Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Humor og alvor..’ Category

Min barndoms adventskalender var fargerik og inneholdt små plastfigurer. Den var kjøpt på samvirkelaget like ved. De barna jeg kjente hadde akkurat maken. Juleforberedelsene hjemme besto av baking, pynting og vasking. Jeg var motvillig eller velvillig assistent, alt etter hva jeg syntes var morsomt å være med på. Vi hadde en tv-kanal, og der så vi Jul i Skomakergata. At det gikk noen andre serier før jul kan jeg faktisk ikke huske. Hver søndag tente vi lilla lys, til det til slutt sto 4 tente lys på stuebordet. Og det luktet bakverk og vaskemiddel i huset i hele desember.

IMG_3992

Jeg vet ikke om livet før jul for de voksne var noe enklere da enn nå. Men jeg liker å tro det. Fordi forventningene til hva foreldrene skulle bidra med for å oppfylle barnas ønsker var mindre. Jeg tror ikke mine foreldre noen gang tenkte over hva de skulle gjøre for «å skape gode minner.» De gjorde bare det de pleide å gjøre, og så ble minnene bare til. Og jeg var fornøyd med mine plastfigurer.

På et eller annet tidspunkt etter at jeg selv fikk barn, begynte det å dukke opp hjemmelagede gavekalendere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt når, tidsklemma hadde tatt kvelertak på meg, og jeg greide knapt å puste. Jeg gjorde noen forsøk på å bli «verdens beste mamma» ved å lage omtrent en million små pakker i slutten av november som skulle fordeles på mine, dine og våre barn. Det ble bare surr…. De som kjenner meg forstår hvorfor. Dessuten ble det dyrt. Og ikke særlig vellykket. Den som har sett hvordan det forventningsfulle ansiktet til en gutt som pakker opp en rosa hårstrikk før han skal på skolen om morgenen den fjerde desember forandres til et stumt nå-har-det-klikka-for-mamma-uttrykk, glemmer det aldri. Det finnes ingen unnskyldninger som nytter da.

Jeg gikk tilbake til sjokoladekalenderen. Som verdens mest kjipe mamma. «Alle andre» hadde mødre som laget kalendere. (Unnskyld så mye, mine store barn. Jeg fikk det bare rett og slett ikke til.)

Helt til jeg fikk en ide. Det var dessverre litt i seneste laget. De største barna hadde mistet interessen for adventskalender generelt, og spesielt hjemmelagede.  Ingen flere kalendere fra mamma takk! Så det er bare minstemann som har fått glede av den.

IMG_3998

Dette er kalenderen som har vært brukt de siste årene. Og her er kalendergaven for i dag:

IMG_3995

(Ikke bry dere om håndskrifta. Den bare blir sånn uansett hvor hvor hardt jeg prøver. I går holdt jeg på å glemme av det, så da måtte jeg bare finne på noe i full fart. Jeg henger som vanlig litt etter, så hodet mitt er ikke helt kommet til desember enda…)

Noen ganger ligger det en liten ting der, noe gutten trenger, og ville fått uansett. Av og til bare en lapp med løfte om en tur, et kafebesøk eller noe annet vi kan gjøre. Yndlingsretten til middag. En film vi skal se. Kosekveld med noe ekstra. En lapp som innleder en skattejakt som fører til et sted lørdagsgodten ligger gjemt. Lage pepperkakehus sammen med storesøsken. (Et høydepunkt og en viktig tradisjon for hele gjengen, og de ordner alt selv.)

Jeg tror nøkkelen til gode minner ligger i det vi gjør. Jeg har ingenting i mot at noen lager 24 fine og forseggjorte kalendergaver. Det jeg har skrevet er absolutt ingen kritikk av det. Det ligger mye omtanke i det, og er en hyggelig ting å gjøre.  Men ikke alle har tid eller lyst til. Og det kan fort bli dyrt. Ikke alle har like god økonomi, og i desember blir det ekstra synlig.

Den beste gaven vi har er tid. Tiden kan pakkes inn i magisk og usynlig gavepapir og legges i adventskalenderen til barna. Jeg er sikker på at de ikke blir skuffet.

For å forsikre meg om at ikke mine barn hadde tatt skade på sin sjel av å ikke få hjemmelagede adventskalendere, har jeg forsøkt å spørre litt forsiktig om hva som har betydd mest for dem i desember under oppveksten. Svarene deres beroliget meg. Det var tiden vi hadde brukt sammen. Å høre det var som musikk i mine ører,…helt til min datter la til: «Mamma! De sjokoladekalenderene vi hadde var gull verd! Det var helt fantastisk å få en sjokolade hver morgen før vi gikk på skolen!» 

 

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har en innrømmelse å komme med. I huset mitt er det både nisser og engler. Og vi har så vidt rundet november. Faktisk ble det adventspynt i to vinduer allerede for ei uke siden. (Fy skam meg..)

Jada jeg vet.. Julepolitiet har allerede arrestert meg flere ganger de siste årene. Jeg pynter altfor mye og altfor tidlig. Det riktige er lilla duker og lilla lys til første søndag i advent. Alt annet skal vente. Til like før den store dagen. Og det er helt greit – for de som vil ha det slik. Som har det som tradisjon, og ønsker å følge den.

I min barndomsheim var det lilla i adventstida, de røde dekorasjonene kom fram lillejuleaften, og juletreet ble pynta om morgenen på juleaften. «Vi skal ikke ta jula på forskudd!» – sa far min alltid. Og mora mi lærte meg å bake 7 slag – og vel så det..

Med egen heim begynte jeg først også å gjøre det slik. Med barn i huset, stress og dårlig helse var nok ikke de siste dagene før jul slik de burde vært. Og like sikkert som adventskalenderen ble hengt opp kom influensaen og omgangssyka i hus. Med unger som trakk til seg hvert eneste virus som svirret i lufta ble desember fylt opp av snørr og oppkast. Og mamman gikk alltid ned for telling til slutt.

Julevask, baking og pynting ble foretatt av ei mamma som vasket, bakte, kjeftet, pyntet, spydde og gråt. Og julaften lå den samme mamman «som et slakt» – som vi sier på mine kanter. Mange nisser har vært pakket opp og ned, og mye vann er rent i havet siden den gang.

Etterhvert kom innsikten om at slik kunne vi ikke ha det. Menneskene er viktigere enn å følge tradisjoner bare på grunn av at det alltid har vært – ja nettopp – en tradisjon.

Takket være vaskehjelp blir huset passe reint. Siden jula likevel ikke feires i skuffer og skap, blir det hipp som happ hva som gjøres. I rom som likevel ikke brukes blir rotet dyttet inn, døra lukkes og så glemmer vi det hele til utpå vinteren. Vi baker det vi har lyst og ork til – sammen. Resten kjøper vi. Pynt blir tatt fram når tid, lyst og form tillater det. Av og til i tidligste laget. Vi vet ingenting om morgendagen, og det er viktig å kose seg når man kan.

Jeg tror jeg er blitt ei bedre førjulsmamma, og en bedre førjulskjæreste som skaper gode minner for alle.

Jeg tenker at enhver får gjøre det som passer seg og sin familie best. Livet er for kort til å irritere seg.

Noen pynter juletreet i god tid før jul fordi jobb eller andre aktiviteter kommer i veien. Andre spiser utradisjonelt.(:les Grandiosa) (Vi spiser ribbe, men har droppa moltekremen fordi alle er så mette etter maten…) Og noen tar fram nisser før første luke i adventskalenderen åpnes. Ingen grunn til å bli forferdet av den grunn!

God advent til alle. Ta vare på hverandre.

Vennlig hilsen

©~Trollmor~

CIMG3180

Read Full Post »

Kjøpe, selge, bytte sider er veldig poulært på FB for tia. Jeg har av og til tenkt på å legge inn et innlegg der. Jeg tenker meg at det kunne sett omtrent slik ut:

Ubrukbar kropp ønskes byttes mot frisk. Gjerne en som sitter på et hode som tenker at det er da bare å ta seg sammen. Eller til en person som mener at kronisk syke er late mennesker, som liker å ligge på sofaen. Det ville vært deilig å ha tid til å gjøre det man har lyst til, og samtidig motta penger. Livet oppi hodet på en som tenker slik må være fryktelig enkelt og ukomplisert.

Jeg kan få din friske kropp og du kan få min. Er du interessert i å bytte?

Du vil få servert utallige gode råd for å bli frisk: trening og behandling i alle mulige former, dønn seriøse healere og terapeuter som alle viser til gode resultat for sine pasienter, piller i alle farger og fasonger, blomstervann som smaker – nettopp – vann, flasker med mystisk innhold, lukt og smak, tenk-positivt-kurs og bøker, et mirakuløst og svindyrt bli-frisk-på-3-dager-kurs – og du vil sannsynligvis oppdage at det eneste du blir er mange kroner fattigere… Men etter hvert vil du bli både klokere og mer kritisk!

Etter hvert vil du bli lut lei av jeg-ble-frisk-av-dette reportasjer i ukeblad vist deg av velmenende kjente og ukjente. Dessverre er enkelte av dem temmelig pågående og påståelige. Og noen blir sure når du ikke hopper i taket av begeistring, faller dem om halsen og viser din takknemlighet. Du vil oppleve hvor vanskelig det er å forklare hvorfor du ikke vil prøve – selv om ditt største ønske er å bli frisk. Du lærer nemlig at når noe virker for godt til å være sant, er det ofte nettopp det det er.. For du har etter hvert lært noe…

Du vil gå gjennom utallige undersøkelser og behandlinger. Og du vil etter hvert oppdage at det å ta seg sammen, bite tenna sammen og holde ut, gjør deg fryktelig syk. Du har ikke fantasi til å forestille deg hvilket opprør kroppen gjør når du har ignorert signalene den har gitt deg, og hvor dårlig du blir da. Og ingen takker deg for din ødelagte helsetilstand. Aller minst arbeidsgivere. Og heller ikke familien din.

Du vil kanskje føle deg ydmyket av leger, arbeidsplass og NAV. Du mister selvtillit, venner og kollegaer. Du faller utenfor fellesskapet.

Etter hvert blir økonomien dårligere. Både du og familien må avstå fra ting dere tidligere tok som en selvfølge.

Men alt er ikke bare negativt. Etter hvert vil du få en ny forståelse for andre mennesker og deres problemer. Du vil oppdage at livet er ikke så enkelt som de friske vil ha det til. Det kan gjøre deg til et bedre medmenneske. Du setter mer pris på de små gleder i livet.

Så – hva sier du? Skal vi bytte? Du tror ikke det nei.. Men om du ombestemmer deg, ta gjerne kontakt 🙂

Vennlig hilsen
©~Trollmor~

Read Full Post »

1. Jo mer du skriver, desto større er sjansen for at du kommer borti et eller annet som gjør at alt bare forsvinner. Sjansen for dette øker alltid proporsjonalt med viktigheten av det du skriver..

2. Har du skrevet en tekst du er stolt av, kan du være sikker på at noen kopierer den, og legger den ut som sin egen (i hvertfall på Facebook).

3. Dette gjelder også for statusmeldinger enhver burde forstå var helt personlige.. Utrolig hvor mange som har identiske opplevelser!

4. Når du er midt inne i noe skikkelig viktig – blir du uten nett..

5. Tro ikke alt du leser.

6. Dess mer fristende å klikke på en link, jo større er sjansen for å få virus eller bli lurt på en eller annen måte.

7. Hvis noe virker for godt til å være sant, er det helt sikkert akkurat det!

8.  Sjekk kilder, og du kan bli overrasket. Ikke alt er det det gir seg ut for å være.

9. Som ellers i livet – be om unnskyldning når det er nødvendig. Ingen er feilfri.

10. Fornuft, høflighet og folkeskikk er like viktig på nett som ellers i livet.

Just in case.. Jeg iler til og slenger på et punkt til:

11. Humor og ironi er fryktelig vanskelig på nett. Du risikerer alltid at noen misforstår, tar det du skriver personlig, og i verste mening. Du risikerer å få kjeft for noe som i utgangspunktet var helt uskyldig ment.

Sikkert lurt å få med det også 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

Denne historien er helt sann, jeg har selv opplevd den. Jeg sverger! Og jeg har aldri glemt den.

Som stolt og ung «grønn» eier av min aller første bruktbil – liten og grønn den også – gikk turen innom et vilkårlig forsikringsselskap. Grønn som jeg var, tenkte jeg selvsagt ikke på å sjekke pris, stakk bare innom det første og beste… men det er en annen historie. Og gutta jeg kjente hadde mange historier om jenter og bil som de fortalte i festlig lag, så jeg følte meg ikke så veldig ovenpå når jeg trasket inn på kontoret. Kom de til å stille innviklede spørsmål slik at jeg kom til å føle meg dum? Kvinnfolk og bil assa..

Jeg fant en ledig skranke, og kastet et blikk på mannen i båsen ved siden av. Han så litt forvirret ut, men jeg følte meg ikke så rent lite forvirret selv – ruset som jeg var på «endelig-har-jeg-fått-min-første-bil» følelsen.. For øvrig hadde jeg nesten ikke sovet et minutt natta før. Øynene ville ikke slippe synet av bilnøkkelen. Jeg stirret kjærlig og opprømt på den mesteparten av natta.

Jeg prøvde å forklare dama i skranken hva jeg ville. Kjente at jeg var temmelig uvitende om slike forsikringsgreier. Visste ikke helt hva jeg skulle si. Første gangen liksom… Etter hvert ble jeg mer og mer opptatt av det som forgikk ved siden av. Jeg hørte damen der si følgende: -men du kunne da ikke ha kollidert med deg selv! Hun så også lettere forvirret ut. Jeg strakte hals og forsøkte å kikke litt diskret over kanten på veggen mellom oss. Damen «min» pratet for døve ører. Etter litt stoppet hun å prate, og fulgte blikket mitt. Mannen stod med et skademeldingsskjema med ei tegning av 2 biler. På tegningen var de beskrevet som bil A og bil B. Mannen benektet at han hadde kollidert med seg selv. Det var kanskje ikke så rart, siden bilene stod i god avstand fra hverandre på tegninga. Noe damen bemerket mens hun pekte på dem.

– Ja, men dette er slik de sto før sammenstøtet, sa mannen. – Men du må tegne dem slik de stod etterpå. Jeg ser du har krysset av for skadene som oppsto, og det er helt riktig, men du må lage nye tegninger, forklarte hun tålmodig. Men du har skrevet deg selv som fører av både bil A og bil B. Det kan du jo ikke være! Mannen sa at jo, det var han. Nå greide verken jeg eller «min» dame å late som vi var opptatt med vårt. Vi vekslet et blikk som sa at DETTE MÅ VI FÅ MED OSS FORTSETTELSEN AV! Og et til, litt beskjemmet som sa at det ikke er pent å lytte til andres samtaler, men det driter vi i akkurat nå…

– Hvordan kan du forklare det, sa nabodamen. Hun begynte å høres litt oppgitt ut. -Hvem var det egentlig som kjørte? – Ingen, sa mannen.

Heldigvis var de så opptatt av samtalen at ingen av dem la merke til de måpende blikkene ved siden av.

– INGEN?! Sa damen. Hun var litt mer enn oppgitt hørtes det ut til.

– Nei.

– Men hvordan kan du da forklare skadene på bilene?

– Den ene bilen rullet ned en bakke og traff den andre.

– Hvor?

Det begynte å minne om et forhør, og mannens ansiktsfarge endret seg til noe som minnet om en godt moden tomat.

– På gårdsplassen min.

– Og du satt ikke i noen av bilene?

– Nei.

Hun kikket igjen på skjemaet som lå mellom dem. – Jeg ser at du også står som eier av begge bilene. Stemmer det?
Mannen bekreftet det. – Og at du mener at det var bil B som hadde skylden? Det begynte å rykke litt i munnvikene hennes.

– Det var vel bil B som rullet og traff bil A, da? Mannen nikket. Hun forsøkte å holde stemmen stødig mens hun fortsatte. Hun kikket opp på ham med latter i blikket.

– Du forstår vel at du ikke kan komme i forsikringsansvar overfor deg selv?

Mannen nikket. Nå var det han som så oppgitt ut…

Ved min skranke fortsatte vi med forsikringen av min bil. Jeg rettet ryggen litt. Følte meg litt smartere enn når jeg kom. Faktisk.

Følelsen holdt seg fortsatt senere på dagen, når jeg måtte ha hjelp til å fylle drivstoff, og ikke hadde anelse om hvilken type bensin bilen skulle ha…

©~Trollmor~

Read Full Post »

Jeg tror jeg har sagt det før – men jeg sier det igjen: Jeg elsker å reise med fly! Jeg kjenner en barnslig fryd i turbulens. Når flyet faller, og det kiler i magen. Og jeg blir aldri redd. Jeg kjenner meg 100% sikker på at alt går bra. At de som har ansvaret vet hva de gjør, og at vi kommer trygt ned. I motsatt fall – vel..  For å si det slik, jeg er mye mer redd for å ramle ned kjellertrappa, og brekke foten. Spesielt hvis jeg er alene heime.

Men det har etterhvert kommet en slange inn i min fly-idyll. Sikkerhetskontrollen. Du vet – den som bukter seg gjennom alle lufthavner. Bare ordet er nok til at jeg begynner å hyperventilere.

Spesielt når jeg har reist i følge med små barn. Alle som har gjort det en eller annen gang vet at slike øvelser ikke er for amatører. Takk og pris er mine nå blitt både store og reisevante. Og de står på egne bein. Men det har ikke alltid vært slik.

Det er nå gått såpass mange år at jeg kjenner at tia er moden for å fortelle om et av mine traumatiske møter med slangen i flyparadiset. I følge med små barn.

Poden hadde kommet i den alderen hvor viljen er sterkere enn forstanden. (Når er den over forresten? Ved 18-20 år kanskje? Eller..nåja.. unnskyld, mine kjære barn..)

Jeg hadde gjort alt riktig. Brukt gjennomsiktig pose slik den skulle brukes. Trodde jeg. Jeg heiste poden opp på hofta, forsøkte å å heise buksa diskret over rompa – samtidig som både buksa og ungen gjorde sitt ytterste for å komme ned på golvet. Igjen. Innvendig forbannet jeg mitt forfengelige behov for å kle meg noenlunde sivilisert. Onepiece hadde vært tingen nå. Samt tøfler. Ikke jeans med belte.

Jeg ser den strenge mannen foran skjermen stivne til og rynke øyenbrynene før han snur seg mot meg og sier trimferende: «Du har en skarp gjenstand i veska di!» – En skarp gjenstand! I veska mi! Hjelp! Hvem smugler farlige stikkvåpen i veska mi! Øynene til mannen lyner mot meg. Etter blikket å dømme må han ha funnet en sabel. Minst.

Jeg begynner å lete. Mens svetten renner, ungen spreller, buksa siger, og fremmede folk glor. Aldri hadde jeg ant at veska mi hadde så mange lommer. Til slutt finner jeg den. Ei neglefil. Mannen ser bare surt på meg, og jeg kikker litt forvirret tilbake mens jeg heiser opp buksa og ungen. For omtrent 20 gang. Folk glor fortsatt.

Endelig har jeg fått belte på buksa, buksa der den skal være, jakke og støvletter likeså, og oss begge ombord på flyet.

Før returen gjennomsøker jeg veska mi med falkeblikk og detektivmetode. De skal ikke finne flere farlige stikkvåpen her nei!
I den innerste innerlommen, som tydeligvis hadde unngått både røntgen og manuelt søk på turen, finner jeg en lighter! Jeg ante virkelig ikke noe om den, helt sant! Men nå er altså alt i sin skjønneste orden. Min evige følgesvenn, strikketøyet havner i kofferten. De kan ta fra meg hva de vil, men strikkepinnene mine får de aldri!

På flyplassen har gullklumpen bestemt seg for å gå sine egne veier, og begynner etterhvert å hyle og sprelle når han forstår at han ikke får lov. Jeg har min fulle hyre med å holde ham fast. Det går på et vis å få ut bagasjelappene og boardingkortet fra automaten, mens det å slå sammen vogna og få puttet den i posen den må pakkes i blir vrient. I min naivitet spør jeg en lufthavnbetjent som står lent mot ei søyle vennlig om hjelp. Han ser irritert på meg, og opplyser om at det ikke er hans jobb å pakke inn bagasje for de reisende. Jeg spør høflig om han da kan være så snill å holde barnet mitt slik at jeg kan gjøre det selv. Da går han sin vei. Jeg lurer på om det engentlig var noen vits i å være høflig.

Jeg klemmer barnet fast mellom knærne mens jeg slår sammen vogna. Etterpå setter jeg meg rett ned på golvet, hekter lillefingeren fast i ei hempe bak i linningen på buksa på gutten. På den måten kan jeg delvis bruke begge hender på å få lirket vogna ned i posen, samtidig som jeg hindrer han i å stikke av. Golvet er glatt, gutten er liten, så lillefingeren holder. Såvidt. Hempa også. Selv da han vrir seg rundt, og havner på rygg. Det knekker i fingeren, og jeg ser sløvt at anbefalt vasketemperatur på buksa er 40 grader. Nyttig å vite. Hodet mitt må være atskillig varmere enn det. Innimellom slipper jeg ham litt avgårde, før jeg drar ham tilbake på det skitne golvet, og får omsider pakket inn vogna. Svetten siler, jeg er sliten og tårene er ikke langt unna.

Sikkerhetskontroll neste. Ormen bukter seg frem og tilbake. Den er ca 1 mil lang i dag. Hodet dunker. Lillefingeren verker. Tia går. Omsider er det vår tur. Av med jakke, belte og støvletter. Nesten i mål. Da blir veska mi atter en gang lempet ut av kassen. Og jeg hører, gjennom tåka i hodet. -«Det ser ut til at du har en skarp gjenstand her.» – «Umulig», sier jeg. – «Det ser ut som ei saks». Den lille saksa som jeg bruker til strikketøyet! Den hadde jeg glemt! Jeg kikker på ham uten å finne på noe fornuftig å si. Mannen, som er over både sin første og andre ungdom ser litt lattermildt på meg. «Det begynner å bli noen år siden ei dame rødmet slik av å se på meg», sier han. «Slapp av, det er ikke så farlig». Han vinker oss videre. Reddet. Takk, snille ukjente mann.

Flyet er klar for ombordstigning. – «Kan alle som reiser i følge med små barn vennligst komme først til utgangen», sier stemmen i høyttaleren. Øyeblikkelig spretter omtrent 30 dresskledde menn med stresskoffert opp, og stiller seg i rekke, tett i tett foran skranken. (Men hvor i allverden er barna deres?? Jeg ser for meg små barn gjenglemt i taxier, på bussen, på do, i handlevogna på Rimi, uavhentede små pakker i barnehagen – de sitter der med tårene rennende mens deres distre fedre tror stresskofferten de holder i egentlig er ei lita barnehånd…) Jeg prikker den nærmeste på ryggen, og sier – «Kan vi få komme forbi». Han ser mistenksomt på meg, før han går et skritt til side. Jeg er nødt å gjenta spørsmålet til hver enkelt av de andre 29.

Riktignok kan jeg selv være vimsete og vet ikke alltid helt hva jeg har i håndveska, men jeg vet da iallefall om jeg reiser med små barn eller ikke! Hvor er sikkerhetskontrollen her? Jeg bare spør..

Omsider synker vi ned i flysetet. Lillegutt sovner øyeblikkelig. Det lukter ikke godt fra bleia, men det får så være. Flyvertinna begynner sin sedvanlige prosedyre – og jeg tenker: Jeg trenger ikke oksygen, jeg trenger lystgass! For å komme gjennom sikkerhetskontrollen! Endelig i lufta. Endelig tid for å slappe av med turbulens og annet gøy…

Read Full Post »

Redsel er et merkelig fenomen. Nå snakker jeg altså ikke om de store, virkelig farlige tingene, men om de tingene vi av og til er redde for i hverdagen. Jeg – for eksempel er livredd for bjørner og veps. Og så er jeg vettskremt hver gang en av mine kjære skal ut å reise med fly. Men selv elsker jeg å fly. Spesielt i turbulens. Jeg elsker følelsen når flyet rister, og faller i lufta. Jeg blir aldri redd. Uansett.

Men jeg er så fryktelig redd for å miste noen av de jeg er glad i. Derfor kjenner jeg et vondt sug i magen når noen av mine er ute og reiser. Det gir seg aldri før de er trygt framme. Akkurat nå er mannen i huset bortreist. Han kommer heim i kveld. Riktignok er han ikke ute og flyr. Han reiser med båt. Det er nesten like ille. Her sitter jeg, i sofakroken og filosoferer litt over det å være redd. Mens jeg kikker ut av vinduet. Bare det ikke begynner å blåse… Iallefall ikke før min kjære er trygt i hus.

Eldstesønnen blir temmelig oppgitt hver gang jeg ber ham ta kontakt med jevne mellomrom når han er ute og reiser: «mamma – du får beskjed hvis noe skjer! Så lenge du ikke hører noe er alt i orden!» Å være mamma er ikke for amatører. Jeg hadde ikke skjønt det enda når jeg fikk mitt første barn gang for lenge siden. Nå, mange år senere har jeg virkelig forstått hva det vil si. Å være redd på vegne av seg selv er bare en bagatell sammenlignet med det å være redd for at noe skal skje med ungene dine.

Men jeg er hysterisk redd for veps. Når størstemann var baby kom et skrekkelig eksemplar inn i leiligheten en gang jeg åpnet ytterdøra. Jeg hylte, fektet vilt, tok gutten på armen, sprang inn på badet – OG LÅSTE DØRA..! Der satt vi – i sikkert 1 time til pappaen hans kom. Vepsen var selvsagt borte. Og jeg hadde ingen logisk forklaring på hvorfor ytterdøra sto på vidt gap, mens jeg satt på golvet på badet med gutten, og hadde låst døra til badet. På grunn av en veps. Iallefall ikke ei forklaring som han var i stand til å forstå. Ufølsomme mannfolk.

Og så er det bjørn, da. Jeg er aldri på tur på steder hvor jeg kan risikere å møte en bjørn. Men jeg har gjort meg mange tanker rundt det. Tenk hvis.. OM jeg noen gang skulle befinne meg på et sted hvor jeg KAN risikere å møte en bjørn – hva da? Så jeg har pugget gode råd for hvordan man skal forholde seg i møte med bjørn. Så om du en gang i framtida er ute i skogen og møter et damemenneske som prater høyt med seg selv, vekselvis synger noen strofer med skjærende falsk stemme, samtidig som hun ser seg vilt omkring – er det mulig at du har truffet på meg…

Når jeg gikk på ungdommskolen var jeg fryktelig sjenert. Derfor gjorde jeg alltid mitt beste for å være passe flink. I alle fag. Slik at jeg ikke skulle tiltrekke meg oppmerksomhet. Verken i positiv eller negativ retning. Jeg var livredd for at stilene mine skulle bli lest opp. Derfor passet jeg på å skrive kjedelige fortellinger. Selv om jeg visste at jeg kunne bedre. Karakterene mine ble da også temmelig middels – og jeg listet meg ut av grunnskolen – omtrent uten å bli lagt merke til.

Jeg har nok blitt litt tøffere på det området med årene. Men ikke så veldig mye. Jeg synes det er skummelt å bli lagt merke til. Men noen ganger greier jeg ikke å la være å stikke meg fram. Hvis jeg føler at noe er urettferdig, for eksempel. Da vinner ofte rettferdighetssansen over det at jeg er redd. Følelsen ved å ikke ha sagt fra, er verre enn å gjøre det. Selv om jeg egentlig ikke tør. De gangene redselen vinner, og jeg tier stille, kjenner jeg meg helt elendig etterpå.

Klokka tikker videre, det er fredag, og enda mange timer til mannen er heime. Imens prøver jeg å tenke fornuftige, positive tanker. Det har enda ikke begynt å blåse. Jeg satser på at han kommer seg vel heim og at helga blir fin. Det meste av det jeg opp gjennom årene har vært redd for, har enten aldri skjedd, eller så viste det seg å ikke være farlig likevel!

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Older Posts »