandleren er den profesjonelle her. Men er de alltid klar over sin rolle? Forstår de hva som ligger bak når en pasient eller pårørende blir sint og ute av seg? At det ligger frykt og utrygghet bak. At de har stor påvirkningskraft i forhold til hvordan en person vil takle livet. Kanskje flere år. Kanskje for alltid.

Jeg har i likehet med mange andre dårlig erfaringer også. Det har jeg sagt en del om i tidligere innlegg. Nå ville jeg altså fortelle litt om de gode. Det er viktig at de også kommer fram.

Det er disse som er grunnen til at jeg og barnet mitt om et par dager reiser til sykehuset i trygg forvissning om at vi blir godt ivaretatt. Og vi kan bare håpe at han med sin livslange diagnose vil være så heldig å alltid kunne være trygg på å få den hjelpa han trenger. DET er ingen selvfølge, men det vet han ingenting om enda. Jeg håper det alltid vil være slik.

Advertisements

Read Full Post »