Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2013

Jeg prøver…sikkert med varierende hell, vil noen si, å være raus og romslig. Det er ikke så lett, mine fordommer, mitt snevre syn på verden og min manglende toleranse har gjort at jeg har møtt meg sjøl i døra mer enn en gang. Liv og lære er ikke alltid like lett. Teori og praksis viser seg gang på gang å  være to ulike begrep.

Jeg er nok bare et passe godt menneske. Jeg kan bli sint på feil person, til feil tidspunkt og av feil årsak. Jeg kan sysle med tanke om hevn når jeg har kjent meg dårlig behandlet. Innimellom burde jeg hatt evne til å knipe både munn, øyne og ører sammen, stenge verden ute – og tenke at dette virkelig ikke er min sak. Av og til kjennes det helt umulig å se en sak fra mer enn mitt eget ståsted.

Og det hender at jeg skifter mening i enkelte saker. Jeg innser at ikke alt er slik det ser ut til. Eller at jeg får nye opplysninger, ny erfaring, ser en annen innfallsvinkel i en sak – og derfor skifter mening.

Det hender jeg tier stille når jeg egentlig føler at jeg skulle sagt fra. Jeg innser at argumentene mine ikke holder, at jeg ikke vet nok til å uttale meg. Eller at jeg ikke har mot til å si noe i det hele tatt. Noen diskusjoner kan bli umulige å fortsette. Fordi man ikke diskuterer samme sak. Fordi premissene for diskusjonen er ulike eller endres underveis.

Av og til ser jeg så mange sider av en sak, at jeg ikke vet hva jeg skal mene!  Og jeg kan bli imponert over hvor overbevist de skråsikre kan være på at akkurat de har rett! Og at alle med en annen mening tar feil…

Og så får jeg ofte en nærmest uimotståelig trang til å forsvare den jeg selv anser som den svakeste part.

Så blir jeg fryktelig lei meg når noen ikke liker meg fordi jeg er uenig i noe. Alle er jo mer enn sine meninger. Det er kanskje naivt å tro at man skal bli likt av alle.

Noen får større utfordringer i livet enn de makter å håndtere. Så sitter det noen på sidelinja, og sier: «noe slikt ville jeg aldri ha gjort».  Det alltid lett å mene noe om det man ikke vet.

Hvorfor jeg tenker på alt dette nå? Jeg trengte å lufte noen tanker bare. Det skyldes årets flaggspetakkel på nett. Der har jeg valgt å flagge noen av mine meninger. Ikke fordi jeg har et sterkt ønske om å se alle verdens flagg i årets 17.mai-tog, Men fordi jeg ganske enkelt synes det er helt greit at elever ved ei barneskole kan få lov til å bruke selvlagde flagg med en nasjonalitet på hver side. Og fordi jeg synes at dette er en sak dradd helt ut av  sammenhengen. Jeg synes også det er helt greit om barn i mitt nærmiljø vifter med et annet flagg enn det rød-hvite-blå. Min glede over dagen blir ikke mindre av den grunn.

Men jeg kjenner jeg blir skremt. Redd av å se hvordan denne saken er blitt enda ett eksempel på hvordan ei fjær kan bli til en uhorvelig mengde hodeløse høner som flakser rundt og sprer uhygge på nett.

Og jeg tenker at dette kunne rammet meg eller mitt barn. Jeg er vel det som kalles sensitiv. Jeg ser meg selv eller mitt barn i hvert eneste menneske og barn som rammes av fordommer og uforstand. Det er ganske så slitsomt skal jeg si deg! Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke var slik. At jeg kunne lukke øyne og ører for det jeg ser på som urettferdighet. Men slik er jeg. Jeg har kjempet mange kamper. Årene og erfaringen har lært meg å tie stille av og til. For jeg er verken sterk, klok eller modig nok til å ta det som kan komme. Men akkurat i dette greide jeg altså ikke å tie stille.

Fordi det kunne vært mitt barn. Eller ditt. Derfor.

Advertisements

Read Full Post »

«Alle har det slik av og til.»

Joda, jeg vet da det. Jeg hadde det også slik av og til. En gang. Jeg vet hvordan det er å ha det slik av og til. Men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om å ha det slik ofte. Jeg snakker om at det er vanskelig å planlegge gjøremål, fordi jeg aldri kan vite når det blir slik.

– Forresten tror jeg ikke du og jeg snakker om det samme slik. Du snakker om at det går an å bite tenna sammen en dag eller ei uke. Holde ut liksom… Joda, jeg har gjort det. Jeg har bitt tenna sammen og holdt ut! Det er mulig – ei stund. Men etterpå da? Når du har holdt ut, og holdt ut, og holdt ut. Og det ikke går over. Ikke går bedre, men verre. Jeg snakker ikke om en dag, eller ei uke. Jeg har hørt om da du begynte i ny jobb, med en samboer som var ukependler og du var alene med barna. Eller da dere bygde hus. Da er det bare å holde ut. Du vet det vil ikke være slik til evig tid. Derfor holder du ut.

Jeg har også gjort mye av det du har gjort. Jeg visste det bare måtte være slik en periode. Derfor holdt jeg ut. Og så har jeg ikke vært syk alltid.

Jeg vet at alle har det slik av og til. Men jeg vet også at alle ikke har det slik. Jeg vet at ingen kan se hva som venter rundt neste sving. Ikke jeg heller. Men når du sier at hvis jeg ikke tror at jeg kommer til å bli frisk – så vil jeg heller ikke bli det – så får jeg problemer med å forstå hva du egentlig mener. Hadde det vært så enkelt ville nok ingen vært syke.

Kanskje det er på grunn av at du begynner å bli eldre? – sier du når jeg forsøker å fortelle at den kognitive svikten, synsforstyrrelsene og svimmelheten i lange perioder er til hinder for å ta bilen og kjøre en tur. Eller kanskje det er psykisk? At du blir engstelig fordi du kjører så sjelden? Alle kan ha det slik hvis det er noe man ikke har gjort på lenge.

Jeg vet det også. Den, og mange andre diskusjoner utvikler seg lett til å bli så håpløse at jeg gir opp. Hvis du virkelig har det slik som jeg, når jeg ikke føler at jeg har annet valg enn å holde meg heime, burde du absolutt ikke kjøre bil. Det er direkte uansvarlig! Du kan forårsake ei ulykke!

Tror du ikke du ville hatt godt av å komme deg ut litt mer?  Være sosial?

Joda, jeg vet mitt eget beste. Jeg er sosial når jeg klarer det. Men det er min kropp, og jeg har lært å kjenne når jeg kan delta, og når jeg bare må melde pass. Og jeg må prioritere. Alltid. Selv i gode perioder må jeg alltid prioritere. P-R-I-O-R-I-T-E-R-E… Et ord som er nøkkelen til så mye. Et ord jeg egentlig ikke er så veldig glad i. Fordi det alltid er noe som må prioriteres vekk. Ikke fordi det som prioriteres vekk ikke er så viktig for meg, men fordi noe annet må gå foran.

Jeg er ydmykt klar over at mange har det verre enn meg. Du trenger ikke fortelle meg det.

Og når du forteller meg om det du eller andre har fått til, gleder jeg meg på dine vegne. Tidspunktet føles feil for å skulle fortelle om hva jeg ikke får til. Det kan vi ta en annen gang.

Når jeg forteller om hva jeg har gjort, og du forteller at det kan i hvert fall ikke du gjøre, og du kan ikke forstå hvordan jeg får til det…kjenner jeg meg mistenkeliggjort. Hvorfor kan ikke du glede deg over det jeg kan, og får til? Jeg forsøker å glede meg over det du gjør uten å fortelle både på inn- og utpust om hvordan jeg selv har det, og hva jeg ikke får til. Jeg vil ikke drepe gleden din over det du gjør. Men det hender av og til det bare ramler ut av meg også. Jeg tar gjerne selvkritikk på det. Men jeg prøver å ikke gjøre det.

Og så er det gode råd, da.. Der må jeg også av og til arrestere meg selv ganske ettertrykkelig. Det er så enkelt å bare komme med velmente råd til andre uten å tenke seg om. Jeg har gjort det selv så mange ganger. Enda jeg burde vite bedre. Man vil jo så gjerne være til hjelp! Og glemmer at vi er forskjellige, og at det som funker for en kanskje ikke funker for alle.

Solskinnshistorier i ukeblad er nettopp det. Solskinnshistorier. Og ikke en fasit som forteller alle hvordan-få en-mirakuløs-helbredelse. Slik at man kan leve lykkelig alle dine dager. Det funker ikke slik. Når noe virker for godt til å være sant, er det kanskje akkurat det det er.

Alle har sitt. Vi bør kanskje være litt flinkere til å vise forståelse for at alle har ulikt ståsted, erfaringer og problemer. Og vi vet ikke alt om hverandre.

Jeg ville bare få sagt det.

Read Full Post »

Når du har prøvd – og ikke får det til.

Når bakken blir for bratt – og kroppen ikke vil.

Og alle ord er sagt – uten at du greier å  forklare.

Når spørsmål som: «hvordan har du det?», er umulig å besvare.

Det er vondt å ha det vondt uansett,

om smerten vises utenpå er det heller ikke lett.

Men alle må forstå at det er ikke alt vi ser.

Husk at du hjelper din venn best,

ved bare å være – det er ikke alltid at ordene sier mest.

~© Trollmor ~

Read Full Post »

Tenk at noen er glad i meg

akkurat som jeg er nå.

Ustelt og uten smil.

Tenk at noen liker meg som jeg er.

Når solsida er på den andre siden av kloden. Minst

Min beste side er bare et minne fra ei fjern fortid.

Tenk at noen vil gi meg en klem og stryke meg over håret,

selv om ansiktet er lukket og byr på ingenting.

Tenk at noen vil gi meg oppmuntring, og vennlige ord.

Nå når mimikken har stivnet i ei avvisende maske.

Tenk at noen vil gi noe, igjen og igjen. Selv om responsen mangler.

Jeg håper at jeg en gang kan gjøre det samme for deg.

En gang, eller mange. Når det er du som trenger det.

Og det er jeg som har krefter til å gi.

~Trollmor~

Read Full Post »