Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2013

Jeg tror jeg har sagt det før – men jeg sier det igjen: Jeg elsker å reise med fly! Jeg kjenner en barnslig fryd i turbulens. Når flyet faller, og det kiler i magen. Og jeg blir aldri redd. Jeg kjenner meg 100% sikker på at alt går bra. At de som har ansvaret vet hva de gjør, og at vi kommer trygt ned. I motsatt fall – vel..  For å si det slik, jeg er mye mer redd for å ramle ned kjellertrappa, og brekke foten. Spesielt hvis jeg er alene heime.

Men det har etterhvert kommet en slange inn i min fly-idyll. Sikkerhetskontrollen. Du vet – den som bukter seg gjennom alle lufthavner. Bare ordet er nok til at jeg begynner å hyperventilere.

Spesielt når jeg har reist i følge med små barn. Alle som har gjort det en eller annen gang vet at slike øvelser ikke er for amatører. Takk og pris er mine nå blitt både store og reisevante. Og de står på egne bein. Men det har ikke alltid vært slik.

Det er nå gått såpass mange år at jeg kjenner at tia er moden for å fortelle om et av mine traumatiske møter med slangen i flyparadiset. I følge med små barn.

Poden hadde kommet i den alderen hvor viljen er sterkere enn forstanden. (Når er den over forresten? Ved 18-20 år kanskje? Eller..nåja.. unnskyld, mine kjære barn..)

Jeg hadde gjort alt riktig. Brukt gjennomsiktig pose slik den skulle brukes. Trodde jeg. Jeg heiste poden opp på hofta, forsøkte å å heise buksa diskret over rompa – samtidig som både buksa og ungen gjorde sitt ytterste for å komme ned på golvet. Igjen. Innvendig forbannet jeg mitt forfengelige behov for å kle meg noenlunde sivilisert. Onepiece hadde vært tingen nå. Samt tøfler. Ikke jeans med belte.

Jeg ser den strenge mannen foran skjermen stivne til og rynke øyenbrynene før han snur seg mot meg og sier trimferende: «Du har en skarp gjenstand i veska di!» – En skarp gjenstand! I veska mi! Hjelp! Hvem smugler farlige stikkvåpen i veska mi! Øynene til mannen lyner mot meg. Etter blikket å dømme må han ha funnet en sabel. Minst.

Jeg begynner å lete. Mens svetten renner, ungen spreller, buksa siger, og fremmede folk glor. Aldri hadde jeg ant at veska mi hadde så mange lommer. Til slutt finner jeg den. Ei neglefil. Mannen ser bare surt på meg, og jeg kikker litt forvirret tilbake mens jeg heiser opp buksa og ungen. For omtrent 20 gang. Folk glor fortsatt.

Endelig har jeg fått belte på buksa, buksa der den skal være, jakke og støvletter likeså, og oss begge ombord på flyet.

Før returen gjennomsøker jeg veska mi med falkeblikk og detektivmetode. De skal ikke finne flere farlige stikkvåpen her nei!
I den innerste innerlommen, som tydeligvis hadde unngått både røntgen og manuelt søk på turen, finner jeg en lighter! Jeg ante virkelig ikke noe om den, helt sant! Men nå er altså alt i sin skjønneste orden. Min evige følgesvenn, strikketøyet havner i kofferten. De kan ta fra meg hva de vil, men strikkepinnene mine får de aldri!

På flyplassen har gullklumpen bestemt seg for å gå sine egne veier, og begynner etterhvert å hyle og sprelle når han forstår at han ikke får lov. Jeg har min fulle hyre med å holde ham fast. Det går på et vis å få ut bagasjelappene og boardingkortet fra automaten, mens det å slå sammen vogna og få puttet den i posen den må pakkes i blir vrient. I min naivitet spør jeg en lufthavnbetjent som står lent mot ei søyle vennlig om hjelp. Han ser irritert på meg, og opplyser om at det ikke er hans jobb å pakke inn bagasje for de reisende. Jeg spør høflig om han da kan være så snill å holde barnet mitt slik at jeg kan gjøre det selv. Da går han sin vei. Jeg lurer på om det engentlig var noen vits i å være høflig.

Jeg klemmer barnet fast mellom knærne mens jeg slår sammen vogna. Etterpå setter jeg meg rett ned på golvet, hekter lillefingeren fast i ei hempe bak i linningen på buksa på gutten. På den måten kan jeg delvis bruke begge hender på å få lirket vogna ned i posen, samtidig som jeg hindrer han i å stikke av. Golvet er glatt, gutten er liten, så lillefingeren holder. Såvidt. Hempa også. Selv da han vrir seg rundt, og havner på rygg. Det knekker i fingeren, og jeg ser sløvt at anbefalt vasketemperatur på buksa er 40 grader. Nyttig å vite. Hodet mitt må være atskillig varmere enn det. Innimellom slipper jeg ham litt avgårde, før jeg drar ham tilbake på det skitne golvet, og får omsider pakket inn vogna. Svetten siler, jeg er sliten og tårene er ikke langt unna.

Sikkerhetskontroll neste. Ormen bukter seg frem og tilbake. Den er ca 1 mil lang i dag. Hodet dunker. Lillefingeren verker. Tia går. Omsider er det vår tur. Av med jakke, belte og støvletter. Nesten i mål. Da blir veska mi atter en gang lempet ut av kassen. Og jeg hører, gjennom tåka i hodet. -«Det ser ut til at du har en skarp gjenstand her.» – «Umulig», sier jeg. – «Det ser ut som ei saks». Den lille saksa som jeg bruker til strikketøyet! Den hadde jeg glemt! Jeg kikker på ham uten å finne på noe fornuftig å si. Mannen, som er over både sin første og andre ungdom ser litt lattermildt på meg. «Det begynner å bli noen år siden ei dame rødmet slik av å se på meg», sier han. «Slapp av, det er ikke så farlig». Han vinker oss videre. Reddet. Takk, snille ukjente mann.

Flyet er klar for ombordstigning. – «Kan alle som reiser i følge med små barn vennligst komme først til utgangen», sier stemmen i høyttaleren. Øyeblikkelig spretter omtrent 30 dresskledde menn med stresskoffert opp, og stiller seg i rekke, tett i tett foran skranken. (Men hvor i allverden er barna deres?? Jeg ser for meg små barn gjenglemt i taxier, på bussen, på do, i handlevogna på Rimi, uavhentede små pakker i barnehagen – de sitter der med tårene rennende mens deres distre fedre tror stresskofferten de holder i egentlig er ei lita barnehånd…) Jeg prikker den nærmeste på ryggen, og sier – «Kan vi få komme forbi». Han ser mistenksomt på meg, før han går et skritt til side. Jeg er nødt å gjenta spørsmålet til hver enkelt av de andre 29.

Riktignok kan jeg selv være vimsete og vet ikke alltid helt hva jeg har i håndveska, men jeg vet da iallefall om jeg reiser med små barn eller ikke! Hvor er sikkerhetskontrollen her? Jeg bare spør..

Omsider synker vi ned i flysetet. Lillegutt sovner øyeblikkelig. Det lukter ikke godt fra bleia, men det får så være. Flyvertinna begynner sin sedvanlige prosedyre – og jeg tenker: Jeg trenger ikke oksygen, jeg trenger lystgass! For å komme gjennom sikkerhetskontrollen! Endelig i lufta. Endelig tid for å slappe av med turbulens og annet gøy…

Advertisements

Read Full Post »

Miljøet på nett er hardt. Stikker du fram hodet må du forvente at noen forsøker å kappe det av. Såpass må du tåle. Ellers er det ikke verd du sier noe i det hele tatt. Selv om du bare ønsker å dele ei oppskrift på hjemmelaget sjokolade. Det kan du lese om her: Pludrehanne og Snickersen te naboen.

Tonen i ute i samfunnet generelt er tøff. Hvem har ikke opplevd at medtrafikanter henger på hornet, viser fingeren eller knyttneven, om noen er så uheldig å somle litt, eller gjøre en feil? Eller om du formulerer et utsagn flertallet er uenig i, ei setning kommer feil ut, – i ei forsamling. Da kan det være kroken på døra for videre kommunikasjon.

Hjelper det? Blir vi flinkere av å møte hverandre med aggressivitet? Eller avvisning. Og hvem er disse menneskene som mener det er deres plikt å vise sin forakt for andre?

Blir vi bedre til noe som helst av å veie hvert ord, måtte forsvare og forklare hver minste ting? Må vi være perfekte? Alltid. Blir vi klokere av at noen himler med øynene, eller viser fingeren? Bedre mennesker? Bedre trafikanter?

Eller blir vi redde. For å prøve. Lar være å spørre. Tør ikke gjøre noe, av redsel for å gjøre noe feil. Våger aldri mer å åpne munnen i ei forsamling.

Hvem vil vi egentlig at samfunnet vårt skal være til for? Bare de som er sterke nok til å tåle alt?

Mister vi ikke noe viktig i forsøkene på å arrestere alle som i våre øyne ikke gjør alt riktig? Kan vi bli klokere uten å lytte til andre?

Og – hvorfor kan vi ikke  bare prøve å bli flinkere til å løfte hverandre opp og fram?  Fokusere på det positive. Gi ei hjelpende hånd der det behøves. Tåle å se at noen gjør eller sier noe feil, – i livet, i trafikken. Uten å vise fingern, eller forsøke å sette vedkommende på plass.

Smake på den gode sjokoladen uten å gi kritikk. Og heller gi ros for at noen tør og vil noe.

Takk for oppmerksomheten 🙂

Read Full Post »

Morsdag

En varm klem til deg – som savner noen i dag.

En trøstende arm rundt deg, som aldri fikk bli mamma – annet enn i ditt hjerte.

En skulder å gråte på for deg som blir glemt.

En varm tanke til deg som venter forgjeves på en telefon eller en liten oppmerksomhet i postkassen.

En omfavnelse til deg som aldri fikk lov å være mamma.

En inderlig medfølelse for deg som ikke vet hvor ditt barn befinner seg.

– Og til alle andre, ta vare på gleden over dagen i dag.

Ha en fin morsdag.

~ Trollmor~

Read Full Post »

Jeg skal nå fortelle deg noen hemmeligheter.

Det du får se av meg er nemlig min aller beste side. Den jeg helst vil at du skal se. For du ser ikke meg mens jeg sitter på krakken i dusjen og vasker håret. (Heldigvis :))Heller ikke mens jeg støtter albuene mot kanten av vasken på badet, sittende på hvilestolen som alltid står der for bruk de gangene jeg ikke greier å stå når jeg skal pusse tenner eller sminke meg. Jeg pudrer mitt bleke ansikt, og tegner ut-blant-folk streker på bryn og rundt øynene.

For jeg liker å ta meg best mulig ut, nemlig. Det er ikke hver dag jeg treffer andre. Og det har noe med verdighet å gjøre. Jeg vil helst ikke at du skal se min andre side. Derfor jukser jeg. Smilet mitt og interessen for hvordan du har det er derimot helt ekte når vi treffes. Det kan du være helt sikker på. Akkurat med det jukser jeg aldri. Men når jeg sier nei til besøk eller å treffe deg, er det fordi den andre siden har overtaket. Da har jeg ikke krefter til å smile, eller kjenne interesse for noe som helst annnet enn mine egne behov. Eller jeg er nødt å prioritere annerledes akkurat da. Jeg må kanskje ligge på lading, enten fordi jeg skal noe annet en annen dag. Eller fordi jeg har gjort noe som har forårsaket flatt batteri. Derfor svarer jeg et høflig «nei dessverre, det passer ikke nå.»

Det er heller ikke alltid jeg har lyst å fortelle alle hvorfor jeg blir kjørt i besøk, eller til venninnetreff. Jeg har jo førerkort. Men det er ikke alle dager jeg greier å kjøre bil likevel. Syn og konsentrasjon svikter. Og jeg vil være trygg på at jeg ikke forårsaker ei ulykke på min korte kjøretur.

Og så er det energien da… Den holder kanskje til butikken, men så må jeg handle også. Og da er av og til batteriet flatt. Derfor jukser jeg, og får noen til å kjøre meg. Derfor ser du meg nysminket bak handlevogna på vei til kassen. Med sjåføren ventende i bilen.

Det hender jeg svipper innom the-real-life ei stund, og du ser på meg med dårlig skjult mistenksomhet. Men mens det for deg bare er en liten del av din hverdag, mellom jobb, husvask, trening og et festlig lag i ny og ne… er det for meg en stor ting – å være en del av et fellsskap. Noen timer er ikke bare noen timer. Det er ofte mange dager. Med forberedelse og hvile i begge ender. Andre ting må vike plass, og det er alltid ei avveining. Det koster.

Det hender jeg kan diskutere ei bok med deg. Jeg liker bøker. Men det er ikke sikkert jeg har lest den med egne øyne. For meg er det lettere å høre den med ørene mine. Derfor blir det mest lydbøker. Fra biblioteket. Hvis ikke biblioteket har boka jeg har lyst å lese er det ikke sikkert jeg får lest akkurat den boka, og velger ei anna i steden. Så vet du det.

Jeg jukser ofte litt. Men det er ikke alltid jeg sier noe om det. Det er ikke alle som trenger å vite alt om meg. Tenker jeg.

Av og til må jeg prioritere hva jeg skal gjøre, og hvem jeg skal bruke tid på. Derfor kan det av og til hende at du føler at jeg lurer deg. «Jasså, du greide det, men meg passet det ikke å bruke tid på…» Joda, det passet, men kreftene strakk ikke til. Jeg kjenner denne kroppen forstår du. Jeg har levd med den i mange år.

Slik er livet mitt.

Så – nå vet du det 🙂

Read Full Post »