Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Personlig’ Category

Tapt lykke

 

 

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

da de fire dagene med sol

var sommeren

som skapte minnene

De er de eneste som eksisterer

Ingen regnværsdager ble igjen

Ingen tåke eller vind

Fordi solen visket bort alt

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

 

Tenk om følelsene

som klistrer seg fast i hjernen

og som jeg ikke vil kjenne

ble borte

Slik som regnet som ikke fantes

Fordi solen var så sterk

at minnene om det forsvant

 

Tenk om solskinnsordene

som ble sagt

kunne ha visket ut

regnværsordene

fra hukommelsen

Tenk om livet alltid kunne vært slik

som den gangen

 

© Trollmor

 

 

Read Full Post »

For mange år siden innså jeg at jeg var blitt for syk til å jobbe. Jeg hadde lenge forsøkt å klamre meg fast til arbeidslivet. Jeg ville så gjerne, men greide det ikke lenger. Det var vondt. Jeg kjente meg så liten og ubetydelig. Selvtilliten var lik null. Det var ikke bare det at jeg var syk, det var fordømmelsen og mistenksomheten fra samfunnet mot dem som hadde en usynlig sykdom. Slike som meg. Etterhvert begynte jeg å skrive om hvordan jeg hadde det. Jeg opprettet denne bloggen, og delte noe av det jeg hadde skrevet. Når jeg nå leser det jeg skrev for mange år siden ser jeg hvor viktig det var for meg å bli forstått, og hvordan det jeg opplevde som urettferdig gikk inn på meg. Ikke bare det jeg opplevde selv, men også det andre ble utsatt for.

Det plaget meg at uføre og syke ble mistenkeliggjort i media. Av politikere, av synsere og bedrevitere. Jeg ble lei meg av det som ble sagt og skrevet. «Alle» kjente noen, hadde hørt om noen eller visste om noen som hadde en nabo som «utnyttet systemet». Som egentlig var frisk, men som levde godt på «trygd» av «våre» skattepenger.  Alle kronisk syke vet at dette ikke er sant. Jeg mener ikke at det ikke finnes mennesker som utnytter systemet. Så lenge det er mulig å utnytte noe vil det alltid finnes noen (få)  som gjør det. Men jeg mener at ingen er tjent med at kronisk syke, og da usynlig syke i særdeleshet mistenkeliggjøres som gruppe. At noen ser ut til å greie seg greit økonomisk med uføretrygd kan det være mange grunner til, men grunnen er absolutt ikke den at uføretrygden er særlig høy. Men myter fortsetter å leve så lenge noen velger å tro på dem og bringer dem videre uten å bry seg med konsekvensene av det de sprer.

Etterhvert har hetsen og kritikken mot usynlig syke og uføre stilnet noe. Nå rettes den mot flyktninger og asylsøkere. Myter spres og fortelles som sannheter. Jeg skal ikke gå gjennom noen av dem nå. Alle som bruker internett kan selv finne pålitelige kilder til hva som er sant eller ikke.

Jeg kjenner hele min sans for rettferdighet protestere. Og jeg har gjennom de siste månedene kjent på både sorg og fortvilelse når jeg har lest hva som deles og spres på nett. Noe av det kan ved første øyekast virke uskyldig, men når man sjekker om det er sant, hvem som står bak og ikke minst legger merke mengden av det som likes eller deles fra de samme personene ser man mønsteret. Alt går ut på å mistenkeliggjøre og sverte en hel gruppe.

Jeg mener ikke at vi kan ta i mot alle som kommer til Norge, eller at alle som kommer hit er bra folk. Jeg er redd for framtiden til familien min og barna mine. Jeg er såpass egoistisk at jeg er bekymret for at velferdsgodene vi har skal bli dårligere.

Men jeg er mer skremt for de holdningene jeg ser rundt omkring. De som bare går ut på å mistenkeliggjøre folk. Vi har i høst fått et asylmottak som nabo. Jeg var urolig i forkant. Hvilke mennesker var disse som skulle komme dit? Jeg har derfor vært i besøk og pratet med noen av de som bor der. Jeg har kun blitt møtt med vennlighet. Det betyr ikke at jeg tror det beste om alle som er vennlig mot meg. Men jeg tror ikke  mistenksomhet og skepsis mot andre gjør alt bedre for noen heller.

Det hender jeg leser om vold, bråk og slagsmål hvor de involverte har vært det media beskriver som «personer av utenlandsk opprinnelse». Og så blir jeg usikker. Er jeg naiv? Men så vet jeg at dette ikke er noe nytt. Det finnes alle slags mennesker over alt, og det skjer ting som ikke burde ha skjedd. Uansett. Alltid. Overalt.

Hva har alt dette med at jeg er syk å gjøre?

Noe av det som har skjedd i livet mitt har gjort at jeg har greid å løfte blikket og se andre enn meg selv. Jeg vet hvordan det føles å kjenne seg mistenkeliggjort. Jeg reagerer sterkt på det urettferdige i at en hel gruppe dømmes på bakgrunn av noen få.

Jeg har hatt mange fiks ferdige innlegg oppe i hodet mitt om dette. De fleste ble aldri skrevet ned. Og mye av det jeg har skrevet har vært for krasst til at jeg har villet dele det. Det er lettere å nå fram med gode ord enn med sinte.

Det er mange som ikke har det bra i Norge. Et ønske for 2016 er at flere kunne engasjere seg litt i frivillig arbeid eller bidra på andre måter for dem. Det er ikke alltid så mye som skal til. Og de fleste av oss kan gjøre litt. Litt er alltid bedre enn ingenting. Jeg ønsker at alle kunne slutte å sette svake grupper opp mot hverandre.

Det er ikke alle som har de samme muligheter til å bidra for andre. Det vet jeg ganske mye om. Men jeg skulle ønske at alle kunne tenke seg om både en og flere ganger før de mistenkeliggjør andre, uansett grunn.

Det er ikke alltid man kan gjøre noe bra, men man kan iallefall la være å gjøre det verre for noen.

For de som sliter med sykdom, ensomhet og vonde tanker håper jeg at 2016 blir et bedre år.

Jeg vil ønske deg et riktig godt nytt år.

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

Read Full Post »

Min barndoms adventskalender var fargerik og inneholdt små plastfigurer. Den var kjøpt på samvirkelaget like ved. De barna jeg kjente hadde akkurat maken. Juleforberedelsene hjemme besto av baking, pynting og vasking. Jeg var motvillig eller velvillig assistent, alt etter hva jeg syntes var morsomt å være med på. Vi hadde en tv-kanal, og der så vi Jul i Skomakergata. At det gikk noen andre serier før jul kan jeg faktisk ikke huske. Hver søndag tente vi lilla lys, til det til slutt sto 4 tente lys på stuebordet. Og det luktet bakverk og vaskemiddel i huset i hele desember.

IMG_3992

Jeg vet ikke om livet før jul for de voksne var noe enklere da enn nå. Men jeg liker å tro det. Fordi forventningene til hva foreldrene skulle bidra med for å oppfylle barnas ønsker var mindre. Jeg tror ikke mine foreldre noen gang tenkte over hva de skulle gjøre for «å skape gode minner.» De gjorde bare det de pleide å gjøre, og så ble minnene bare til. Og jeg var fornøyd med mine plastfigurer.

På et eller annet tidspunkt etter at jeg selv fikk barn, begynte det å dukke opp hjemmelagede gavekalendere. Skal jeg være ærlig vet jeg ikke helt når, tidsklemma hadde tatt kvelertak på meg, og jeg greide knapt å puste. Jeg gjorde noen forsøk på å bli «verdens beste mamma» ved å lage omtrent en million små pakker i slutten av november som skulle fordeles på mine, dine og våre barn. Det ble bare surr…. De som kjenner meg forstår hvorfor. Dessuten ble det dyrt. Og ikke særlig vellykket. Den som har sett hvordan det forventningsfulle ansiktet til en gutt som pakker opp en rosa hårstrikk før han skal på skolen om morgenen den fjerde desember forandres til et stumt nå-har-det-klikka-for-mamma-uttrykk, glemmer det aldri. Det finnes ingen unnskyldninger som nytter da.

Jeg gikk tilbake til sjokoladekalenderen. Som verdens mest kjipe mamma. «Alle andre» hadde mødre som laget kalendere. (Unnskyld så mye, mine store barn. Jeg fikk det bare rett og slett ikke til.)

Helt til jeg fikk en ide. Det var dessverre litt i seneste laget. De største barna hadde mistet interessen for adventskalender generelt, og spesielt hjemmelagede.  Ingen flere kalendere fra mamma takk! Så det er bare minstemann som har fått glede av den.

IMG_3998

Dette er kalenderen som har vært brukt de siste årene. Og her er kalendergaven for i dag:

IMG_3995

(Ikke bry dere om håndskrifta. Den bare blir sånn uansett hvor hvor hardt jeg prøver. I går holdt jeg på å glemme av det, så da måtte jeg bare finne på noe i full fart. Jeg henger som vanlig litt etter, så hodet mitt er ikke helt kommet til desember enda…)

Noen ganger ligger det en liten ting der, noe gutten trenger, og ville fått uansett. Av og til bare en lapp med løfte om en tur, et kafebesøk eller noe annet vi kan gjøre. Yndlingsretten til middag. En film vi skal se. Kosekveld med noe ekstra. En lapp som innleder en skattejakt som fører til et sted lørdagsgodten ligger gjemt. Lage pepperkakehus sammen med storesøsken. (Et høydepunkt og en viktig tradisjon for hele gjengen, og de ordner alt selv.)

Jeg tror nøkkelen til gode minner ligger i det vi gjør. Jeg har ingenting i mot at noen lager 24 fine og forseggjorte kalendergaver. Det jeg har skrevet er absolutt ingen kritikk av det. Det ligger mye omtanke i det, og er en hyggelig ting å gjøre.  Men ikke alle har tid eller lyst til. Og det kan fort bli dyrt. Ikke alle har like god økonomi, og i desember blir det ekstra synlig.

Den beste gaven vi har er tid. Tiden kan pakkes inn i magisk og usynlig gavepapir og legges i adventskalenderen til barna. Jeg er sikker på at de ikke blir skuffet.

For å forsikre meg om at ikke mine barn hadde tatt skade på sin sjel av å ikke få hjemmelagede adventskalendere, har jeg forsøkt å spørre litt forsiktig om hva som har betydd mest for dem i desember under oppveksten. Svarene deres beroliget meg. Det var tiden vi hadde brukt sammen. Å høre det var som musikk i mine ører,…helt til min datter la til: «Mamma! De sjokoladekalenderene vi hadde var gull verd! Det var helt fantastisk å få en sjokolade hver morgen før vi gikk på skolen!» 

 

Takk for at du leste 🙂

 

 

 

 

Read Full Post »

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

I mine år som kronisk syk er det en ting som har vært vanskelig å forholde seg til. Alle disse som mener at de er kvalifisert til å gi råd om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre for å bli frisk. Og som mener at akkurat deres råd er det beste. Selv om de aldri har vært i min situasjon har de hørt, eller lest om noen som ble frisk ved en eller annen udokumentert behandling.

Slike historier oppleves som en stor belastning. Fordi jeg i mange år lette etter en kur. Jeg har brukt tid, energi og mye penger. Blant annet på healing, kosttilskudd, naturmedisin, ulike treningsformer osv.

Noe av dette har jeg funnet fram til selv, noe har blitt presentert for meg av andre, og jeg har latt meg overtale. Når du er desperat etter å bli frisk vil du prøve alt du kan, ikke sant?

Ettersom årene har gått har jeg innsett at ingenting av dette hjelper. Og jeg innså at jeg gang etter gang lot meg lure. Derfor er jeg blitt temmelig avvisende overfor det meste av gode råd.

Men jeg vet – at hver gang en ny mirakelkur blir presentert, hver gang et menneske står fram i et ukeblad, ei avis, eller på tv – risikerer jeg å måtte forsvare mitt valg. Det er konsekvensene av ukritisk journalistikk. Gode historier selger.

Å forsvare, og forklare krever energi. Og det er ikke alltid jeg orker å fortelle hva jeg har prøvd, og hvorfor jeg ikke vil prøve mer. Jeg har vært lei meg etter slike diskusjoner. Etterhvert har jeg lært å heve meg over det, og ikke gå inn i en diskusjon.

Du som kjenner noen som er syk, vær så snill – tenk deg om før du gir råd generelt. Det beste du kan gjøre er å vise forståelse og omtanke. Gode råd bør du være forsiktig med. Alle ønsker å bli frisk. Tro meg.

Takk for oppmerksomheten 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

For noen år siden var livet mitt blitt skikkelig vrangt, og jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Så jeg endte til slutt opp hos psykolog. Sammen prøvde vi å løse opp floken – for å si det sånn.. Hun hjalp meg å lete etter ender å nøste i.
Jeg var blitt så bittelita at nesten ingen kunne se meg lengre, og trengte så sårt bekreftelse på at jeg VAR noe. Eller noen. Jeg visste ikke helt..
«Du må prøve å bekrefte deg selv» – var en av setningene hun brukte.
Men hvordan var det mulig? «Jeg» og «meg» var liksom ikke særlig gode venner for å si det sånn…
Jeg var min egen verste kritiker.
Lista var lang: elendig mor, ubrukelig i jobb, dårlig kjæreste, ingen likte meg – ja sånn så jeg på meg sjøl, og jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Sårbar hadde jeg alltid vært, om jeg fikk 10 positive tilbakemeldinger og en negativ, var det den negative som satte seg fast i sinnet mitt. Jeg var avhengig av andres anerkjennelse for å greie å føle at det jeg gjorde var bra. Og når den uteble, hva hadde jeg da tilbake? Jo, min egen følelse av utilstrekkelighet på absolutt alle plan.
Når du ikke møter særlig mange andre i løpet av det som under andre omstendigheter skulle vært en arbeidsdag, og du ikke er særlig god venn med deg sjøl, hva skjer da? Jo du fyller hodet ditt med negative tilbakemeldinger. Og det hodet fylles av er det som blir deg. Eller meg da..
Jeg kunne ha fortalt mer om hvorfor det ble slik. Nå i ettertid ser jeg tydeligere hvorfor.
Vi er alle et produkt av våre opplevelser. Noen er mer sensitive enn andre. Alle har ikke like stor selvtillit. Man trenger ikke ha store, tunge og vonde opplevelser med i bagasjen for å ha en tung byrde. Mange små steiner blir til slutt ei tung bør. Det som for ett menneske er en bagatell kan for en annen være ei stor og tung utfordring.
Noen greier tilsynelatende overgangen mellom det å være yrkesaktiv til å ikke være det helt greit. Jeg greide det ikke. Alt som hadde vært vondt og vanskelig traff meg midt i magen og slo meg helt ut. Og jeg ble deprimert.

Ingen ting ble endret over natta. Men ordene «du må bekrefte deg selv» ble et slags mantra for meg. Ordene lå i bakhodet et sted, og litt etter litt begynte tankene å endre seg.

Nei, det var ikke enkelt.

Jeg måtte jobbe med det. Og det var vanskelig. Et annet råd var at jeg måtte prøve å finne noe jeg likte å gjøre. Jeg liker å skape. Lage noe med hendene mine. Og skrive. Men jeg følte meg så fryktelig lite flink! Jeg kunne begynne med noe. Så tok selvkritikeren overhånd. Jeg begynte å tvile. Og hadde mest lyst til å gi opp. Men jeg fortsatte. Og har etterhvert fått til en del. Selv om jeg prøver å bekrefte meg selv på at det jeg gjør er bra nok, er det likevel godt å høre at det jeg gjør betyr noe for andre. Jeg har gitt bort en del selvlagde gaver, selv om jeg synes det er litt skummelt. Jeg har fått gode ord for en del av det jeg har skrevet. Ingen er en øde øy. Vi trenger hverandre, og følelsen av det å bety noe.

Og jeg selv har lært noe underveis. Jeg er blitt flinkere til å gi ros og oppmuntring. Jeg er blitt mer raus. Jeg prøver å opptre vennlig overfor andre. Jeg husker hvor lite jeg selv tålte når livet var vanskelig. Et smil og et vennlig ord koster så lite, men kan bety mye for den du gir det til. Det har jeg erfart.

Og eventuell kritikk  fra andre gjør ikke alltid like vondt som før. Jeg prøver å tenke over om den er berettiget eller ikke. Om jeg kan gjøre noe annerledes uten at det blir feil for meg selv. For kritikk må jeg lære å tåle. Det er en del av det å leve. Jeg har enda langt igjen.

Jeg kunne gjort hva som helst for å bli frisk. Jeg skulle med glede solgt sjela mi for å kunnet slippe å bli syk den gangen for så mange år siden. Og jeg skulle virkelig ønske at diagnosen hadde blitt satt på et tidlig tidspunkt. Og at jeg hadde fått hjelp og støtte når jeg trengte det, slik at jeg kunne sluppet å oppleve å få en depresjon i tillegg til den fysiske sykdommen.

Men når likevel alt ble som det ble forsøker jeg å bruke de periodene hvor jeg er litt bedre til noe som er positivt både for meg selv og andre. Det gir meg glede og følelse av mestring. At jeg betyr noe. Jeg er ikke deprimert lengre, selv om jeg kjenner at livet glipper innimellom, håper jeg inderlig at jeg slipper å ramle så langt ned en gang til. Jeg kunne fortalt mer om den tiden, men det blir for privat. Og for vondt.

Jeg tar små, små skritt. Jeg har i det siste latt være å skrive. En av flere grunner er fordi min indre kritiker forteller meg at jeg ikke har noe å komme med. Andre sier alt så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg hilst, smilt og vært vennlig mot mennesker jeg har truffet på min vei. Prøvd å gi oppmuntring og trøst der jeg har følt at det har vært på sin plass. Både i den virkelige verden og på nett. Tenkt at det kanskje betyr noe? Jeg vet så lite om hvordan andre har det. Man viser ikke mer av seg selv enn man vil. Kanskje jenta i kassen på Rimi trengte et vennlig ord akkurat i dag?

Nå tvinger jeg meg selv til å legge ut dette innlegget. Jeg må gå litt utenfor min komfortsone av og til. Men med små, små skritt..

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

Dette innlegget er faktisk nr 100 her på bloggen! Et slags kombinert nyttårs- og jubileumsinnlegg.

Jeg har sittet og lest mange fine og koselige nyttårsmeldinger fra kjente og ukjente på nett, og føler for å skrive litt mens tankene vandrer rundt året som har gått.

Når jeg leser min egen bloggpost fra nyttårsaften i fjor, ser jeg at jeg lovte meg selv å prøve å bli litt mer modig i dette året. Har jeg greid det? Egentlig har jeg nok ikke det. Bortsett fra en ting, jeg har vært ute og reist! Ikke alle forstår hvor mye det har betydd, men for meg som i mange år ikke har gjort særlig mye er det stort. Jeg følte meg faktisk skikkelig modig!

Under middagen på julaften stilte datteren min et spørsmål som alle rundt bordet måtte svare på: Hva har du lært i året som har gått? Svarene var fine, ærlige og reflekterte – og jeg kjente meg uendelig stolt og takknemlig over min kloke og gode familie. Selv fikk jeg litt problem med å gi et skikkelig svar. Hodet fungerte ikke helt, og jeg greier ikke å huske hva jeg til slutt svarte.

For hva har jeg egentlig lært? Resten av jula har jeg grublet en del over det. Og svaret bør helst være noe positivt. Året 2013 har egentlig ikke vært preget av de store aha-opplevelsene for mitt vedkommende. Mer små brikker av lærdom som innimellom har funnet sin plass i livets puslespill. Jeg har blitt litt flinkere på å gi slipp på det som er vanskelig. Jeg har blitt bedre kjent med mennesker jeg kjenner fra før, og har blitt kjent med noen nye. Alle har lært meg noe på hver sin måte. Tusen takk for det!

Året har vært preget av sykdom, ikke bare min egen, flere i familien har slitt tungt det siste året. Jeg har kjempet en del kamper mot bitterhet, sinne og sorg. Slike følelser jeg helst ikke vil snakke om. Slike følelser vi aller helst ikke skal ha. Man skal jo helst være positiv, må vite… Jeg har litt problemer av og til med akkurat det altså..

Det er lettere for meg å lage ønsker og mål for det kommende året, enn å se på året som er gått. Selv om det har vært gode øyeblikk i 2013 har det også vært et vanskelig og kaotisk år. Men jeg føler meg ydmykt takknemlig for det som har vært bra. Ingenting er en selvfølge. Det er så mye jeg ikke kan gjøre noe med, så jeg prøver å gjøre det beste ut  av det humpete livet jeg lever.

Mitt ønske for meg selv, familie, venner, deg som jeg bare kjenner via nett og du som tilfeldigvis dumper innom bloggen og leser dette – er at du i året 2014 ikke får tyngre byrder enn du greier å bære. At du blir tatt vare på når du behøver det. At du kan be om hjelp når du trenger det. At du blir sett og får den anerkjennelsen du fortjener. Det er noe bra med alle, og du er den aller flinkeste i verden til å være deg! Ta vare på hverandre, løft opp den som trenger det. Vær vennlig. Husk at det som for deg kan være en bagatell kan være ei stor og tung utfordring for enn annen. Forstå det. Ta godt vare på deg selv.

Med ønske om et friskt, fredelig og godt år 2014 for oss alle ❤ Ei rose til hver og en av dere gode folk ❤

©~Trollmor~

20131231-184157.jpg

Read Full Post »

Older Posts »