Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2014

For noen år siden var livet mitt blitt skikkelig vrangt, og jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Så jeg endte til slutt opp hos psykolog. Sammen prøvde vi å løse opp floken – for å si det sånn.. Hun hjalp meg å lete etter ender å nøste i.
Jeg var blitt så bittelita at nesten ingen kunne se meg lengre, og trengte så sårt bekreftelse på at jeg VAR noe. Eller noen. Jeg visste ikke helt..
«Du må prøve å bekrefte deg selv» – var en av setningene hun brukte.
Men hvordan var det mulig? «Jeg» og «meg» var liksom ikke særlig gode venner for å si det sånn…
Jeg var min egen verste kritiker.
Lista var lang: elendig mor, ubrukelig i jobb, dårlig kjæreste, ingen likte meg – ja sånn så jeg på meg sjøl, og jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Sårbar hadde jeg alltid vært, om jeg fikk 10 positive tilbakemeldinger og en negativ, var det den negative som satte seg fast i sinnet mitt. Jeg var avhengig av andres anerkjennelse for å greie å føle at det jeg gjorde var bra. Og når den uteble, hva hadde jeg da tilbake? Jo, min egen følelse av utilstrekkelighet på absolutt alle plan.
Når du ikke møter særlig mange andre i løpet av det som under andre omstendigheter skulle vært en arbeidsdag, og du ikke er særlig god venn med deg sjøl, hva skjer da? Jo du fyller hodet ditt med negative tilbakemeldinger. Og det hodet fylles av er det som blir deg. Eller meg da..
Jeg kunne ha fortalt mer om hvorfor det ble slik. Nå i ettertid ser jeg tydeligere hvorfor.
Vi er alle et produkt av våre opplevelser. Noen er mer sensitive enn andre. Alle har ikke like stor selvtillit. Man trenger ikke ha store, tunge og vonde opplevelser med i bagasjen for å ha en tung byrde. Mange små steiner blir til slutt ei tung bør. Det som for ett menneske er en bagatell kan for en annen være ei stor og tung utfordring.
Noen greier tilsynelatende overgangen mellom det å være yrkesaktiv til å ikke være det helt greit. Jeg greide det ikke. Alt som hadde vært vondt og vanskelig traff meg midt i magen og slo meg helt ut. Og jeg ble deprimert.

Ingen ting ble endret over natta. Men ordene «du må bekrefte deg selv» ble et slags mantra for meg. Ordene lå i bakhodet et sted, og litt etter litt begynte tankene å endre seg.

Nei, det var ikke enkelt.

Jeg måtte jobbe med det. Og det var vanskelig. Et annet råd var at jeg måtte prøve å finne noe jeg likte å gjøre. Jeg liker å skape. Lage noe med hendene mine. Og skrive. Men jeg følte meg så fryktelig lite flink! Jeg kunne begynne med noe. Så tok selvkritikeren overhånd. Jeg begynte å tvile. Og hadde mest lyst til å gi opp. Men jeg fortsatte. Og har etterhvert fått til en del. Selv om jeg prøver å bekrefte meg selv på at det jeg gjør er bra nok, er det likevel godt å høre at det jeg gjør betyr noe for andre. Jeg har gitt bort en del selvlagde gaver, selv om jeg synes det er litt skummelt. Jeg har fått gode ord for en del av det jeg har skrevet. Ingen er en øde øy. Vi trenger hverandre, og følelsen av det å bety noe.

Og jeg selv har lært noe underveis. Jeg er blitt flinkere til å gi ros og oppmuntring. Jeg er blitt mer raus. Jeg prøver å opptre vennlig overfor andre. Jeg husker hvor lite jeg selv tålte når livet var vanskelig. Et smil og et vennlig ord koster så lite, men kan bety mye for den du gir det til. Det har jeg erfart.

Og eventuell kritikk  fra andre gjør ikke alltid like vondt som før. Jeg prøver å tenke over om den er berettiget eller ikke. Om jeg kan gjøre noe annerledes uten at det blir feil for meg selv. For kritikk må jeg lære å tåle. Det er en del av det å leve. Jeg har enda langt igjen.

Jeg kunne gjort hva som helst for å bli frisk. Jeg skulle med glede solgt sjela mi for å kunnet slippe å bli syk den gangen for så mange år siden. Og jeg skulle virkelig ønske at diagnosen hadde blitt satt på et tidlig tidspunkt. Og at jeg hadde fått hjelp og støtte når jeg trengte det, slik at jeg kunne sluppet å oppleve å få en depresjon i tillegg til den fysiske sykdommen.

Men når likevel alt ble som det ble forsøker jeg å bruke de periodene hvor jeg er litt bedre til noe som er positivt både for meg selv og andre. Det gir meg glede og følelse av mestring. At jeg betyr noe. Jeg er ikke deprimert lengre, selv om jeg kjenner at livet glipper innimellom, håper jeg inderlig at jeg slipper å ramle så langt ned en gang til. Jeg kunne fortalt mer om den tiden, men det blir for privat. Og for vondt.

Jeg tar små, små skritt. Jeg har i det siste latt være å skrive. En av flere grunner er fordi min indre kritiker forteller meg at jeg ikke har noe å komme med. Andre sier alt så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg hilst, smilt og vært vennlig mot mennesker jeg har truffet på min vei. Prøvd å gi oppmuntring og trøst der jeg har følt at det har vært på sin plass. Både i den virkelige verden og på nett. Tenkt at det kanskje betyr noe? Jeg vet så lite om hvordan andre har det. Man viser ikke mer av seg selv enn man vil. Kanskje jenta i kassen på Rimi trengte et vennlig ord akkurat i dag?

Nå tvinger jeg meg selv til å legge ut dette innlegget. Jeg må gå litt utenfor min komfortsone av og til. Men med små, små skritt..

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »