Feeds:
Innlegg
Kommentarer

I mine år som kronisk syk er det en ting som har vært vanskelig å forholde seg til. Alle disse som mener at de er kvalifisert til å gi råd om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre for å bli frisk. Og som mener at akkurat deres råd er det beste. Selv om de aldri har vært i min situasjon har de hørt, eller lest om noen som ble frisk ved en eller annen udokumentert behandling.

Slike historier oppleves som en stor belastning. Fordi jeg i mange år lette etter en kur. Jeg har brukt tid, energi og mye penger. Blant annet på healing, kosttilskudd, naturmedisin, ulike treningsformer osv.

Noe av dette har jeg funnet fram til selv, noe har blitt presentert for meg av andre, og jeg har latt meg overtale. Når du er desperat etter å bli frisk vil du prøve alt du kan, ikke sant?

Ettersom årene har gått har jeg innsett at ingenting av dette hjelper. Og jeg innså at jeg gang etter gang lot meg lure. Derfor er jeg blitt temmelig avvisende overfor det meste av gode råd.

Men jeg vet – at hver gang en ny mirakelkur blir presentert, hver gang et menneske står fram i et ukeblad, ei avis, eller på tv – risikerer jeg å måtte forsvare mitt valg. Det er konsekvensene av ukritisk journalistikk. Gode historier selger.

Å forsvare, og forklare krever energi. Og det er ikke alltid jeg orker å fortelle hva jeg har prøvd, og hvorfor jeg ikke vil prøve mer. Jeg har vært lei meg etter slike diskusjoner. Etterhvert har jeg lært å heve meg over det, og ikke gå inn i en diskusjon.

Du som kjenner noen som er syk, vær så snill – tenk deg om før du gir råd generelt. Det beste du kan gjøre er å vise forståelse og omtanke. Gode råd bør du være forsiktig med. Alle ønsker å bli frisk. Tro meg.

Takk for oppmerksomheten 🙂

©~Trollmor~

Reklamer

Temaet har vært debattert i sosiale medier i det siste, og de fleste har fått med seg iallefall deler av den diskusjonen. Jeg har lest litt, men ikke greid å få med meg alt.

For meg er begrepet positivt ladet. Så lenge det ikke dreier seg om egen vinning. Men er det egentlig raushet når det handler om å selv tjene på det? Blir ikke beregnende et riktigere begrep? Kan det kalles raushet når de som fra før er sterke og modige heier hverandre fram i gjensidighet? Hjelper du meg så hjelper jeg deg…

I min verden er raushet og inkludering to begrep som henger sammen. Du er raus når du gir uten å forvente noe igjen. Du er også raus når du inkluderer andre som ikke egentlig tilhører din egen krets, eller som er ulik deg selv. Du er raus når du løfter fram en annen som trenger et løft, stiller deg i bakgrunnen og applauderer en som får mindre oppmerksomhet enn deg.

Enkelte mennesker er flinke til å snakke høyt og mye, med fokus på seg selv og sitt. De av dem som greier å ta et skritt tilbake, vise interesse for andre, og lytte er etter min mening rause. Mange er også flinke til å vise raushet overfor andre, men er til gjengjeld fryktelig strenge mot seg selv. Raushet er også å godta seg selv som man er. Det er ikke alltid så enkelt. Jeg mener ikke at man ikke skal forsøke å bli en bedre utgave av seg selv. Men at man kan være litt mindre streng.

Å oppleve ekte raushet fra andre – spesielt når man ikke forventer det kjennes godt. Iallefall for meg. Og det gjør at jeg kjenner beundring for det mennesket. For meg blir det noe å strekke meg etter. Vi vil vel alle være rause mennesker?

For å være ekte raus må man ha empati, ydmykhet og forståelse. Og evne til å SE andre. Når noen føler seg utestengt fra et fellesskap er ikke det et raust fellesskap. Uansett om «medlemmene innenfor» påberoper seg raushet. Da er det bare et ord som skal gi dem selv økt status.

Og slike ekskluderende fellesskap finnes. Overalt.  Samhold for noen utvalgte.  Når det blir påpekt, ropes det ofte opp om misunnelse. Og der strander lett enhver fruktbar diskusjon om emnet.

Det kan av og til lønne seg å ta et skritt tilbake, se seg selv utenfra og ta en ny kikk på seg selv og omgivelsene. For oss alle. I allefall hvis man vil framstå som raus..

– – – – – – – – –

Mens jeg skrev på dette innlegget oppdaget jeg at Lammelåret har lagt ut et innlegg om samme tema, og med noen av de samme tankene. Jeg legger derfor ut lenke til det:

http://lammelaartanker.wordpress.com/2014/03/21/raushetens-dilemma/

For noen år siden var livet mitt blitt skikkelig vrangt, og jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Så jeg endte til slutt opp hos psykolog. Sammen prøvde vi å løse opp floken – for å si det sånn.. Hun hjalp meg å lete etter ender å nøste i.
Jeg var blitt så bittelita at nesten ingen kunne se meg lengre, og trengte så sårt bekreftelse på at jeg VAR noe. Eller noen. Jeg visste ikke helt..
«Du må prøve å bekrefte deg selv» – var en av setningene hun brukte.
Men hvordan var det mulig? «Jeg» og «meg» var liksom ikke særlig gode venner for å si det sånn…
Jeg var min egen verste kritiker.
Lista var lang: elendig mor, ubrukelig i jobb, dårlig kjæreste, ingen likte meg – ja sånn så jeg på meg sjøl, og jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Sårbar hadde jeg alltid vært, om jeg fikk 10 positive tilbakemeldinger og en negativ, var det den negative som satte seg fast i sinnet mitt. Jeg var avhengig av andres anerkjennelse for å greie å føle at det jeg gjorde var bra. Og når den uteble, hva hadde jeg da tilbake? Jo, min egen følelse av utilstrekkelighet på absolutt alle plan.
Når du ikke møter særlig mange andre i løpet av det som under andre omstendigheter skulle vært en arbeidsdag, og du ikke er særlig god venn med deg sjøl, hva skjer da? Jo du fyller hodet ditt med negative tilbakemeldinger. Og det hodet fylles av er det som blir deg. Eller meg da..
Jeg kunne ha fortalt mer om hvorfor det ble slik. Nå i ettertid ser jeg tydeligere hvorfor.
Vi er alle et produkt av våre opplevelser. Noen er mer sensitive enn andre. Alle har ikke like stor selvtillit. Man trenger ikke ha store, tunge og vonde opplevelser med i bagasjen for å ha en tung byrde. Mange små steiner blir til slutt ei tung bør. Det som for ett menneske er en bagatell kan for en annen være ei stor og tung utfordring.
Noen greier tilsynelatende overgangen mellom det å være yrkesaktiv til å ikke være det helt greit. Jeg greide det ikke. Alt som hadde vært vondt og vanskelig traff meg midt i magen og slo meg helt ut. Og jeg ble deprimert.

Ingen ting ble endret over natta. Men ordene «du må bekrefte deg selv» ble et slags mantra for meg. Ordene lå i bakhodet et sted, og litt etter litt begynte tankene å endre seg.

Nei, det var ikke enkelt.

Jeg måtte jobbe med det. Og det var vanskelig. Et annet råd var at jeg måtte prøve å finne noe jeg likte å gjøre. Jeg liker å skape. Lage noe med hendene mine. Og skrive. Men jeg følte meg så fryktelig lite flink! Jeg kunne begynne med noe. Så tok selvkritikeren overhånd. Jeg begynte å tvile. Og hadde mest lyst til å gi opp. Men jeg fortsatte. Og har etterhvert fått til en del. Selv om jeg prøver å bekrefte meg selv på at det jeg gjør er bra nok, er det likevel godt å høre at det jeg gjør betyr noe for andre. Jeg har gitt bort en del selvlagde gaver, selv om jeg synes det er litt skummelt. Jeg har fått gode ord for en del av det jeg har skrevet. Ingen er en øde øy. Vi trenger hverandre, og følelsen av det å bety noe.

Og jeg selv har lært noe underveis. Jeg er blitt flinkere til å gi ros og oppmuntring. Jeg er blitt mer raus. Jeg prøver å opptre vennlig overfor andre. Jeg husker hvor lite jeg selv tålte når livet var vanskelig. Et smil og et vennlig ord koster så lite, men kan bety mye for den du gir det til. Det har jeg erfart.

Og eventuell kritikk  fra andre gjør ikke alltid like vondt som før. Jeg prøver å tenke over om den er berettiget eller ikke. Om jeg kan gjøre noe annerledes uten at det blir feil for meg selv. For kritikk må jeg lære å tåle. Det er en del av det å leve. Jeg har enda langt igjen.

Jeg kunne gjort hva som helst for å bli frisk. Jeg skulle med glede solgt sjela mi for å kunnet slippe å bli syk den gangen for så mange år siden. Og jeg skulle virkelig ønske at diagnosen hadde blitt satt på et tidlig tidspunkt. Og at jeg hadde fått hjelp og støtte når jeg trengte det, slik at jeg kunne sluppet å oppleve å få en depresjon i tillegg til den fysiske sykdommen.

Men når likevel alt ble som det ble forsøker jeg å bruke de periodene hvor jeg er litt bedre til noe som er positivt både for meg selv og andre. Det gir meg glede og følelse av mestring. At jeg betyr noe. Jeg er ikke deprimert lengre, selv om jeg kjenner at livet glipper innimellom, håper jeg inderlig at jeg slipper å ramle så langt ned en gang til. Jeg kunne fortalt mer om den tiden, men det blir for privat. Og for vondt.

Jeg tar små, små skritt. Jeg har i det siste latt være å skrive. En av flere grunner er fordi min indre kritiker forteller meg at jeg ikke har noe å komme med. Andre sier alt så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg hilst, smilt og vært vennlig mot mennesker jeg har truffet på min vei. Prøvd å gi oppmuntring og trøst der jeg har følt at det har vært på sin plass. Både i den virkelige verden og på nett. Tenkt at det kanskje betyr noe? Jeg vet så lite om hvordan andre har det. Man viser ikke mer av seg selv enn man vil. Kanskje jenta i kassen på Rimi trengte et vennlig ord akkurat i dag?

Nå tvinger jeg meg selv til å legge ut dette innlegget. Jeg må gå litt utenfor min komfortsone av og til. Men med små, små skritt..

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Dette innlegget er faktisk nr 100 her på bloggen! Et slags kombinert nyttårs- og jubileumsinnlegg.

Jeg har sittet og lest mange fine og koselige nyttårsmeldinger fra kjente og ukjente på nett, og føler for å skrive litt mens tankene vandrer rundt året som har gått.

Når jeg leser min egen bloggpost fra nyttårsaften i fjor, ser jeg at jeg lovte meg selv å prøve å bli litt mer modig i dette året. Har jeg greid det? Egentlig har jeg nok ikke det. Bortsett fra en ting, jeg har vært ute og reist! Ikke alle forstår hvor mye det har betydd, men for meg som i mange år ikke har gjort særlig mye er det stort. Jeg følte meg faktisk skikkelig modig!

Under middagen på julaften stilte datteren min et spørsmål som alle rundt bordet måtte svare på: Hva har du lært i året som har gått? Svarene var fine, ærlige og reflekterte – og jeg kjente meg uendelig stolt og takknemlig over min kloke og gode familie. Selv fikk jeg litt problem med å gi et skikkelig svar. Hodet fungerte ikke helt, og jeg greier ikke å huske hva jeg til slutt svarte.

For hva har jeg egentlig lært? Resten av jula har jeg grublet en del over det. Og svaret bør helst være noe positivt. Året 2013 har egentlig ikke vært preget av de store aha-opplevelsene for mitt vedkommende. Mer små brikker av lærdom som innimellom har funnet sin plass i livets puslespill. Jeg har blitt litt flinkere på å gi slipp på det som er vanskelig. Jeg har blitt bedre kjent med mennesker jeg kjenner fra før, og har blitt kjent med noen nye. Alle har lært meg noe på hver sin måte. Tusen takk for det!

Året har vært preget av sykdom, ikke bare min egen, flere i familien har slitt tungt det siste året. Jeg har kjempet en del kamper mot bitterhet, sinne og sorg. Slike følelser jeg helst ikke vil snakke om. Slike følelser vi aller helst ikke skal ha. Man skal jo helst være positiv, må vite… Jeg har litt problemer av og til med akkurat det altså..

Det er lettere for meg å lage ønsker og mål for det kommende året, enn å se på året som er gått. Selv om det har vært gode øyeblikk i 2013 har det også vært et vanskelig og kaotisk år. Men jeg føler meg ydmykt takknemlig for det som har vært bra. Ingenting er en selvfølge. Det er så mye jeg ikke kan gjøre noe med, så jeg prøver å gjøre det beste ut  av det humpete livet jeg lever.

Mitt ønske for meg selv, familie, venner, deg som jeg bare kjenner via nett og du som tilfeldigvis dumper innom bloggen og leser dette – er at du i året 2014 ikke får tyngre byrder enn du greier å bære. At du blir tatt vare på når du behøver det. At du kan be om hjelp når du trenger det. At du blir sett og får den anerkjennelsen du fortjener. Det er noe bra med alle, og du er den aller flinkeste i verden til å være deg! Ta vare på hverandre, løft opp den som trenger det. Vær vennlig. Husk at det som for deg kan være en bagatell kan være ei stor og tung utfordring for enn annen. Forstå det. Ta godt vare på deg selv.

Med ønske om et friskt, fredelig og godt år 2014 for oss alle ❤ Ei rose til hver og en av dere gode folk ❤

©~Trollmor~

20131231-184157.jpg

Tredje søndag i advent og alt føles litt tomt i dag. Heldigvis er gutta opptatt med sitt, og ingen ser at jeg sitter for meg selv og depper.
De fleste av oss vil gjerne vise våre beste sider både på sosiale medier, og i omgang med andre. Jeg foretrekker å distansere meg fra det som er vanskelig før jeg deler det med andre. Skape avstand i tid. Det er mye lettere å være åpen om det som har vært, enn om det som ER.
Men akkurat nå er det slik, og jeg våger å dele noen tanker.
Det er så mange forventninger knyttet til jula. Selv om jeg har puttet alle gode husmorambisjoner inn i et kott, låst døra og kastet nøkkelen er det en del ting som ikke lar seg gjemme bort.
Om noen dager fylles huset av flere av mine kjære. Alle har sine forventninger. Jeg gleder meg til de kommer. Men er også litt redd. For det viktigste i jula er menneskene. Av og til blir ikke jula som planlagt. Julestemning er ikke noe som alltid kommer, uansett hvor gjerne vi vil. Alt det ytre kan være på plass, men innvendig er det tomt.
Jula kommer når den kommer – bestemt av kalenderen. Det er da huset fylles med mennesker og vi skal være sammen. Akkurat da. Ikke en måned eller ei uke seinere, selv om det akkurat det året kunne passet bedre.
Vi har opplevd tragiske og vonde hendelser i forbindelse med jula tidligere. De minnene kommer tilbake hver desembermåned.
En del julefeiringer har blitt tilbrakt til sengs. Jeg håper og tror at det ikke blir slik i år.
Når jeg tenker på at det finnes mennesker som gruer seg til jul fordi de er alene, barn som får ødelagt det som skulle vært den fineste dagen i året av voksnes alkoholvaner, kvinner som lever i forhold med mishandling, rusmisbrukere, hjemløse – ja lista er lang – føler jeg meg likevel heldig, og kjenner skam over at jeg klager.
Men ikke alle i familien ser hverandre så ofte. Når flere i familien sliter med sykdom og andre ting blir samværet så viktig. Og det er NÅ vi kan være sammen og dele noen dager. DA er det så viktig at ingenting går galt, at vi kan få det fint sammen. Og det er disse forventningene jeg sitter her og tenker på. Jeg tenker på alt det det er umulig å gjøre noe med, uansett hvor hardt jeg prøver. Hvor skjør tilværelsen er. Hvor mye som kan gå galt, og som av og til har gjort det. Og hvor hardt jeg av og til kjemper mot følelsen av å være mislykket og aldri får til det som «alle andre» greier. Jeg sliter med en del vonde minner som ikke vil slippe tak.
Jeg har etter hvert lært å snu ryggen til mye av det som er negativt. Se en annen vei. Jeg vil gjerne framstå som positiv. I dag er jeg altså ikke det. Jeg er bare tankefull og litt lei meg.

©~Trollmor~

Jeg har en innrømmelse å komme med. I huset mitt er det både nisser og engler. Og vi har så vidt rundet november. Faktisk ble det adventspynt i to vinduer allerede for ei uke siden. (Fy skam meg..)

Jada jeg vet.. Julepolitiet har allerede arrestert meg flere ganger de siste årene. Jeg pynter altfor mye og altfor tidlig. Det riktige er lilla duker og lilla lys til første søndag i advent. Alt annet skal vente. Til like før den store dagen. Og det er helt greit – for de som vil ha det slik. Som har det som tradisjon, og ønsker å følge den.

I min barndomsheim var det lilla i adventstida, de røde dekorasjonene kom fram lillejuleaften, og juletreet ble pynta om morgenen på juleaften. «Vi skal ikke ta jula på forskudd!» – sa far min alltid. Og mora mi lærte meg å bake 7 slag – og vel så det..

Med egen heim begynte jeg først også å gjøre det slik. Med barn i huset, stress og dårlig helse var nok ikke de siste dagene før jul slik de burde vært. Og like sikkert som adventskalenderen ble hengt opp kom influensaen og omgangssyka i hus. Med unger som trakk til seg hvert eneste virus som svirret i lufta ble desember fylt opp av snørr og oppkast. Og mamman gikk alltid ned for telling til slutt.

Julevask, baking og pynting ble foretatt av ei mamma som vasket, bakte, kjeftet, pyntet, spydde og gråt. Og julaften lå den samme mamman «som et slakt» – som vi sier på mine kanter. Mange nisser har vært pakket opp og ned, og mye vann er rent i havet siden den gang.

Etterhvert kom innsikten om at slik kunne vi ikke ha det. Menneskene er viktigere enn å følge tradisjoner bare på grunn av at det alltid har vært – ja nettopp – en tradisjon.

Takket være vaskehjelp blir huset passe reint. Siden jula likevel ikke feires i skuffer og skap, blir det hipp som happ hva som gjøres. I rom som likevel ikke brukes blir rotet dyttet inn, døra lukkes og så glemmer vi det hele til utpå vinteren. Vi baker det vi har lyst og ork til – sammen. Resten kjøper vi. Pynt blir tatt fram når tid, lyst og form tillater det. Av og til i tidligste laget. Vi vet ingenting om morgendagen, og det er viktig å kose seg når man kan.

Jeg tror jeg er blitt ei bedre førjulsmamma, og en bedre førjulskjæreste som skaper gode minner for alle.

Jeg tenker at enhver får gjøre det som passer seg og sin familie best. Livet er for kort til å irritere seg.

Noen pynter juletreet i god tid før jul fordi jobb eller andre aktiviteter kommer i veien. Andre spiser utradisjonelt.(:les Grandiosa) (Vi spiser ribbe, men har droppa moltekremen fordi alle er så mette etter maten…) Og noen tar fram nisser før første luke i adventskalenderen åpnes. Ingen grunn til å bli forferdet av den grunn!

God advent til alle. Ta vare på hverandre.

Vennlig hilsen

©~Trollmor~

CIMG3180

Kjøpe, selge, bytte sider er veldig poulært på FB for tia. Jeg har av og til tenkt på å legge inn et innlegg der. Jeg tenker meg at det kunne sett omtrent slik ut:

Ubrukbar kropp ønskes byttes mot frisk. Gjerne en som sitter på et hode som tenker at det er da bare å ta seg sammen. Eller til en person som mener at kronisk syke er late mennesker, som liker å ligge på sofaen. Det ville vært deilig å ha tid til å gjøre det man har lyst til, og samtidig motta penger. Livet oppi hodet på en som tenker slik må være fryktelig enkelt og ukomplisert.

Jeg kan få din friske kropp og du kan få min. Er du interessert i å bytte?

Du vil få servert utallige gode råd for å bli frisk: trening og behandling i alle mulige former, dønn seriøse healere og terapeuter som alle viser til gode resultat for sine pasienter, piller i alle farger og fasonger, blomstervann som smaker – nettopp – vann, flasker med mystisk innhold, lukt og smak, tenk-positivt-kurs og bøker, et mirakuløst og svindyrt bli-frisk-på-3-dager-kurs – og du vil sannsynligvis oppdage at det eneste du blir er mange kroner fattigere… Men etter hvert vil du bli både klokere og mer kritisk!

Etter hvert vil du bli lut lei av jeg-ble-frisk-av-dette reportasjer i ukeblad vist deg av velmenende kjente og ukjente. Dessverre er enkelte av dem temmelig pågående og påståelige. Og noen blir sure når du ikke hopper i taket av begeistring, faller dem om halsen og viser din takknemlighet. Du vil oppleve hvor vanskelig det er å forklare hvorfor du ikke vil prøve – selv om ditt største ønske er å bli frisk. Du lærer nemlig at når noe virker for godt til å være sant, er det ofte nettopp det det er.. For du har etter hvert lært noe…

Du vil gå gjennom utallige undersøkelser og behandlinger. Og du vil etter hvert oppdage at det å ta seg sammen, bite tenna sammen og holde ut, gjør deg fryktelig syk. Du har ikke fantasi til å forestille deg hvilket opprør kroppen gjør når du har ignorert signalene den har gitt deg, og hvor dårlig du blir da. Og ingen takker deg for din ødelagte helsetilstand. Aller minst arbeidsgivere. Og heller ikke familien din.

Du vil kanskje føle deg ydmyket av leger, arbeidsplass og NAV. Du mister selvtillit, venner og kollegaer. Du faller utenfor fellesskapet.

Etter hvert blir økonomien dårligere. Både du og familien må avstå fra ting dere tidligere tok som en selvfølge.

Men alt er ikke bare negativt. Etter hvert vil du få en ny forståelse for andre mennesker og deres problemer. Du vil oppdage at livet er ikke så enkelt som de friske vil ha det til. Det kan gjøre deg til et bedre medmenneske. Du setter mer pris på de små gleder i livet.

Så – hva sier du? Skal vi bytte? Du tror ikke det nei.. Men om du ombestemmer deg, ta gjerne kontakt 🙂

Vennlig hilsen
©~Trollmor~