Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bilder’ Category

Min barndoms adventskalender var fargerik og inneholdt små plastfigurer. Den var kjøpt på samvirkelaget like ved. De barna jeg kjente hadde akkurat maken. Juleforberedelsene hjemme besto av baking, pynting og vasking. Jeg var motvillig eller velvillig assistent, alt etter hva jeg syntes var morsomt å være med på. Vi hadde en tv-kanal, og der så vi Jul i Skomakergata. At det gikk noen andre serier før jul kan jeg faktisk ikke huske. Hver søndag tente vi lilla lys, til det til slutt sto 4 tente lys på stuebordet. Og det luktet bakverk og vaskemiddel i huset i hele desember.

IMG_3992

Jeg vet ikke om livet før jul for de voksne var noe enklere da enn nå. Men jeg liker å tro det. Fordi forventningene til hva foreldrene skulle bidra med for å oppfylle barnas ønsker var mindre. Jeg tror ikke mine foreldre noen gang tenkte over hva de skulle gjøre for «å skape gode minner.» De gjorde bare det de pleide å gjøre, og så ble minnene bare til. Og jeg var fornøyd med mine plastfigurer.

På et eller annet tidspunkt etter at jeg selv fikk barn, begynte det å dukke opp hjemmelagede gavekalendere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt når, tidsklemma hadde tatt kvelertak på meg, og jeg greide knapt å puste. Jeg gjorde noen forsøk på å bli «verdens beste mamma» ved å lage omtrent en million små pakker i slutten av november som skulle fordeles på mine, dine og våre barn. Det ble bare surr…. De som kjenner meg forstår hvorfor. Dessuten ble det dyrt. Og ikke særlig vellykket. Den som har sett hvordan det forventningsfulle ansiktet til en gutt som pakker opp en rosa hårstrikk før han skal på skolen om morgenen den fjerde desember forandres til et stumt nå-har-det-klikka-for-mamma-uttrykk, glemmer det aldri. Det finnes ingen unnskyldninger som nytter da.

Jeg gikk tilbake til sjokoladekalenderen. Som verdens mest kjipe mamma. «Alle andre» hadde mødre som laget kalendere. (Unnskyld så mye, mine store barn. Jeg fikk det bare rett og slett ikke til.)

Helt til jeg fikk en ide. Det var dessverre litt i seneste laget. De største barna hadde mistet interessen for adventskalender generelt, og spesielt hjemmelagede.  Ingen flere kalendere fra mamma takk! Så det er bare minstemann som har fått glede av den.

IMG_3998

Dette er kalenderen som har vært brukt de siste årene. Og her er kalendergaven for i dag:

IMG_3995

(Ikke bry dere om håndskrifta. Den bare blir sånn uansett hvor hvor hardt jeg prøver. I går holdt jeg på å glemme av det, så da måtte jeg bare finne på noe i full fart. Jeg henger som vanlig litt etter, så hodet mitt er ikke helt kommet til desember enda…)

Noen ganger ligger det en liten ting der, noe gutten trenger, og ville fått uansett. Av og til bare en lapp med løfte om en tur, et kafebesøk eller noe annet vi kan gjøre. Yndlingsretten til middag. En film vi skal se. Kosekveld med noe ekstra. En lapp som innleder en skattejakt som fører til et sted lørdagsgodten ligger gjemt. Lage pepperkakehus sammen med storesøsken. (Et høydepunkt og en viktig tradisjon for hele gjengen, og de ordner alt selv.)

Jeg tror nøkkelen til gode minner ligger i det vi gjør. Jeg har ingenting i mot at noen lager 24 fine og forseggjorte kalendergaver. Det jeg har skrevet er absolutt ingen kritikk av det. Det ligger mye omtanke i det, og er en hyggelig ting å gjøre.  Men ikke alle har tid eller lyst til. Og det kan fort bli dyrt. Ikke alle har like god økonomi, og i desember blir det ekstra synlig.

Den beste gaven vi har er tid. Tiden kan pakkes inn i magisk og usynlig gavepapir og legges i adventskalenderen til barna. Jeg er sikker på at de ikke blir skuffet.

For å forsikre meg om at ikke mine barn hadde tatt skade på sin sjel av å ikke få hjemmelagede adventskalendere, har jeg forsøkt å spørre litt forsiktig om hva som har betydd mest for dem i desember under oppveksten. Svarene deres beroliget meg. Det var tiden vi hadde brukt sammen. Å høre det var som musikk i mine ører,…helt til min datter la til: «Mamma! De sjokoladekalenderene vi hadde var gull verd! Det var helt fantastisk å få en sjokolade hver morgen før vi gikk på skolen!» 

 

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Høst…

Read Full Post »

Søndagssmåprat

Helga har vært fin. Jeg har hatt en god telefonsamtale med et av de menneskene som betyr aller mest for meg. På grunn av avstand og livssituasjon ses vi sjelden. For sjelden synes jeg, og det hender savnet tar overhånd for ei stund. Og jeg blir trist.

Så prøver jeg å tenke på visdomsordet:

– Kjærlighet måles ikke etter hvor mange ganger vi rører ved hverandre,

men hvor mange ganger vi når fram til hverandre…

Det hjelper. Vi nådde fram til hverandre gjennom telefonen. Kanskje ville ikke kontakten vært bedre om vi hadde møttes hver dag? Ikke alltid så lett å vite.

Så har husets lille solstråle produsert et helt nytt kunstverk av leire. I dyp konsentrasjon, med stor tålmodighet og millimeterpresisjon ble denne til på en litt kjedelig regnværssøndag:

Høsten er absolutt på vei. Uten at vi egentlig har hatt skikkelig sommer. Det ble ikke slik dette året. Vi må bare ta det som det kommer. Jeg kjenner egentlig at sommeren er inni meg. Av og til iallefall. Uansett vær.

Med fred og ro, gode telefonsamtaler og små kunstverk blir det litt solskinn i livet likevel!

Takk for at du leser 🙂

Read Full Post »

«Det kreves minst 2 personer for å redde et menneske som holder på å ramle utfor et stup. Den som skal hjelpe, og den som skal reddes. Og INGEN av dem må noensinne slippe taket, verken i sinne, bitterhet, uforsonlighet, hat, i likegyldighet eller på grunn av stolthet…»

Hjelp der du kan, og ta i mot hjelp fra dem som vil gi deg den… Vi trenger hverandre ♥

Jeg vet ikke hvor jeg har disse ordene fra. De har ligget i bakhodet, og dukket opp i minnet av og til. Slik som nå…Kanskje noen kjenner dem igjen, og vet hvem som er forfatteren?  Kanskje er det et løsrevet sitat fra en tekst? Eller kanskje de egentlig er mine egne, bare at jeg har glemt at det var jeg som skrev dem for lenge sia?

Jeg vet ikke. Men de har iallefall fulgt meg i mange år.

Read Full Post »

Noen folk er utrolig gode. De oppmuntrer og løfter opp dem som trenger det.

De handler ikke utfra hva som lønner seg for dem selv. 

De spør ikke om hvordan du har det av nysgjerrighet, men utfra ærlig, oppriktig interesse og omtanke.

De ønsker det beste for andre. De får sjelden den anerkjennelsen de fortjener,

likevel hører du dem aldri klage over det.

 

Andre igjen jager hele livet etter det perfekte.

Uten forstå at skjønnheten finnes overalt. Bare man ser etter.

Alt som lever har sin plass.

Selv om noen i andres øyne kan virke små og ubetydelige, er de likevel en del av en helhet, og alle har samme verdi.

Noen mennesker er gode til å bekrefte andre. De går ikke etter utseende, poularitet, status eller andre overfladiske egenskaper. De snakker ikke bak ryggen til andre.

De forsøker ikke å komme høyere opp selv, ved å tråkke på et annet menneske.

De godtar at andre er ulike dem selv. Noen er sårbare, andre tåler mer.

Vi bærer alle ulik bagasje. Ingen kan se  hva et annet menneske bærer på.                                                                              

Å inneha ydmykhet over andres valg, egenskaper, og levemåte er en stor ting.

                                                                                                                                     … Å behandle andre med respekt, lytte uten fordommer er ikke alle som kan.

For mange har internett blitt et vindu inn i andres tilværelse. Det blir lett å mene noe om alt og alle. De gode menneskene viser også her hvem de er.

De opptrer med klokhet, verdighet, og omtanke.  De inkluderer.  De oppmuntrer. De kikker ikke inn vinduet til andre av sensasjonslysten nysgjerrighet, men av ærlig interesse, og vil det beste for andre.  Akkurat som de gjør ellers i livet. 

Tusen takk for at du leste 🙂 

Tekst og bilder: ~Trollmor~

Read Full Post »

Jeg har nettopp fått en gave fra min lille gutt. Ei matte for å bruke som underlag for et kaffe- eller te-krus. Han har laget den på skolen. Flinke gutten min.

Fin, ikke sant?

Jeg har fått noen slike gaver fra ungene mine opp gjennom årene. Ting de har laget i barnehage og på skolen. Noen blir tatt fram år etter år til jul eller påske. Noen er rammet inn og henger på veggen. Noe er samlet i permer, i skuffer og skap, og noe har gått tapt i årenes løp. Noe er bruksting som tas fram og brukes i hverdagen.

Mange av disse tingene betyr mer for meg  enn stæsj og bilder kjøpt for penger. De har sin egen historie. Laget av små barnefingre til mordag, bursdag, jul eller bare fordi de hadde lyst å lage det. Og gi det til mamma eller pappa.

For meg er dette blandt de mest verdifulle ting jeg eier, de gir meg glede og takknemlighet for det jeg har, og får lov å være en del av. Hver dag. Det er ekte verdier det!

Read Full Post »

Orkideen min.

Jeg er ikke særlig flink med potteplanter. Enten råtner de, eller så tørker de inn og visner. Orkideer er omtrent det eneste jeg får til. Selv om de nesten ikke får stell blomstrer de flittig, og kommer med nye blomster flere ganger i året. Rart, men veldig koselig 🙂 Fin, ikke sant?

Read Full Post »

Older Posts »