Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2013

Bloggen min har gått i rykk og napp ei stund. Når jeg startet å skrive hadde jeg mye på hjertet, mye som ville ut, og historier som var viktig for meg å fortelle. Jeg har aldri ment å skrive den som ei dagbok. Jeg har derfor sjelden fortalt særlig mye om meg selv og hva som skjer i livet akkurat i øyeblikket.

Nå føler jeg for å fortelle litt. Som dere som har fulgt den vet er jeg syk, og har vært det i mange år. Sykdommen har svingt i store bølger, og i perioder har jeg vært temmelig syk. Jeg har for lengst gitt opp håpet om noen gang å bli frisk.

Men livet har etter hvert forandret seg. De dårlige periodene er ikke fullt så dårlige lenger. Og de varer heller ikke like lenge. Jeg føler at livet mitt er i ferd med å komme i en slags balanse. Litt vanskelig å forklare.

Årsakene kan være flere. Jeg har fått hjelp av lege til å prøve medisiner som kanskje kan hjelpe. Mye takket være grupper på nett hvor ME-pasienter diskuterer ulik behandling, og det at legen min har gitt meg lov til å prøve. Belastninger på det private plan er mindre. Jeg møter mer forståelse nå enn før.  Jeg har fått hjelp til en del praktiske oppgaver. Jeg har blitt flinkere til å lese kroppens signaler og «legger inn årene» FØR det er for seint.

Jeg har forstått at jeg må hvile selv om jeg ikke føler for det. Når jeg er LITT bedre er det også lettere å følge anbefalingen jeg fikk av lege under oppholdet ved Sølvskottberget: «Ikke gjør mer enn ca 70% av det du tror du kan klare.» Når 70% er «ingenting» er det vanskelig å følge en slik anbefaling. Men når 70% er litt, føler jeg at det er mulig. For meg.

Det jeg skriver er ikke ment for å gi noe slags råd til andre. Kun mine erfaringer. Kanskje er det mekanismer i kroppen selv som har ført til ei bedring. Kanskje er den bare midlertidig. Jeg vet ikke.

Livskvaliteten min er bedre. Og jeg kjenner at jeg trenger litt avstand fra å blogge om egen sykdom. Skrive om en del andre tema. Når formen er bedre endres tankene mine. Blikket rettes mer utover. Jeg har gjort erfaringer i livet som jeg tror andre kan ha nytte av. Jeg har blitt kjent med flotte mennesker via nett. Jeg er av natur forsiktig og ikke særlig sikker på egne evner, og tilbakemeldingene jeg har fått på en del av innleggene mine har betydd fryktelig mye for meg.  Jeg er blitt bittelitt mer modig av å skrive blogg, og har lært mye av det. Så håper jeg selvsagt at du fortsatt vil stikke innom for å lese og kanskje komme med en kommentar når jeg publiserer.

Jeg veit av erfaring at jeg har en lunefull sykdom, og plutselig en dag kan sitte fast i gjørma igjen.

Men akkurat nå er det slik, og det er deilig 🙂

Jeg skal forresten på en utenlandsreise om kort tid. Noe som i mange år har vært helt utenkelig. I tillegg er det uten min kjære mann som har fungert som støtte, hukommelse og hjelp i alle situasjoner. Jeg skal reise sammen med to andre som står meg nær. For meg som ikke har gjort særlig mye alene blir det fryktelig spennende og litt skremmende. Det kribler skikkelig i magen, jeg prøver å roe ned og slappe av i dagene framover. Krysser fingre for at ingenting skal gå galt nå, og at formen holder! Du blir ikke særlig reisevant av bare å være heime. Så det er også et slags «bli litt mer modig-prosjekt.» Og testing av form. Det kommer kanskje et slags reisebrev på bloggen etter hvert.

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Så er tida her igjen. Sommerferien er over. Ransel og pennal gjøres klar. I fjor hadde jeg disse tankene om skolestart:  Siste dag av skoleferien.

Og som alltid er det noen som går rundt med en vond klump i magen. De som faller utenfor på en eller annen måte. Enten sosialt eller faglig. Eller begge deler.

Noen går ut av grunnskolen nesten uten gode minner. De kan ha opplevd gode øyeblikk, men de minnene har druknet i alle de vonde opplevelsene.

Mobbing kan være så mangt. Alt fra å føle seg utestengt fra et fellesskap til fysiske og psykiske angrep. Det er ofte den fysiske og psykiske mobbingen som kommer fram. Men det finnes en mer udefinerbar del av problemet som er vanskelig å komme til livs. Vanskeligere å sette ord på. Dette å føle seg annerledes, og å vite at alle vet det. Selv om det aldri sies høyt.

Vi voksne vet det. Men det blir ikke tatt opp på foreldremøter. Jeg tror de barna som har foreldre som på en eller annen måte faller utenfor fellesskapet blant andre voksne er mest utsatt for selv å føle at de ikke er en del av det. Jeg tror at en lærer kan obsevere dette på foreldremøter. Det finnes foreldre som sitter alene der også, og det er kanskje mødre eller fedre til noen av disse barna.

Vi voksne er stort sett flinke til å si til barna våre slike ting som at «alle skal få være med», men er vi like flinke til å gjennomføre det i praksis? Det er blitt sagt mange ganger. Men barn gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør…

I enhver klasse er det foreldre som kjenner hverandre privat. Familier som har omgangsvenner, barn som er naboer, har gått i samme barnehage osv. Noen foreldre er ikke en del av det gode selskap. Det kan være mange årsaker til det.

Vi foreldre vet at vi skal invitere til bursdager på en slik måte at ingen føler seg utelatt. Vi forstår at det er sårt at enkelte elever aldri blir bedt. Og de fleste gjør sitt beste på det området. Tror jeg.

Men skoleåret består av mer enn bursdager. Kontakter knyttes på skolen, men også på fritiden.

Skoleavslutninger, turer, juleforestillinger og andre aktiviteter i regi av skolen med foreldre og barn samlet i fellesskap. Foreldre kommer med sine håpefulle inn i salen hvor de skal se på en opptreden. Speider etter kjente, vinker og setter seg sammen med dem. Og et sted sitter kanskje ei mor, en far, eller et foreldrepar som ikke er en del av fellesskapet, sammen med sitt barn. Salen fylles, barnet venter – setter noen seg sammen med mine foreldre?

Foreldre er forskjellige. Ikke alle er like sosiale og utadvendte. Ikke alle voksne er akseptert – av ulike grunner, og ikke alle behersker de sosiale kodene i samfunnet like godt. De sosiale forskjellene lever i beste velgående, selv om vi prøver å lære barna våre noe annet.

Hva med å begynne med oss selv når vi skal lære barna våre å ikke mobbe, og å inkludere andre? Hva om vi prøver å bli kjent med andre familier enn de vi allerede har inkludert i vår krets? Hva om vi prøver å løfte fram hverandre, og være litt mer rause i vår omgang med andre mennesker? Hva om vi blir flinkere til å se oss rundt i vårt lokalsamfunn og gjøre en felles innsats for dem som faller utenfor?

Vil ikke det komme ALLE barna til gode?

 

©~Trollmor~

Read Full Post »