Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘blogg’

Bloggen min har gått i rykk og napp ei stund. Når jeg startet å skrive hadde jeg mye på hjertet, mye som ville ut, og historier som var viktig for meg å fortelle. Jeg har aldri ment å skrive den som ei dagbok. Jeg har derfor sjelden fortalt særlig mye om meg selv og hva som skjer i livet akkurat i øyeblikket.

Nå føler jeg for å fortelle litt. Som dere som har fulgt den vet er jeg syk, og har vært det i mange år. Sykdommen har svingt i store bølger, og i perioder har jeg vært temmelig syk. Jeg har for lengst gitt opp håpet om noen gang å bli frisk.

Men livet har etter hvert forandret seg. De dårlige periodene er ikke fullt så dårlige lenger. Og de varer heller ikke like lenge. Jeg føler at livet mitt er i ferd med å komme i en slags balanse. Litt vanskelig å forklare.

Årsakene kan være flere. Jeg har fått hjelp av lege til å prøve medisiner som kanskje kan hjelpe. Mye takket være grupper på nett hvor ME-pasienter diskuterer ulik behandling, og det at legen min har gitt meg lov til å prøve. Belastninger på det private plan er mindre. Jeg møter mer forståelse nå enn før.  Jeg har fått hjelp til en del praktiske oppgaver. Jeg har blitt flinkere til å lese kroppens signaler og «legger inn årene» FØR det er for seint.

Jeg har forstått at jeg må hvile selv om jeg ikke føler for det. Når jeg er LITT bedre er det også lettere å følge anbefalingen jeg fikk av lege under oppholdet ved Sølvskottberget: «Ikke gjør mer enn ca 70% av det du tror du kan klare.» Når 70% er «ingenting» er det vanskelig å følge en slik anbefaling. Men når 70% er litt, føler jeg at det er mulig. For meg.

Det jeg skriver er ikke ment for å gi noe slags råd til andre. Kun mine erfaringer. Kanskje er det mekanismer i kroppen selv som har ført til ei bedring. Kanskje er den bare midlertidig. Jeg vet ikke.

Livskvaliteten min er bedre. Og jeg kjenner at jeg trenger litt avstand fra å blogge om egen sykdom. Skrive om en del andre tema. Når formen er bedre endres tankene mine. Blikket rettes mer utover. Jeg har gjort erfaringer i livet som jeg tror andre kan ha nytte av. Jeg har blitt kjent med flotte mennesker via nett. Jeg er av natur forsiktig og ikke særlig sikker på egne evner, og tilbakemeldingene jeg har fått på en del av innleggene mine har betydd fryktelig mye for meg.  Jeg er blitt bittelitt mer modig av å skrive blogg, og har lært mye av det. Så håper jeg selvsagt at du fortsatt vil stikke innom for å lese og kanskje komme med en kommentar når jeg publiserer.

Jeg veit av erfaring at jeg har en lunefull sykdom, og plutselig en dag kan sitte fast i gjørma igjen.

Men akkurat nå er det slik, og det er deilig 🙂

Jeg skal forresten på en utenlandsreise om kort tid. Noe som i mange år har vært helt utenkelig. I tillegg er det uten min kjære mann som har fungert som støtte, hukommelse og hjelp i alle situasjoner. Jeg skal reise sammen med to andre som står meg nær. For meg som ikke har gjort særlig mye alene blir det fryktelig spennende og litt skremmende. Det kribler skikkelig i magen, jeg prøver å roe ned og slappe av i dagene framover. Krysser fingre for at ingenting skal gå galt nå, og at formen holder! Du blir ikke særlig reisevant av bare å være heime. Så det er også et slags «bli litt mer modig-prosjekt.» Og testing av form. Det kommer kanskje et slags reisebrev på bloggen etter hvert.

Takk for at du leste 🙂

Reklamer

Read Full Post »

Miljøet på nett er hardt. Stikker du fram hodet må du forvente at noen forsøker å kappe det av. Såpass må du tåle. Ellers er det ikke verd du sier noe i det hele tatt. Selv om du bare ønsker å dele ei oppskrift på hjemmelaget sjokolade. Det kan du lese om her: Pludrehanne og Snickersen te naboen.

Tonen i ute i samfunnet generelt er tøff. Hvem har ikke opplevd at medtrafikanter henger på hornet, viser fingeren eller knyttneven, om noen er så uheldig å somle litt, eller gjøre en feil? Eller om du formulerer et utsagn flertallet er uenig i, ei setning kommer feil ut, – i ei forsamling. Da kan det være kroken på døra for videre kommunikasjon.

Hjelper det? Blir vi flinkere av å møte hverandre med aggressivitet? Eller avvisning. Og hvem er disse menneskene som mener det er deres plikt å vise sin forakt for andre?

Blir vi bedre til noe som helst av å veie hvert ord, måtte forsvare og forklare hver minste ting? Må vi være perfekte? Alltid. Blir vi klokere av at noen himler med øynene, eller viser fingeren? Bedre mennesker? Bedre trafikanter?

Eller blir vi redde. For å prøve. Lar være å spørre. Tør ikke gjøre noe, av redsel for å gjøre noe feil. Våger aldri mer å åpne munnen i ei forsamling.

Hvem vil vi egentlig at samfunnet vårt skal være til for? Bare de som er sterke nok til å tåle alt?

Mister vi ikke noe viktig i forsøkene på å arrestere alle som i våre øyne ikke gjør alt riktig? Kan vi bli klokere uten å lytte til andre?

Og – hvorfor kan vi ikke  bare prøve å bli flinkere til å løfte hverandre opp og fram?  Fokusere på det positive. Gi ei hjelpende hånd der det behøves. Tåle å se at noen gjør eller sier noe feil, – i livet, i trafikken. Uten å vise fingern, eller forsøke å sette vedkommende på plass.

Smake på den gode sjokoladen uten å gi kritikk. Og heller gi ros for at noen tør og vil noe.

Takk for oppmerksomheten 🙂

Read Full Post »

Bare så det er sagt: dette er ikke et blogginnlegg med de helt store og kloke tankene. Jeg ligger i sofen bare med selskap av pc og tv. Kikker vekselvis fra den ene skjermen til den andre. Rydder litt i hode, tanker og skrevet materiale. Har for tia 27 upubliserte blogginnlegg. Noe av det jeg har skrevet er gått ut på dato – for å si det slik.. Jeg var ikke fornøyd med det, eller torde ikke legge ut. Jeg mener litt om mye og mangt, men ikke alt er fristende å publisere. Motet må være til stede. Noe har havnet i papirkurven i kveld. Etter nærmere vurdering er det der det hører hjemme!

Gjennom internett har jeg møtt mange mennesker som er utrolig flink til å formidle. Jeg leser en del innlegg jeg er dypt uenig i, men ved nærmere ettertanke gir det meg likevel noe å tenke på. Alle har sin egen oppfatning, basert på hver enkelt persons erfaringer. Jeg prøver å forstå, se mennesket bak.

I årenes løp har jeg lært mye, blitt mer ydmyk overfor andre. Kanskje er det det som kalles livserfaring?

Jeg har tidligere skrevet deler av sykehistorien min. Jeg trengte å gjøre det, selv om det var vanskelig. Det finnes mange som meg der ute. Livet ble ikke som forventet. Det finnes mange som aldri får fortalt sin versjon. Noen lever med en vond følelse av å aldri ha fått rettferdighet. Hvordan vi har det med oss selv handler mye om det, ikke sant? Å kjenne seg rettferdig behandlet. Av de vi har rundt oss, foreldre, søsken, barn, av arbeidsgiver, lærere på skolen, NAV, legen vår. Lista er lang.

Jeg prøver å gi slipp på alt det. Se en annen vei. Konsentrere meg om de lyse sidene av livet. Være positiv. Bruke ressursene mine. For noen år siden var jeg ikke i stand til det. Jeg var for dårlig. Sto midt oppi det. Enkelte ting ser vi best på avstand.

Vi kan gi råd om hvordan andre kan takle en vanskelig livssituasjon, men til syvende og sist er det opp til hver enkelt å finne veien. Gode råd har blitt gitt meg, men de funket ikke. Alt til sin tid. Omsider har jeg begynt å finne veien selv. De gode rådene ligger der i bakhodet, og tankene har modnet. Noen av rådene kan jeg ta i bruk nå. De var nok ikke helt bortkastet likevel…

Å skrive er noe som gir meg glede. Jeg får ut mye frustrasjon og får satt ord på mange tanker på den måten. En gang hadde jeg en urealistisk drøm om å bli forfatter. Det blir nok ikke slik. Men kanskje jeg våger meg til å forsøke å publisere et og annet dikt her. Som tenåring begynte jeg å skrive dikt, og sette ord på tankene mine. Det meste er samlet i ei bok, gjemt langt inn i ei skuff. Det var ikke av de mest kule aktivitetene, på den tia, men for meg personlig har det vært viktig. Innimellom har jeg skrevet et og annet i den boka i voksen alder også. Det ligger omtrent 30 års livserfaring gjemt i skuffen min. Nå er boka full, og pc`n har overtatt. For meg personlig har det vært en måte å avreagere på. Jeg greide å legge bort en del problem på den måten.

Nå skal jeg legge vekk tankespinnet mitt, det er helg og roen har senket seg!

Ha en fin lørdagskveld, og takk for at du tok deg tid å lese mine rotete betraktninger 🙂

Read Full Post »

Etter at jeg begynte å skrive blogg, og følge med på andres blogger har jeg av og til tenkt på noe. Når det plutselig blir stille hos noen jeg følger. Når noen har postet regelmessig ei stund, og bare forsvinner fra nett over lengre tid – tenker jeg – har det skjedd noe?

Alle har et liv utenfor internett. Vi blir litt kjent med de som regelmessig deler noe om seg selv. Enten det er på facebook, twitter eller på en blogg. Livet mitt på nett er temmelig ujevnt. Jeg har lyst å oppdatere litt mer regelmessig, men får det ikke til.

I det siste har det vært stille fra meg. Det har flere årsaker. Når «the real life»  tar mest tid er jeg ikke her. Det skjer av og til. Når hodet er opptatt med ting jeg ikke vil dele med alle skriver jeg ikke. Det mangler ikke alltid på skrivelyst,  jeg åpner av og til ei blank side og begynner. Så må jeg bare sette meg på hendene mine, slik at jeg ikke skriver og legger ut noe jeg i ettertid ble for personlig og utleverende. Har jeg opplevd noe spesielt er det ikke alltid det føles rett å skrive om det. Da er det bedre å la hendene være opptatt med noe annet. Som dette:

Eller dette:

Jeg har alltid likt å skape noe. Jeg drømmer meg bort i vakre ting. Men du vil aldri få se interiørtips fra min stue. Det tror jeg ærlig talt ikke ville blitt noen suksess… For det første tillater ikke økonomien min å følge moten på interiørfronten. For det andre strekker ikke kreftene til. Jeg ønsker å bruke dem sammen med dem jeg er glad i, og gjøre noe jeg trives med. En gang i en fjern fortid prøvde jeg å ha et stilfullt hjem. Nå er det…tja – koselig? Sofaen er slitt, og spisestua var moderne for ca 20 år siden. Men det er ikke alt som krever så mye for å leve og trives. Jeg har en gjest som har stått beskjedent gjemt bak ei gardin i mange år. Plutselig så den slik ut:

Fint med det som lever sitt eget liv og overrasker positivt uavhengig av stell, vann og god eller dårlig sommer….

Det skjer ting som er vondt og vanskelig å håndtere. Hendelser slår deg i bakken, og du så ikke slaget før det traff. Ikke alt er slik det kan virke utenfra. Det mangler brikker i puslespillet. ikke alle er den de gir seg ut for å være. Det viser seg at du ikke kjenner et menneske du trodde du kjente. Det kan være så mangt, og noen ganger forsvinner roen. Da kan det hjelpe å vende blikket mot noe annet. Rett utafor døra mi står denne:

Dette er i allefall ekte. Virkelig vakkert er det. Det gir meg ro. Det er noe å glede seg over i ei årstid som ubønnhørlig blir mørkere og kaldere. Og det er bare å ta en tur ut på trappa og nyte. Forsøke å tømme hodet for tanker, og glede seg over de små og nære ting.

Livet er ikke like enkelt, men mange av oss har en del å lære av denne:

Jeg tar en kikk på den når jeg er ute og henter posten. Og tenker av og til at den speiler livet. Mange av oss er verken vakre eller befinner oss i perfekte omgivelser. Vi prøver aldri å gi oss ut for å være noe annet enn hva vi er. Men vi har vokst oss sterke, og «står han av» – både i regn og sol. Vi visner i dårlige tider, men kommer forhåpentligvis tilbake.

Så – det var en liten flik av mitt liv – til deg 🙂

Read Full Post »

Jeg har en oppvakt liten gutt. Et lite «punktum». Den siste i rekka av mine-dine-våre-barn. Han er interessert i det meste. Av og til kommer han og henger litt over skuldra mi når jeg sitter om kvelden foran pc’en. Og spør. Siste spørsmål var: «hvorfor kaller du deg selv for Trollmor,» mamma?

Her er det jeg fortalte ham:

For mange år siden, når jeg og pappan hans møttes, hadde vi begge barn fra før. Og de var tett aldersmessig. Hans storesøsken. Hver kveld, når alle skulle legge seg ble huset plutselig litt sånn Vill Vest… Tannpuss, dusj, negelklipping, høytlesning, nattasang, den ene var kvalm,  den andre tørst, en var ikke trøtt, en skulle tisse, osv… Når alle omsider var i seng, sank jeg ned i sofaen, og ofte dukket sangen: Når Trollmor har lagt sine 11 små troll… opp i mitt slitne hode.  For det var nettopp slik det føltes!

Å! Sa mitt lille punktum, som nettopp nå hang over skuldra mi og ikke fikk sove….fordi han var kvalm…;)

Her er bilde av et annet troll vi traff i sommer:

Tekst og fotograf: Trollmor og lille Trollegutt 🙂

Read Full Post »

Jeg lærte seint å svømme. Plasket rundt på grunna med en fot i bunnen av bassenget, og lot som jeg kunne det. Nå var muligens ikke  svømmeundervsninga på 70-tallet alltid særlig pedagogisk god i Norge. Selv om de som undreviste i faget nok gjorde sitt beste. Jeg ønsker ikke å utdype det. De som har gjort de samme erfaringene, forstår hva jeg mener. Alle dere andre får bare lure..

Det var heller ikke svømmeundervisning jeg hadde tenkt å skrive om nå. Men det å hoppe ut på dypt vann, i oveført betydning. Det er forresten en ting jeg har lyst å dele med dere før jeg forlater det våte element. Et sitat fra en liten gutt etter at han hadde svelget temmelig mye vann i bassenget: «Mamma, vet du at det er lurt å holde munnen lukket når du er på dypt vann?» Et usedvanlig klokt utsagn fra en liten dryppende og skjelvende rødøyet gutt i badebukse…

Jeg har flere ganger i livet hoppet ut på dypt vann. Jeg har ikke druknet enda, selv om det har vært nære på noen ganger. Før jeg begynte å blogge gikk jeg lenge fram og tilbake langs kanten, før jeg trakk pusten dypt og lot det stå til. Enkelte tema er relativt ufarlige å skrive om. Andre ganger beveger man seg i et minefelt. Det er fort gjort å trå feil. Og du utleverer deg selv. Du blir ekstra sårbar. Du slipper andre inn i livet ditt på en eller annen måte. Uansett hva slags blogg du har, formidler du noe om deg selv. Hva slags person du er. Hvordan du lever. Hvilke interesser, tanker og meninger du har. Kanskje ikke alt dette for alle, eller på en gang, men iallefall noe av det. Som blogger vil du noe med det du gjør. Og så ønsker de fleste å bli lest! Det er på en måte litt av vitsen. Ellers kunne man bare fortsatt å skrive for seg selv og pc’n.

Mine egne motiver for å begynne å dele tanker og erfaringer med andre var flere. Jeg har skrevet i mange år. Jeg liker å skrive. Uttrykker meg bedre skriftlig enn muntlig. Jeg tenker mye. Jeg har opplevd en del som har formet meg som menneske, både i positv og negativ retning. Jeg trengte en kanal ut, og noen å prøve tankene mine og meningene mine på. Jeg ønsket å vise litt av hvem jeg er. Jeg vil ikke utlevere meg selv mer enn jeg kan stå inne for. Jeg kjenner mine begrensninger, og holder meg innenfor dem. Jeg tenker meg nøye om før jeg publiserer. Leser, gransker og redigerer. Stiller meg selv spørsmål underveis. Er jeg for personlig nå? Kan dette misforstås? Er det mulig at noen kan bli lei seg, føle seg utlevert eller tråkket på? Et minus med å skrive er at man ikke får vist kroppsspråk, eller har mulighet til tolke mottakers reaksjoner. Man kan ikke korrigere underveis. Som sagt, det er fort gjort å trå feil. Det er ikke alltid sikkert man selv får vite at man har gjort det heller. Men kanskje «alle andre» vet det, og snakker om det.

Som de fleste andre er jeg redd for å dumme meg ut. Akkurat som om jeg ikke har nok problemer fra før..Skal folk i tillegg le av meg, gjøre narr av meg, og snakke bak ryggen min, bli sinte på meg…lissom.. Jeg er ikke særlig modig heller.  Kanskje det ville vært best å holde kjeft likevel…Ikke legge det jeg har skrevet slik at alle kan se det.

Som personlig blogger har man en historie å fortelle. Man ønsker å formidle et budskap som som kan bety noe for andre. Ikke alle har mulighet til å nå ut med det budskapet på andre måter. Selv bruker jeg internett aktivt for å lete etter stoff jeg kan ta lærdom av, eller kjenne meg igjen i. Og jeg finner det.  For noen handler det om å kjenne at man fyller en plass hos noen som trenger noe. Uttrykker jeg meg uklart og klønete nå? Det er ikke alltid så lett å finne de rette formuleringene.

Iallefall gir alle bloggere noe av seg selv. Veien fra suksess til fiasko er kort. Innimellom balanserer mange på stram line.

Jeg hoppet som så mange andre ut på dypt vann med bloggen min. Noen av de som leser, vet hvem jeg er. De fleste gjør det ikke. Foreløpig går det fint. Jeg har fått noen lesere, og en del positive tilbakemeldinger. Ingen negative så langt. Det er jeg ydmykt takknemlig for. Det er ingen selvfølge. Vi er snar til å dømme, om noen gjør en feil. Man skal ikke tro at man er noe. Det er ikke det at jeg ikke tåler negative tilbakemeldinger altså! Det er bare det at man kan risikere å bli dømt unødvendig hardt, på feil grunnlag, og feilene blir ikke glemt.

Når jeg er innom en annens blogg tenker jeg at vedkommende, ved å ved å publisere noe, har invitert meg inn i et av sine personlige rom. Jeg går inn i det med høflighet og respekt. Av og til kjenner jeg at dette ble feil. Dette er ikke noe for meg, så jeg går ut igjen, og lukker døra stille bak meg. Noen ganger blir jeg værende ei stund, og ser meg rundt. Det kan være ting jeg ikke forstår helt, men likevel har lyst å se nærmere på, og forsøke å lære litt om. Det kan være ting der som rører og treffer. Noe som fyller et tomrom, eller bekrefter tanker og følelser jeg har. Det kan være vakre eller morsomme ting der, som gjør meg glad. Noen rom velger jeg rett og slett å ikke gå inn i det hele tatt! Jeg vet at de ikke er noe for meg.

Når noen har delt noe med meg, vil jeg behandle vedkommende med respekt. Jeg går ikke inn i andres rom og graver i deres liv, for så å spre det videre med negativt fortegn. Verken på nett eller i det virkelige liv.

For egen del ønsker jeg å bety noe for noen, bli behandlet med respekt, bli forstått og godtatt. Få lov å gjøre feil, og beklage det. Alle gjør feil, og trenger å bli gjort oppmerksom på det av og til! Ikke bli tillagt andre egenskaper og motiv enn dem jeg har. Både på nett og i det virkelige liv.

Jeg håper virkelig ikke jeg drukner denne gangen heller, men lærer å svømme underveis!

Tusen takk for at du leste 🙂

Read Full Post »