Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2015

For mange år siden innså jeg at jeg var blitt for syk til å jobbe. Jeg hadde lenge forsøkt å klamre meg fast til arbeidslivet. Jeg ville så gjerne, men greide det ikke lenger. Det var vondt. Jeg kjente meg så liten og ubetydelig. Selvtilliten var lik null. Det var ikke bare det at jeg var syk, det var fordømmelsen og mistenksomheten fra samfunnet mot dem som hadde en usynlig sykdom. Slike som meg. Etterhvert begynte jeg å skrive om hvordan jeg hadde det. Jeg opprettet denne bloggen, og delte noe av det jeg hadde skrevet. Når jeg nå leser det jeg skrev for mange år siden ser jeg hvor viktig det var for meg å bli forstått, og hvordan det jeg opplevde som urettferdig gikk inn på meg. Ikke bare det jeg opplevde selv, men også det andre ble utsatt for.

Det plaget meg at uføre og syke ble mistenkeliggjort i media. Av politikere, av synsere og bedrevitere. Jeg ble lei meg av det som ble sagt og skrevet. «Alle» kjente noen, hadde hørt om noen eller visste om noen som hadde en nabo som «utnyttet systemet». Som egentlig var frisk, men som levde godt på «trygd» av «våre» skattepenger.  Alle kronisk syke vet at dette ikke er sant. Jeg mener ikke at det ikke finnes mennesker som utnytter systemet. Så lenge det er mulig å utnytte noe vil det alltid finnes noen (få)  som gjør det. Men jeg mener at ingen er tjent med at kronisk syke, og da usynlig syke i særdeleshet mistenkeliggjøres som gruppe. At noen ser ut til å greie seg greit økonomisk med uføretrygd kan det være mange grunner til, men grunnen er absolutt ikke den at uføretrygden er særlig høy. Men myter fortsetter å leve så lenge noen velger å tro på dem og bringer dem videre uten å bry seg med konsekvensene av det de sprer.

Etterhvert har hetsen og kritikken mot usynlig syke og uføre stilnet noe. Nå rettes den mot flyktninger og asylsøkere. Myter spres og fortelles som sannheter. Jeg skal ikke gå gjennom noen av dem nå. Alle som bruker internett kan selv finne pålitelige kilder til hva som er sant eller ikke.

Jeg kjenner hele min sans for rettferdighet protestere. Og jeg har gjennom de siste månedene kjent på både sorg og fortvilelse når jeg har lest hva som deles og spres på nett. Noe av det kan ved første øyekast virke uskyldig, men når man sjekker om det er sant, hvem som står bak og ikke minst legger merke mengden av det som likes eller deles fra de samme personene ser man mønsteret. Alt går ut på å mistenkeliggjøre og sverte en hel gruppe.

Jeg mener ikke at vi kan ta i mot alle som kommer til Norge, eller at alle som kommer hit er bra folk. Jeg er redd for framtiden til familien min og barna mine. Jeg er såpass egoistisk at jeg er bekymret for at velferdsgodene vi har skal bli dårligere.

Men jeg er mer skremt for de holdningene jeg ser rundt omkring. De som bare går ut på å mistenkeliggjøre folk. Vi har i høst fått et asylmottak som nabo. Jeg var urolig i forkant. Hvilke mennesker var disse som skulle komme dit? Jeg har derfor vært i besøk og pratet med noen av de som bor der. Jeg har kun blitt møtt med vennlighet. Det betyr ikke at jeg tror det beste om alle som er vennlig mot meg. Men jeg tror ikke  mistenksomhet og skepsis mot andre gjør alt bedre for noen heller.

Det hender jeg leser om vold, bråk og slagsmål hvor de involverte har vært det media beskriver som «personer av utenlandsk opprinnelse». Og så blir jeg usikker. Er jeg naiv? Men så vet jeg at dette ikke er noe nytt. Det finnes alle slags mennesker over alt, og det skjer ting som ikke burde ha skjedd. Uansett. Alltid. Overalt.

Hva har alt dette med at jeg er syk å gjøre?

Noe av det som har skjedd i livet mitt har gjort at jeg har greid å løfte blikket og se andre enn meg selv. Jeg vet hvordan det føles å kjenne seg mistenkeliggjort. Jeg reagerer sterkt på det urettferdige i at en hel gruppe dømmes på bakgrunn av noen få.

Jeg har hatt mange fiks ferdige innlegg oppe i hodet mitt om dette. De fleste ble aldri skrevet ned. Og mye av det jeg har skrevet har vært for krasst til at jeg har villet dele det. Det er lettere å nå fram med gode ord enn med sinte.

Det er mange som ikke har det bra i Norge. Et ønske for 2016 er at flere kunne engasjere seg litt i frivillig arbeid eller bidra på andre måter for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Og de fleste av oss kan gjøre litt. Litt er alltid bedre enn ingenting. Jeg ønsker at alle kunne slutte å sette svake grupper opp mot hverandre.

Det er ikke alle som har de samme muligheter til å bidra for andre. Det vet jeg ganske mye om. Men jeg skulle ønske at alle kunne tenke seg om både en og flere ganger før de mistenkeliggjør andre, uansett grunn.

Det er ikke alltid man kan gjøre noe bra, men man kan iallefall la være å gjøre det verre for noen.

For de som sliter med sykdom, ensomhet og vonde tanker håper jeg at 2016 blir et bedre år.

Jeg vil ønske deg et riktig godt nytt år.

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

Read Full Post »

Min barndoms adventskalender var fargerik og inneholdt små plastfigurer. Den var kjøpt på samvirkelaget like ved. De barna jeg kjente hadde akkurat maken. Juleforberedelsene hjemme besto av baking, pynting og vasking. Jeg var motvillig eller velvillig assistent, alt etter hva jeg syntes var morsomt å være med på. Vi hadde en tv-kanal, og der så vi Jul i Skomakergata. At det gikk noen andre serier før jul kan jeg faktisk ikke huske. Hver søndag tente vi lilla lys, til det til slutt sto 4 tente lys på stuebordet. Og det luktet bakverk og vaskemiddel i huset i hele desember.

IMG_3992

Jeg vet ikke om livet før jul for de voksne var noe enklere da enn nå. Men jeg liker å tro det. Fordi forventningene til hva foreldrene skulle bidra med for å oppfylle barnas ønsker var mindre. Jeg tror ikke mine foreldre noen gang tenkte over hva de skulle gjøre for «å skape gode minner.» De gjorde bare det de pleide å gjøre, og så ble minnene bare til. Og jeg var fornøyd med mine plastfigurer.

På et eller annet tidspunkt etter at jeg selv fikk barn, begynte det å dukke opp hjemmelagede gavekalendere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt når, tidsklemma hadde tatt kvelertak på meg, og jeg greide knapt å puste. Jeg gjorde noen forsøk på å bli «verdens beste mamma» ved å lage omtrent en million små pakker i slutten av november som skulle fordeles på mine, dine og våre barn. Det ble bare surr…. De som kjenner meg forstår hvorfor. Dessuten ble det dyrt. Og ikke særlig vellykket. Den som har sett hvordan det forventningsfulle ansiktet til en gutt som pakker opp en rosa hårstrikk før han skal på skolen om morgenen den fjerde desember forandres til et stumt nå-har-det-klikka-for-mamma-uttrykk, glemmer det aldri. Det finnes ingen unnskyldninger som nytter da.

Jeg gikk tilbake til sjokoladekalenderen. Som verdens mest kjipe mamma. «Alle andre» hadde mødre som laget kalendere. (Unnskyld så mye, mine store barn. Jeg fikk det bare rett og slett ikke til.)

Helt til jeg fikk en ide. Det var dessverre litt i seneste laget. De største barna hadde mistet interessen for adventskalender generelt, og spesielt hjemmelagede.  Ingen flere kalendere fra mamma takk! Så det er bare minstemann som har fått glede av den.

IMG_3998

Dette er kalenderen som har vært brukt de siste årene. Og her er kalendergaven for i dag:

IMG_3995

(Ikke bry dere om håndskrifta. Den bare blir sånn uansett hvor hvor hardt jeg prøver. I går holdt jeg på å glemme av det, så da måtte jeg bare finne på noe i full fart. Jeg henger som vanlig litt etter, så hodet mitt er ikke helt kommet til desember enda…)

Noen ganger ligger det en liten ting der, noe gutten trenger, og ville fått uansett. Av og til bare en lapp med løfte om en tur, et kafebesøk eller noe annet vi kan gjøre. Yndlingsretten til middag. En film vi skal se. Kosekveld med noe ekstra. En lapp som innleder en skattejakt som fører til et sted lørdagsgodten ligger gjemt. Lage pepperkakehus sammen med storesøsken. (Et høydepunkt og en viktig tradisjon for hele gjengen, og de ordner alt selv.)

Jeg tror nøkkelen til gode minner ligger i det vi gjør. Jeg har ingenting i mot at noen lager 24 fine og forseggjorte kalendergaver. Det jeg har skrevet er absolutt ingen kritikk av det. Det ligger mye omtanke i det, og er en hyggelig ting å gjøre.  Men ikke alle har tid eller lyst til. Og det kan fort bli dyrt. Ikke alle har like god økonomi, og i desember blir det ekstra synlig.

Den beste gaven vi har er tid. Tiden kan pakkes inn i magisk og usynlig gavepapir og legges i adventskalenderen til barna. Jeg er sikker på at de ikke blir skuffet.

For å forsikre meg om at ikke mine barn hadde tatt skade på sin sjel av å ikke få hjemmelagede adventskalendere, har jeg forsøkt å spørre litt forsiktig om hva som har betydd mest for dem i desember under oppveksten. Svarene deres beroliget meg. Det var tiden vi hadde brukt sammen. Å høre det var som musikk i mine ører,…helt til min datter la til: «Mamma! De sjokoladekalenderene vi hadde var gull verd! Det var helt fantastisk å få en sjokolade hver morgen før vi gikk på skolen!» 

 

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

 

Read Full Post »