Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Meninger’ Category

For mange år siden innså jeg at jeg var blitt for syk til å jobbe. Jeg hadde lenge forsøkt å klamre meg fast til arbeidslivet. Jeg ville så gjerne, men greide det ikke lenger. Det var vondt. Jeg kjente meg så liten og ubetydelig. Selvtilliten var lik null. Det var ikke bare det at jeg var syk, det var fordømmelsen og mistenksomheten fra samfunnet mot dem som hadde en usynlig sykdom. Slike som meg. Etterhvert begynte jeg å skrive om hvordan jeg hadde det. Jeg opprettet denne bloggen, og delte noe av det jeg hadde skrevet. Når jeg nå leser det jeg skrev for mange år siden ser jeg hvor viktig det var for meg å bli forstått, og hvordan det jeg opplevde som urettferdig gikk inn på meg. Ikke bare det jeg opplevde selv, men også det andre ble utsatt for.

Det plaget meg at uføre og syke ble mistenkeliggjort i media. Av politikere, av synsere og bedrevitere. Jeg ble lei meg av det som ble sagt og skrevet. «Alle» kjente noen, hadde hørt om noen eller visste om noen som hadde en nabo som «utnyttet systemet». Som egentlig var frisk, men som levde godt på «trygd» av «våre» skattepenger.  Alle kronisk syke vet at dette ikke er sant. Jeg mener ikke at det ikke finnes mennesker som utnytter systemet. Så lenge det er mulig å utnytte noe vil det alltid finnes noen (få)  som gjør det. Men jeg mener at ingen er tjent med at kronisk syke, og da usynlig syke i særdeleshet mistenkeliggjøres som gruppe. At noen ser ut til å greie seg greit økonomisk med uføretrygd kan det være mange grunner til, men grunnen er absolutt ikke den at uføretrygden er særlig høy. Men myter fortsetter å leve så lenge noen velger å tro på dem og bringer dem videre uten å bry seg med konsekvensene av det de sprer.

Etterhvert har hetsen og kritikken mot usynlig syke og uføre stilnet noe. Nå rettes den mot flyktninger og asylsøkere. Myter spres og fortelles som sannheter. Jeg skal ikke gå gjennom noen av dem nå. Alle som bruker internett kan selv finne pålitelige kilder til hva som er sant eller ikke.

Jeg kjenner hele min sans for rettferdighet protestere. Og jeg har gjennom de siste månedene kjent på både sorg og fortvilelse når jeg har lest hva som deles og spres på nett. Noe av det kan ved første øyekast virke uskyldig, men når man sjekker om det er sant, hvem som står bak og ikke minst legger merke mengden av det som likes eller deles fra de samme personene ser man mønsteret. Alt går ut på å mistenkeliggjøre og sverte en hel gruppe.

Jeg mener ikke at vi kan ta i mot alle som kommer til Norge, eller at alle som kommer hit er bra folk. Jeg er redd for framtiden til familien min og barna mine. Jeg er såpass egoistisk at jeg er bekymret for at velferdsgodene vi har skal bli dårligere.

Men jeg er mer skremt for de holdningene jeg ser rundt omkring. De som bare går ut på å mistenkeliggjøre folk. Vi har i høst fått et asylmottak som nabo. Jeg var urolig i forkant. Hvilke mennesker var disse som skulle komme dit? Jeg har derfor vært i besøk og pratet med noen av de som bor der. Jeg har kun blitt møtt med vennlighet. Det betyr ikke at jeg tror det beste om alle som er vennlig mot meg. Men jeg tror ikke  mistenksomhet og skepsis mot andre gjør alt bedre for noen heller.

Det hender jeg leser om vold, bråk og slagsmål hvor de involverte har vært det media beskriver som «personer av utenlandsk opprinnelse». Og så blir jeg usikker. Er jeg naiv? Men så vet jeg at dette ikke er noe nytt. Det finnes alle slags mennesker over alt, og det skjer ting som ikke burde ha skjedd. Uansett. Alltid. Overalt.

Hva har alt dette med at jeg er syk å gjøre?

Noe av det som har skjedd i livet mitt har gjort at jeg har greid å løfte blikket og se andre enn meg selv. Jeg vet hvordan det føles å kjenne seg mistenkeliggjort. Jeg reagerer sterkt på det urettferdige i at en hel gruppe dømmes på bakgrunn av noen få.

Jeg har hatt mange fiks ferdige innlegg oppe i hodet mitt om dette. De fleste ble aldri skrevet ned. Og mye av det jeg har skrevet har vært for krasst til at jeg har villet dele det. Det er lettere å nå fram med gode ord enn med sinte.

Det er mange som ikke har det bra i Norge. Et ønske for 2016 er at flere kunne engasjere seg litt i frivillig arbeid eller bidra på andre måter for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Og de fleste av oss kan gjøre litt. Litt er alltid bedre enn ingenting. Jeg ønsker at alle kunne slutte å sette svake grupper opp mot hverandre.

Det er ikke alle som har de samme muligheter til å bidra for andre. Det vet jeg ganske mye om. Men jeg skulle ønske at alle kunne tenke seg om både en og flere ganger før de mistenkeliggjør andre, uansett grunn.

Det er ikke alltid man kan gjøre noe bra, men man kan iallefall la være å gjøre det verre for noen.

For de som sliter med sykdom, ensomhet og vonde tanker håper jeg at 2016 blir et bedre år.

Jeg vil ønske deg et riktig godt nytt år.

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

Reklamer

Read Full Post »

Dette innlegget er inspirert av Lammelårtankers innlegg: Slett meg hvis du er uenig.

Jeg la ut en link til det på min private Facebookprofil, og skrev samtidig en status hvor jeg stilte noen spørsmål:

«Vil du slette meg som venn hvis du er dypt uenig med meg, og min mening er så grunnleggende feil at du ikke kan forholde deg til den?

Vil du kun lese det du er enig i på FB? Mange fronter sterke meninger på nett, og det legges ut linker til artikler, blogger, og statuser som deles av mange. Ikke alt viser seg å være like seriøst hvis man gir seg tid til å undersøke. Hvis jeg deler noe som ikke stemmer, eller som du er uenig i, vil du si fra til meg om det da?

Hvis du deler noe som er feil eller jeg er uenig i – er det da greit at jeg sier fra? 
Er vi redd for uenighet? Velger vi å ikke følge de vi er uenig med? Velger vi publikum og venner vi vet er enig med oss i det vi legger ut, slik at vi aldri får utfordret vårt syn og våre meninger? Kan man være venner, respektere hverandre samtidig som man er dypt uenig, eller er ikke det mulig?»

Responsen var liten.

Noen få kommenterte under innlegget mitt, og jeg fikk noen synspunkter. Tusen takk til dem. Men de aller fleste var tause.

Jeg har etterhvert lagt merke til en ting på Facebook. Folk diskuterer ikke. Eller egentlig gjør de det, men ikke med hverandre. Folk mener mye hele tiden, men kun på sin egen vegg. Linker til artikler, blogginnlegg og statuser med sterke meninger står uimotsagt, men på andre vegger dukker det opp innlegg fra noen som er dypt uenig. Egentlig er det ganske fasinerende å se på.

Heftige debatter, fullstendig blottet for kommunikasjon mellom parter som står steilt mot hverandre. Og i motsetning til avisartikler henvises det sjelden til hvem innlegget eller statusen er rettet til. Dersom man har begge parter som venn er det ofte ganske tydelig at dette er en del av en diskusjon.

Og jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger.

Det har nok de fleste. Man leser noe som provoserer på nett, og så slenger man ut meningene om temaet. På sin egen vegg. Og høster kanskje likes og kommentarer fra de som er enig. Resten er taus. Så skriver meningsmotstanderen et nytt innlegg, eller legger ut en link som har en tydelig, men usagt adresse. Og så har vi det gående.

Hva slags kommunikasjon er dette?

Hvorfor vil vi ikke diskutere med andre når vi mener noe? Er vi redd for å ta feil? At meningene våre ikke tåler å utfordres? Hvorfor må vi bruke noe andre har skrevet for å si hva vi mener? Vi gjemmer oss, og meningene våre bak masseproduserte statuser.

Hvorfor velger noen å dele noe som åpenbart er usant, (det er enkelt å google) eller fra sider som har en agenda man helst ikke vil assosieres med? «Men de har jo rett i noe». Joda. Det har de aller fleste. Det er svært få som ikke har rett i noe. Men hvis vi er nødt til å bruke useriøse kilder, eller f.eks kilder med en ekstrem agenda i en eller annen retning, og vi ikke ønsker å assosieres med dem, bør vi kanskje finne andre kilder som kan støtte vårt syn.

Så er det dette med å slette «venner», som Lammelårtanker skrev om i sitt innlegg. De fleste mennesker ønsker å framstå som rause og inkluderende. Jeg møter meg selv i døra av og til. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg forsøker å forholde meg til de aller fleste, og tenke at det er noe bra med alle. Vi kan være uenige, men likevel venner. Vi behøver ikke å diskutere det vi er uenig om, det finnes mange andre ting vi kan snakke om. Jeg prøver å være åpen for argumenter som ikke støtter mitt syn, kanskje jeg kan se ting fra andre synsvinkler da.

Jeg har etterhvert sett at noen få har et menneskesyn jeg synes er vanskelig å akseptere. For meg er det en grunnleggende tanke at alle mennesker er like mye verd. Og jeg ser at retorikken i noe av det som deles dreier mer og mer i en retning jeg har problemer med å godta. Det dukker opp rene hatytringer og svake grupper settes opp mot hverandre. Det skremmer meg, og jeg får vanskelig for å forholde meg til de som kommer med slike ytringer.

Så hva gjør man? Hva ville du ha gjort? Slettet dem som venn? Ville du sagt fra? Ville du skjult profilene deres, for å orke å beholde dem som «venner»? Jeg har foreløpig stort sett valgt det siste, og jeg synes det er en feig løsning. Noen få ganger har jeg sagt fra. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og så velger jeg ofte å lukke øynene, og trykke på «ikke følg» på Facebook. Jeg skroller fort forbi noe av det ubehagelige for unngå å bli provosert. Tenker at jeg har ikke tid eller krefter til å diskutere. Det er sikkert noen andre som sier fra. Jeg er nok bare et passe godt menneske, og jeg liker ikke alltid den personen jeg treffer i døra.

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Som barn fikk jeg meslinger. Jeg var liten, og husker ikke så mye av det, men jeg tror ikke jeg ble særlig syk. Noen år senere hadde jeg kusma. Jeg ble ganske dårlig, men ikke verre enn at jeg var godt fornøyd med å få være hjemme fra skolen ei stund.

Det var min erfaring med barnesykdommer.

Da barna mine var små, fikk de vannkopper. Den ene fikk et normalt forløp. Den andre hadde nedsatt immunforsvar på grunn av medfødt sykdom. Alt hun fikk av infeksjoner slo henne skikkelig ut. Hun var medtatt i lange tider etter influensa og omgangssyke. Hver eneste gang. Hun ble skikkelig dårlig av vannkoppene. Lenge. Og det ble noen turer på legevakta på grunn av komplikasjoner.  For første gang tenkte jeg litt over dette med vaksiner mot barnesykdommer. Hvor glad jeg var for at barna var vaksinert mot de mest alvorlige barnesykdommene.

Noen år senere fikk jeg barn nr. 3. Han hadde en alvorlig medfødt lidelse. Vi fikk vite at selv en alvorlig influensa i verste fall kunne være dødelig for ham. Så han fikk influensavaksine. Det finnes faktisk vaksine mot vannkopper også, den kan gis til spesielt utsatte, fikk vi vite av barnelegen. Han anbefalte at vårt barn skulle vaksineres mot det, samt influensavaksine hvert år. Det har vi i ettertid vært glad for. Av og til har ikke influensavaksinen «truffet» helt, og han har blitt syk likevel. Så syk at det har vært behov for akutt innleggelse i sykehus. Det vi har fått vite da, er at uten vaksine ville han blitt mye dårligere. At vi skal vært glad for at han har vært vaksinert. Det har vi vært.

Og han har fulgt det obligatoriske vaksinasjonsprogrammet ved Helsestasjonen.

I disse dager går det en debatt om vaksiner i media. Flere, også kjendiser går ut i media og forteller at de ikke vaksinerer barna sine mot flere barnesykdommer, blant annet meslinger. Den vaksinen gis normalt når barnet er 15 måneder.

Jeg har et par ting å si. Du vaksiner ikke barnet bare for din egen skyld. Du vaksinerer også for at ikke ditt barn skal smitte mitt barn. Hvis ditt uvaksinerte barn får meslinger, og smitter et annet barn før det er 15 måneder gammelt, kan det få konsekvenser du sannsynligvis ikke har tenkt på. Dersom mitt barn hadde dødd på grunn av din kunnskapsløshet, ville jeg neppe tilgitt deg. Jeg tror faktisk ikke det.

 

Read Full Post »

Hva er raushet?

Temaet har vært debattert i sosiale medier i det siste, og de fleste har fått med seg iallefall deler av den diskusjonen. Jeg har lest litt, men ikke greid å få med meg alt.

For meg er begrepet positivt ladet. Så lenge det ikke dreier seg om egen vinning. Men er det egentlig raushet når det handler om å selv tjene på det? Blir ikke beregnende et riktigere begrep? Kan det kalles raushet når de som fra før er sterke og modige heier hverandre fram i gjensidighet? Hjelper du meg så hjelper jeg deg…

I min verden er raushet og inkludering to begrep som henger sammen. Du er raus når du gir uten å forvente noe igjen. Du er også raus når du inkluderer andre som ikke egentlig tilhører din egen krets, eller som er ulik deg selv. Du er raus når du løfter fram en annen som trenger et løft, stiller deg i bakgrunnen og applauderer en som får mindre oppmerksomhet enn deg.

Enkelte mennesker er flinke til å snakke høyt og mye, med fokus på seg selv og sitt. De av dem som greier å ta et skritt tilbake, vise interesse for andre, og lytte er etter min mening rause. Mange er også flinke til å vise raushet overfor andre, men er til gjengjeld fryktelig strenge mot seg selv. Raushet er også å godta seg selv som man er. Det er ikke alltid så enkelt. Jeg mener ikke at man ikke skal forsøke å bli en bedre utgave av seg selv. Men at man kan være litt mindre streng.

Å oppleve ekte raushet fra andre – spesielt når man ikke forventer det kjennes godt. Iallefall for meg. Og det gjør at jeg kjenner beundring for det mennesket. For meg blir det noe å strekke meg etter. Vi vil vel alle være rause mennesker?

For å være ekte raus må man ha empati, ydmykhet og forståelse. Og evne til å SE andre. Når noen føler seg utestengt fra et fellesskap er ikke det et raust fellesskap. Uansett om «medlemmene innenfor» påberoper seg raushet. Da er det bare et ord som skal gi dem selv økt status.

Og slike ekskluderende fellesskap finnes. Overalt.  Samhold for noen utvalgte.  Når det blir påpekt, ropes det ofte opp om misunnelse. Og der strander lett enhver fruktbar diskusjon om emnet.

Det kan av og til lønne seg å ta et skritt tilbake, se seg selv utenfra og ta en ny kikk på seg selv og omgivelsene. For oss alle. I allefall hvis man vil framstå som raus..

– – – – – – – – –

Mens jeg skrev på dette innlegget oppdaget jeg at Lammelåret har lagt ut et innlegg om samme tema, og med noen av de samme tankene. Jeg legger derfor ut lenke til det:

http://lammelaartanker.wordpress.com/2014/03/21/raushetens-dilemma/

Read Full Post »

Jeg har en innrømmelse å komme med. I huset mitt er det både nisser og engler. Og vi har så vidt rundet november. Faktisk ble det adventspynt i to vinduer allerede for ei uke siden. (Fy skam meg..)

Jada jeg vet.. Julepolitiet har allerede arrestert meg flere ganger de siste årene. Jeg pynter altfor mye og altfor tidlig. Det riktige er lilla duker og lilla lys til første søndag i advent. Alt annet skal vente. Til like før den store dagen. Og det er helt greit – for de som vil ha det slik. Som har det som tradisjon, og ønsker å følge den.

I min barndomsheim var det lilla i adventstida, de røde dekorasjonene kom fram lillejuleaften, og juletreet ble pynta om morgenen på juleaften. «Vi skal ikke ta jula på forskudd!» – sa far min alltid. Og mora mi lærte meg å bake 7 slag – og vel så det..

Med egen heim begynte jeg først også å gjøre det slik. Med barn i huset, stress og dårlig helse var nok ikke de siste dagene før jul slik de burde vært. Og like sikkert som adventskalenderen ble hengt opp kom influensaen og omgangssyka i hus. Med unger som trakk til seg hvert eneste virus som svirret i lufta ble desember fylt opp av snørr og oppkast. Og mamman gikk alltid ned for telling til slutt.

Julevask, baking og pynting ble foretatt av ei mamma som vasket, bakte, kjeftet, pyntet, spydde og gråt. Og julaften lå den samme mamman «som et slakt» – som vi sier på mine kanter. Mange nisser har vært pakket opp og ned, og mye vann er rent i havet siden den gang.

Etterhvert kom innsikten om at slik kunne vi ikke ha det. Menneskene er viktigere enn å følge tradisjoner bare på grunn av at det alltid har vært – ja nettopp – en tradisjon.

Takket være vaskehjelp blir huset passe reint. Siden jula likevel ikke feires i skuffer og skap, blir det hipp som happ hva som gjøres. I rom som likevel ikke brukes blir rotet dyttet inn, døra lukkes og så glemmer vi det hele til utpå vinteren. Vi baker det vi har lyst og ork til – sammen. Resten kjøper vi. Pynt blir tatt fram når tid, lyst og form tillater det. Av og til i tidligste laget. Vi vet ingenting om morgendagen, og det er viktig å kose seg når man kan.

Jeg tror jeg er blitt ei bedre førjulsmamma, og en bedre førjulskjæreste som skaper gode minner for alle.

Jeg tenker at enhver får gjøre det som passer seg og sin familie best. Livet er for kort til å irritere seg.

Noen pynter juletreet i god tid før jul fordi jobb eller andre aktiviteter kommer i veien. Andre spiser utradisjonelt.(:les Grandiosa) (Vi spiser ribbe, men har droppa moltekremen fordi alle er så mette etter maten…) Og noen tar fram nisser før første luke i adventskalenderen åpnes. Ingen grunn til å bli forferdet av den grunn!

God advent til alle. Ta vare på hverandre.

Vennlig hilsen

©~Trollmor~

CIMG3180

Read Full Post »

…heller ikke mellom lege og pasient…

En historie fra mange år tilbake i tid: Jeg er dypt fortvilet. Jenta mi vil ikke spise, hun bare gråter, er blek, slapp og utilpass. Jeg har fått utallige forsikringer av helsepersonell helt fra hun ble født om at alt er i orden Men magefølelsen min forteller noe annet. Det er noe som er galt, men hva det er, vet ikke jeg. Og ingen tror meg. Jeg er ung og uerfaren, og greier ikke sette de riktige ordene på de symptomene jeg ser. Jeg skjønner på alle innen helsevesenet jeg er i kontakt med at jeg er puttet i en sekk kalt «hysterisk mor.» Og jenta mi blir ikke skikkelig undersøkt. Det viser seg i ettertid.
Omsider kontroll ved helsestasjonen. Legen reagerer kontant. «Jenta er ikke frisk. Jeg ringer fylkessykehuset, hun må legges inn.» Jeg glemmer ikke sjokket, men også følelsen av at hundre kilo ble løftet av skuldrene mine. Etter dette skjedde ting i rask rekkefølge. Vi blir innlagt, og legen rister på hodet over at ingen oppdaget tidligere hvor syk hun egentlig er. Det burde vært oppdaget allerede på fødeavdelinga, i følge ham. Etter hvert ble vi overført til Rikshospitalet hvor hun ble hjerteoperert. Det var på høy tid. Hun hadde alvorlig hjertesvikt. Når vi omsider var tilbake heime ble jeg kontaktet av helsesøster, med følgende innrømmelse: – «Vi beklager behandlinga du har fått. Vi skal innrømme at du ble betraktet som ei hysterisk mor. Dette har blitt gjennomgått internt hos oss, og vi tar dette til etterretning.»

Tilliten min hadde fått seg en alvorlig knekk. Det var noe galt, og kampen for å bli trodd burde ikke være nødvendig. Men vi fikk hjelp i tide. Heldigvis! Og jeg opplevde kommunikasjonen med en del av de jeg hadde vært i kontakt med underveis som god etter dette.

Jeg er nok over middels interessert i helsevesen og hvordan pasienter behandles i Norge i dag.  Jeg vil påstå at min familie har flere erfaringer enn en del andre når det gjelder sykdom. Noe vi gjerne skulle vært foruten. Men når det først er slik, tenker jeg – i all beskjedenhet – at jeg kanskje har noe å bidra med, i form av å dele noen erfaringer fra mitt liv.

Derfor dette innlegget.

Tillit mellom lege og pasient er et stadig tilbakevendende tema. Jeg tenker at få ting er viktigere enn at pasienten har tillit til lege og helsevesenet generelt.

Dessverre er det ikke alltid slik. Og hvorfor blir det av og til slik at det som er så viktig ikke fungerer?

Kommunikasjon – er et viktig stikkord. Som pasient er ikke det alltid like enkelt å forklare symptomer. Man kan mangle nødvendige begrep for å formidle på en forståelig måte. Legen har et viktig ansvar for å stille de riktige spørsmålene, og lytte til svarene som gis. Legen er den profesjonelle part.

Tid – er et annet. Vi vet at leger har en travel arbeidssituasjon. Men skal vi som pasienter bære ansvaret for det? Skal vi forstå og akseptere at vi ikke får nødvendig og rett behandling på grunn av legers manglende tid? Legen er der for pasienten, ikke omvendt.

Empati – Det er ikke alltid legen finner ut hva som feiler. Da sitter ofte pasienten igjen med en følelse av å ikke bli trodd. Det å møte forståelse og ønske om å hjelpe betyr mye.

Formidlingsevne – Av og til har man en bestemt tanke om hva som feiler. Det er ikke alltid det man selv tror stemmer. Da er legens ansvar å forsøke å formidle hvorfor pasienten tar feil. Med ei skikkelig forklaring på hvorfor det ikke kan være slik man selv tror, blir det lettere å godta.

Åpenhet og kunnskap – Når mi datter var lita var journalen kun for lege og sykehuspersonell. Når jeg ba om å få se den, ble jeg avspist med at «dette forstår du neppe noe av likevel.» Jeg ga meg ikke, og fikk til slutt lese. Sammen med lege. Han kikket på papirene, og la unna en del som jeg ifølge han ikke fikk lov å se. Mange år senere ble mitt yngste barn født med en sjelden sykdom, og det har blitt mange opphold ved sykehuset. Etter hver gang får vi tilsendt epikrise. Dette gir oss trygghet. Vi føler ikke at noe foregår over hodet på oss. Og vi får nødvendig kunnskap om hva og hvorfor.

Så er også noe mer. Forståelsen av at selv med lang utdannelse og erfaring er det fullt mulig å ta feil. Evne til å si unnskyld når det er på sin plass. Det er ikke til å stikke under en stol at helsepersonell av og til kan oppfattes som arrogante. Og alle kan gjøre feil. Det er helt menneskelig.

Vi pasienter har tross alt levd med kroppen vår noen år. Vi som har syke barn kjenner barna våre.

Kjære leger og annet helsepersonell: Ikke undervurder oss. Lytt. Vis respekt. Det er deres jobb å skape tillit og trygghet. Vi som oppsøker dere er av og til fortvilte, utslitt, har smerter, er redde og noen ganger sinte. Forstå det.

«Det handler om å føle seg trygg..»

©~Trollmor~

Read Full Post »

Mange fikk med seg Lillebjørn Nilsens kollaps på scenen i Grieghallen i uka som gikk. Og det har selvsagt ført til spekulasjoner om han var ruset. Jeg skal ikke mene noe om det. Men jeg tenker at det må være lov å tabbe seg ut. For artister, og for alle oss andre. Lillebjørn Nilsen er en artist som har gledet mennesker i Norge i flere tiår. Og teller ikke det mer enn den ene gangen det ikke gikk så bra?

Jeg forlater Lillebjørn her, det var bare ment som et eksempel.

Vi gjør alle tabber. Det er en del av det å være menneske. Det er noe som heter at «Den som mislykkes har iallefall prøvd.» Jeg husker ikke hvor jeg har dette sitatet fra, men det svirrer innimellom oppe i hodet mitt. Når jeg mislykkes, og når jeg tar meg i å tenke på alt jeg ikke har fått til i livet.

«Ingen kan gjøre bedre enn sitt beste», er et annet. Og: «Du gjorde det du gjorde fordi du ikke visste bedre, og når du visste bedre, gjorde du det bedre.»

Jeg tenker av og til at vi er fryktelig dårlig til å se at andre mislykkes. Det er fort gjort å kjenne skadefryd når noe går galt for andre. Spesielt hvis det er mennesker som er bedre stilt enn oss selv.

Og det kan lett bli slik at man blir redd for å prøve. Innerst inne vet vi at vi kan, men vi våger ikke prøve, av frykt for å ikke få det til. Og får vi til noe, er det ofte noen som sitter klar til å si «hva var det vi sa», dersom noe likevel går galt underveis.

Tenk på alle de som kan og vil noe i Norges land, men som aldri tør å prøve. Tenk på dem som prøver, og ikke lykkes på første forsøk. De som får hatten trykt nedover øra – i oveført betydning – og aldri tør å løfte blikket igjen.

Alle har gjort feil – og de samme har også gjort superbra ting i livet! Alle kan ikke lykkes hver gang.

Jeg sitter for meg sjøl og tenker på akkurat dette i kveld, og fikk bare lyst å dele noe av det.

Dette ble ikke en spesielt velskrevet og godt gjennomtenkt bloggpost, men du tåler det – ikke sant? Jeg er nemlig ikke perfekt…

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

Older Posts »