Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2013

Tilbakefall

Jeg så ikke hullet i veien

kanskje var jeg for opptatt med å se hvor fint livet var

Jeg lukket øynene bare litt

ville ikke tenke på hva som kunne gå galt

Når jeg snublet trodde jeg at det bare var en liten stein

eller en dump

men hullet var stort

Og jeg som tenkte det ikke kunne være flere huller å falle i nå

Veien hadde jo vært så fin det siste stykket

Sånn kan det gå

Nå ligger jeg her

Vet av erfaring at det nytter ikke å kave for å komme opp

Med tålmodighet og rolige bevegelser håper jeg det går

Først må jeg visst bare hvile ei stund

At jeg aldri lærer..

©~Trollmor~

Read Full Post »

…heller ikke mellom lege og pasient…

En historie fra mange år tilbake i tid: Jeg er dypt fortvilet. Jenta mi vil ikke spise, hun bare gråter, er blek, slapp og utilpass. Jeg har fått utallige forsikringer av helsepersonell helt fra hun ble født om at alt er i orden Men magefølelsen min forteller noe annet. Det er noe som er galt, men hva det er, vet ikke jeg. Og ingen tror meg. Jeg er ung og uerfaren, og greier ikke sette de riktige ordene på de symptomene jeg ser. Jeg skjønner på alle innen helsevesenet jeg er i kontakt med at jeg er puttet i en sekk kalt «hysterisk mor.» Og jenta mi blir ikke skikkelig undersøkt. Det viser seg i ettertid.
Omsider kontroll ved helsestasjonen. Legen reagerer kontant. «Jenta er ikke frisk. Jeg ringer fylkessykehuset, hun må legges inn.» Jeg glemmer ikke sjokket, men også følelsen av at hundre kilo ble løftet av skuldrene mine. Etter dette skjedde ting i rask rekkefølge. Vi blir innlagt, og legen rister på hodet over at ingen oppdaget tidligere hvor syk hun egentlig er. Det burde vært oppdaget allerede på fødeavdelinga, i følge ham. Etter hvert ble vi overført til Rikshospitalet hvor hun ble hjerteoperert. Det var på høy tid. Hun hadde alvorlig hjertesvikt. Når vi omsider var tilbake heime ble jeg kontaktet av helsesøster, med følgende innrømmelse: – «Vi beklager behandlinga du har fått. Vi skal innrømme at du ble betraktet som ei hysterisk mor. Dette har blitt gjennomgått internt hos oss, og vi tar dette til etterretning.»

Tilliten min hadde fått seg en alvorlig knekk. Det var noe galt, og kampen for å bli trodd burde ikke være nødvendig. Men vi fikk hjelp i tide. Heldigvis! Og jeg opplevde kommunikasjonen med en del av de jeg hadde vært i kontakt med underveis som god etter dette.

Jeg er nok over middels interessert i helsevesen og hvordan pasienter behandles i Norge i dag.  Jeg vil påstå at min familie har flere erfaringer enn en del andre når det gjelder sykdom. Noe vi gjerne skulle vært foruten. Men når det først er slik, tenker jeg – i all beskjedenhet – at jeg kanskje har noe å bidra med, i form av å dele noen erfaringer fra mitt liv.

Derfor dette innlegget.

Tillit mellom lege og pasient er et stadig tilbakevendende tema. Jeg tenker at få ting er viktigere enn at pasienten har tillit til lege og helsevesenet generelt.

Dessverre er det ikke alltid slik. Og hvorfor blir det av og til slik at det som er så viktig ikke fungerer?

Kommunikasjon – er et viktig stikkord. Som pasient er ikke det alltid like enkelt å forklare symptomer. Man kan mangle nødvendige begrep for å formidle på en forståelig måte. Legen har et viktig ansvar for å stille de riktige spørsmålene, og lytte til svarene som gis. Legen er den profesjonelle part.

Tid – er et annet. Vi vet at leger har en travel arbeidssituasjon. Men skal vi som pasienter bære ansvaret for det? Skal vi forstå og akseptere at vi ikke får nødvendig og rett behandling på grunn av legers manglende tid? Legen er der for pasienten, ikke omvendt.

Empati – Det er ikke alltid legen finner ut hva som feiler. Da sitter ofte pasienten igjen med en følelse av å ikke bli trodd. Det å møte forståelse og ønske om å hjelpe betyr mye.

Formidlingsevne – Av og til har man en bestemt tanke om hva som feiler. Det er ikke alltid det man selv tror stemmer. Da er legens ansvar å forsøke å formidle hvorfor pasienten tar feil. Med ei skikkelig forklaring på hvorfor det ikke kan være slik man selv tror, blir det lettere å godta.

Åpenhet og kunnskap – Når mi datter var lita var journalen kun for lege og sykehuspersonell. Når jeg ba om å få se den, ble jeg avspist med at «dette forstår du neppe noe av likevel.» Jeg ga meg ikke, og fikk til slutt lese. Sammen med lege. Han kikket på papirene, og la unna en del som jeg ifølge han ikke fikk lov å se. Mange år senere ble mitt yngste barn født med en sjelden sykdom, og det har blitt mange opphold ved sykehuset. Etter hver gang får vi tilsendt epikrise. Dette gir oss trygghet. Vi føler ikke at noe foregår over hodet på oss. Og vi får nødvendig kunnskap om hva og hvorfor.

Så er også noe mer. Forståelsen av at selv med lang utdannelse og erfaring er det fullt mulig å ta feil. Evne til å si unnskyld når det er på sin plass. Det er ikke til å stikke under en stol at helsepersonell av og til kan oppfattes som arrogante. Og alle kan gjøre feil. Det er helt menneskelig.

Vi pasienter har tross alt levd med kroppen vår noen år. Vi som har syke barn kjenner barna våre.

Kjære leger og annet helsepersonell: Ikke undervurder oss. Lytt. Vis respekt. Det er deres jobb å skape tillit og trygghet. Vi som oppsøker dere er av og til fortvilte, utslitt, har smerter, er redde og noen ganger sinte. Forstå det.

«Det handler om å føle seg trygg..»

©~Trollmor~

Read Full Post »

Mange fikk med seg Lillebjørn Nilsens kollaps på scenen i Grieghallen i uka som gikk. Og det har selvsagt ført til spekulasjoner om han var ruset. Jeg skal ikke mene noe om det. Men jeg tenker at det må være lov å tabbe seg ut. For artister, og for alle oss andre. Lillebjørn Nilsen er en artist som har gledet mennesker i Norge i flere tiår. Og teller ikke det mer enn den ene gangen det ikke gikk så bra?

Jeg forlater Lillebjørn her, det var bare ment som et eksempel.

Vi gjør alle tabber. Det er en del av det å være menneske. Det er noe som heter at «Den som mislykkes har iallefall prøvd.» Jeg husker ikke hvor jeg har dette sitatet fra, men det svirrer innimellom oppe i hodet mitt. Når jeg mislykkes, og når jeg tar meg i å tenke på alt jeg ikke har fått til i livet.

«Ingen kan gjøre bedre enn sitt beste», er et annet. Og: «Du gjorde det du gjorde fordi du ikke visste bedre, og når du visste bedre, gjorde du det bedre.»

Jeg tenker av og til at vi er fryktelig dårlig til å se at andre mislykkes. Det er fort gjort å kjenne skadefryd når noe går galt for andre. Spesielt hvis det er mennesker som er bedre stilt enn oss selv.

Og det kan lett bli slik at man blir redd for å prøve. Innerst inne vet vi at vi kan, men vi våger ikke prøve, av frykt for å ikke få det til. Og får vi til noe, er det ofte noen som sitter klar til å si «hva var det vi sa», dersom noe likevel går galt underveis.

Tenk på alle de som kan og vil noe i Norges land, men som aldri tør å prøve. Tenk på dem som prøver, og ikke lykkes på første forsøk. De som får hatten trykt nedover øra – i oveført betydning – og aldri tør å løfte blikket igjen.

Alle har gjort feil – og de samme har også gjort superbra ting i livet! Alle kan ikke lykkes hver gang.

Jeg sitter for meg sjøl og tenker på akkurat dette i kveld, og fikk bare lyst å dele noe av det.

Dette ble ikke en spesielt velskrevet og godt gjennomtenkt bloggpost, men du tåler det – ikke sant? Jeg er nemlig ikke perfekt…

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

1. Jo mer du skriver, desto større er sjansen for at du kommer borti et eller annet som gjør at alt bare forsvinner. Sjansen for dette øker alltid proporsjonalt med viktigheten av det du skriver..

2. Har du skrevet en tekst du er stolt av, kan du være sikker på at noen kopierer den, og legger den ut som sin egen (i hvertfall på Facebook).

3. Dette gjelder også for statusmeldinger enhver burde forstå var helt personlige.. Utrolig hvor mange som har identiske opplevelser!

4. Når du er midt inne i noe skikkelig viktig – blir du uten nett..

5. Tro ikke alt du leser.

6. Dess mer fristende å klikke på en link, jo større er sjansen for å få virus eller bli lurt på en eller annen måte.

7. Hvis noe virker for godt til å være sant, er det helt sikkert akkurat det!

8.  Sjekk kilder, og du kan bli overrasket. Ikke alt er det det gir seg ut for å være.

9. Som ellers i livet – be om unnskyldning når det er nødvendig. Ingen er feilfri.

10. Fornuft, høflighet og folkeskikk er like viktig på nett som ellers i livet.

Just in case.. Jeg iler til og slenger på et punkt til:

11. Humor og ironi er fryktelig vanskelig på nett. Du risikerer alltid at noen misforstår, tar det du skriver personlig, og i verste mening. Du risikerer å få kjeft for noe som i utgangspunktet var helt uskyldig ment.

Sikkert lurt å få med det også 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »