Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘erfaring’

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Advertisements

Read Full Post »

Bloggen min har gått i rykk og napp ei stund. Når jeg startet å skrive hadde jeg mye på hjertet, mye som ville ut, og historier som var viktig for meg å fortelle. Jeg har aldri ment å skrive den som ei dagbok. Jeg har derfor sjelden fortalt særlig mye om meg selv og hva som skjer i livet akkurat i øyeblikket.

Nå føler jeg for å fortelle litt. Som dere som har fulgt den vet er jeg syk, og har vært det i mange år. Sykdommen har svingt i store bølger, og i perioder har jeg vært temmelig syk. Jeg har for lengst gitt opp håpet om noen gang å bli frisk.

Men livet har etter hvert forandret seg. De dårlige periodene er ikke fullt så dårlige lenger. Og de varer heller ikke like lenge. Jeg føler at livet mitt er i ferd med å komme i en slags balanse. Litt vanskelig å forklare.

Årsakene kan være flere. Jeg har fått hjelp av lege til å prøve medisiner som kanskje kan hjelpe. Mye takket være grupper på nett hvor ME-pasienter diskuterer ulik behandling, og det at legen min har gitt meg lov til å prøve. Belastninger på det private plan er mindre. Jeg møter mer forståelse nå enn før.  Jeg har fått hjelp til en del praktiske oppgaver. Jeg har blitt flinkere til å lese kroppens signaler og «legger inn årene» FØR det er for seint.

Jeg har forstått at jeg må hvile selv om jeg ikke føler for det. Når jeg er LITT bedre er det også lettere å følge anbefalingen jeg fikk av lege under oppholdet ved Sølvskottberget: «Ikke gjør mer enn ca 70% av det du tror du kan klare.» Når 70% er «ingenting» er det vanskelig å følge en slik anbefaling. Men når 70% er litt, føler jeg at det er mulig. For meg.

Det jeg skriver er ikke ment for å gi noe slags råd til andre. Kun mine erfaringer. Kanskje er det mekanismer i kroppen selv som har ført til ei bedring. Kanskje er den bare midlertidig. Jeg vet ikke.

Livskvaliteten min er bedre. Og jeg kjenner at jeg trenger litt avstand fra å blogge om egen sykdom. Skrive om en del andre tema. Når formen er bedre endres tankene mine. Blikket rettes mer utover. Jeg har gjort erfaringer i livet som jeg tror andre kan ha nytte av. Jeg har blitt kjent med flotte mennesker via nett. Jeg er av natur forsiktig og ikke særlig sikker på egne evner, og tilbakemeldingene jeg har fått på en del av innleggene mine har betydd fryktelig mye for meg.  Jeg er blitt bittelitt mer modig av å skrive blogg, og har lært mye av det. Så håper jeg selvsagt at du fortsatt vil stikke innom for å lese og kanskje komme med en kommentar når jeg publiserer.

Jeg veit av erfaring at jeg har en lunefull sykdom, og plutselig en dag kan sitte fast i gjørma igjen.

Men akkurat nå er det slik, og det er deilig 🙂

Jeg skal forresten på en utenlandsreise om kort tid. Noe som i mange år har vært helt utenkelig. I tillegg er det uten min kjære mann som har fungert som støtte, hukommelse og hjelp i alle situasjoner. Jeg skal reise sammen med to andre som står meg nær. For meg som ikke har gjort særlig mye alene blir det fryktelig spennende og litt skremmende. Det kribler skikkelig i magen, jeg prøver å roe ned og slappe av i dagene framover. Krysser fingre for at ingenting skal gå galt nå, og at formen holder! Du blir ikke særlig reisevant av bare å være heime. Så det er også et slags «bli litt mer modig-prosjekt.» Og testing av form. Det kommer kanskje et slags reisebrev på bloggen etter hvert.

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Hva nå, tenkte jeg. Jeg sto midt på golvet i mi aller første leilighet. Med de to bildene jeg hadde kjøpt. Og en pakke stifter. Veggene lyste nakne mot meg.

Ja, hva nå? Jeg hadde gledet meg til å henge dem opp. Gjøre det litt hjemmekoselig til mi første helg i eget krypinn. Det var lørdag. Ny duk, stearinlys og lysestaker lå på benken. Stua var litt tom, men det var bare midlertidig! Bøker og pynt i ei eske, og en flatpakket reol i et hjørne.

Først bildene. Ehh…hammer? Det hadde jeg ikke tenkt på. Alternativ? En bordkniv? Dytte stiftene inn i veggen?  Neppe.. Ei tomflaske som hammer? Etter fem bøyde stifter og null hull i veggen, fant jeg ut at det var en dårlig ide.. En korkopptrekker. Oi, det ble store hull, gitt! Umulig å sette stiftene i dem. En støvlett med stilletthæl kunne kanskje gjøre nytten? Jeg vil helst ikke snakke om det…

Bildene ble til slutt satt på golvet inntil veggen.

Hylla ble pakket opp. Umbracoskruer. Jaha.. Etter å ha saumfart skuffer og skap, prøvd og feilet, måtte jeg bare innse at ingenting kunne brukes til å skru sammen hylla.

Okei…lørdag ettermiddag, og det meste stengt. (Dette var før alt begynte å holde åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året, og jeg kjente ingen i nærheten godt nok til at jeg kunne ringe på, og forstyrre midt i tippekampen.)

Duken ble lagt på bordet, lys ble satt i lysestaker… Lighter..? Fyrstikker…? … Det ble ingen stemningsfull belysning hos meg den kvelden…

Riktig verktøy er en nødvendighet! Jeg lærte litt om det da, og i årene etterpå har jeg mer og mer forstått nødvendigheten av det. Ikke minst etter at jeg ble syk. Og nå er det ikke hammer og skiftnøkkel jeg snakker om. Men verktøy for å håndtere sykdom. I årenes løp har det blitt noen unødvendige hull, svarte merker og stygge riper i veggen…for å si det sånn.. Jeg har grått og rast i fortvilelse over å mangle det jeg trengte, og jeg gjør det av og til enda. Mulig det ikke finnes riktig verktøy til alt, eller kanskje jeg bare ikke har lett i riktig butikk? Jeg tror forresten dessverre det mangler mye i det sortimentet vi har tilgjengelig. Jeg tror heller ikke det er slik at det som passer for en passer for alle! Vi er ulike, og det er det viktig å være klar over.. Jeg har betalt dyrt for verktøy som for meg viste seg å være ubrukelig! Og noen ganger har jeg rett og slett blitt lurt.

Det er noen hyller og knagger som bare ble liggende i veien og støve ned. Jeg har snublet i dem noen ganger, og slått meg kraftig.. Mye ble ødelagt, og kan ikke repareres. Det er jeg lei meg for. Men litt etter litt har noe kommet på plass. Snille mennesker har hjulpet meg. Helsepersonell har gitt meg «verktøy», – både med og uten resept. Litt etter litt begynner «stua mi» å ta form.

Den ble aldri slik jeg tenkte, men den er iallefall mi. Den bærer preg av manglende og feil «verktøy».  Men innimellom har jeg det ganske fint her også, og jeg prøver å godta den slik den har blitt. Om ikke andre synes den er noe særlig, er det lite jeg kan gjøre med det. Det finnes nok ikke verktøy som kan fikse alt…

 

Read Full Post »