Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘familie’

Så er tida her igjen. Sommerferien er over. Ransel og pennal gjøres klar. I fjor hadde jeg disse tankene om skolestart:  Siste dag av skoleferien.

Og som alltid er det noen som går rundt med en vond klump i magen. De som faller utenfor på en eller annen måte. Enten sosialt eller faglig. Eller begge deler.

Noen går ut av grunnskolen nesten uten gode minner. De kan ha opplevd gode øyeblikk, men de minnene har druknet i alle de vonde opplevelsene.

Mobbing kan være så mangt. Alt fra å føle seg utestengt fra et fellesskap til fysiske og psykiske angrep. Det er ofte den fysiske og psykiske mobbingen som kommer fram. Men det finnes en mer udefinerbar del av problemet som er vanskelig å komme til livs. Vanskeligere å sette ord på. Dette å føle seg annerledes, og å vite at alle vet det. Selv om det aldri sies høyt.

Vi voksne vet det. Men det blir ikke tatt opp på foreldremøter. Jeg tror de barna som har foreldre som på en eller annen måte faller utenfor fellesskapet blant andre voksne er mest utsatt for selv å føle at de ikke er en del av det. Jeg tror at en lærer kan obsevere dette på foreldremøter. Det finnes foreldre som sitter alene der også, og det er kanskje mødre eller fedre til noen av disse barna.

Vi voksne er stort sett flinke til å si til barna våre slike ting som at «alle skal få være med», men er vi like flinke til å gjennomføre det i praksis? Det er blitt sagt mange ganger. Men barn gjør ikke som vi sier, de gjør som vi gjør…

I enhver klasse er det foreldre som kjenner hverandre privat. Familier som har omgangsvenner, barn som er naboer, har gått i samme barnehage osv. Noen foreldre er ikke en del av det gode selskap. Det kan være mange årsaker til det.

Vi foreldre vet at vi skal invitere til bursdager på en slik måte at ingen føler seg utelatt. Vi forstår at det er sårt at enkelte elever aldri blir bedt. Og de fleste gjør sitt beste på det området. Tror jeg.

Men skoleåret består av mer enn bursdager. Kontakter knyttes på skolen, men også på fritiden.

Skoleavslutninger, turer, juleforestillinger og andre aktiviteter i regi av skolen med foreldre og barn samlet i fellesskap. Foreldre kommer med sine håpefulle inn i salen hvor de skal se på en opptreden. Speider etter kjente, vinker og setter seg sammen med dem. Og et sted sitter kanskje ei mor, en far, eller et foreldrepar som ikke er en del av fellesskapet, sammen med sitt barn. Salen fylles, barnet venter – setter noen seg sammen med mine foreldre?

Foreldre er forskjellige. Ikke alle er like sosiale og utadvendte. Ikke alle voksne er akseptert – av ulike grunner, og ikke alle behersker de sosiale kodene i samfunnet like godt. De sosiale forskjellene lever i beste velgående, selv om vi prøver å lære barna våre noe annet.

Hva med å begynne med oss selv når vi skal lære barna våre å ikke mobbe, og å inkludere andre? Hva om vi prøver å bli kjent med andre familier enn de vi allerede har inkludert i vår krets? Hva om vi prøver å løfte fram hverandre, og være litt mer rause i vår omgang med andre mennesker? Hva om vi blir flinkere til å se oss rundt i vårt lokalsamfunn og gjøre en felles innsats for dem som faller utenfor?

Vil ikke det komme ALLE barna til gode?

 

©~Trollmor~

Reklamer

Read Full Post »

Søndagssmåprat

Helga har vært fin. Jeg har hatt en god telefonsamtale med et av de menneskene som betyr aller mest for meg. På grunn av avstand og livssituasjon ses vi sjelden. For sjelden synes jeg, og det hender savnet tar overhånd for ei stund. Og jeg blir trist.

Så prøver jeg å tenke på visdomsordet:

– Kjærlighet måles ikke etter hvor mange ganger vi rører ved hverandre,

men hvor mange ganger vi når fram til hverandre…

Det hjelper. Vi nådde fram til hverandre gjennom telefonen. Kanskje ville ikke kontakten vært bedre om vi hadde møttes hver dag? Ikke alltid så lett å vite.

Så har husets lille solstråle produsert et helt nytt kunstverk av leire. I dyp konsentrasjon, med stor tålmodighet og millimeterpresisjon ble denne til på en litt kjedelig regnværssøndag:

Høsten er absolutt på vei. Uten at vi egentlig har hatt skikkelig sommer. Det ble ikke slik dette året. Vi må bare ta det som det kommer. Jeg kjenner egentlig at sommeren er inni meg. Av og til iallefall. Uansett vær.

Med fred og ro, gode telefonsamtaler og små kunstverk blir det litt solskinn i livet likevel!

Takk for at du leser 🙂

Read Full Post »

Når jeg begynte å skrive på dette fant jeg fort ut at det ble mye vanskeligere enn jeg trodde på forhånd. Ikke bare fordi det var så vondt å tenke på, men fordi jeg fant ut at det er så mye jeg ikke husker. Det er hull i hukommelsen fra lange perioder av de siste 20 årene. Det er lenge det. Store deler av livet mitt. Mesteparten av livet til barna.

Jeg har hentet fram gamle album. Kikket på julefeiringer, sommerferier, bursdager og bilder av barn med ransel på sin første skoledag. Jeg ser at det har skjedd, og at jeg var der, men jeg husker bare ikke noe av det.

Barna mine har av og til fortalt, eller spurt om ting som hendte for lenge sia. Jeg rister uforstående på hodet, og blir møtt med et vantro: «Men mamma! Du må da huske det! Store viktige hendelser  jeg vet jeg burde huske! Jeg gjør ikke det!

Jeg sluttet første del av historien etter at jeg mistet jobben. For meg var det et stort nederlag. Og måten det skjedde på plaget meg. Jeg vet jeg ble dårlig behandlet, og at det ikke gikk riktig for seg. Men jeg hadde ingen krefter til å gjøre noe med det. Jeg kontaktet det som nå heter NAV, og meldte meg arbeidsledig. Det var et system jeg absolutt ikke tenkte å bli værende i lenge. Men det gjorde at jeg fikk en rolig periode heime. Jeg tror det gjorde meg godt. Mobiltelefon hadde jeg ikke, og hustelefonen lot jeg rett og slett være å ta når den ringte.

Etterhvert måtte jeg prøve å finne meg en ny jobb. Jeg prøvde i en lignende jobb som den jeg hadde hatt i 10 år, men innså fort at det gikk ikke. Mine fysiske plager kom tilbake. Jeg måtte tenke nytt, og greide å få en fot innenfor som vikar innen noe helt annet. Jeg trivdes, det var en god arbeidplass med greie koellgaer, og en super arbeidsgiver. Det gikk fint ganske lenge.  Symptomene var der, men ikke verre enn at jeg greide å ignorere dem hvis jeg bare prøvde hardt nok. Så begynte jeg å bli dårligere igjen.

Jeg prøvde desperat å mestre økningen av symptomer. Jeg tok pauser der jeg kunne. På golvet på toalettet med lyset slukket. På røykehjørnet utafor jobben. Lente hodet mot veggen og forsøkte å hvile. Utafor huset i bilen etter jobb. Eller listet meg inn i gangen heime når jeg kom inn. Slukket lyset og satte meg på golvet ei stund, før jeg greide å gå inn til familien. Sovnet på vaskerommet mens jeg satt og brettet klær. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få noen minutters hvile slik at jeg kunne holde ut litt til. Jeg burde ha skjønt at det ikke gikk.

Så ble jeg sykemeldt. Den første i rekka av etterhvert ganske mange sykemeldinger. Jeg hadde ulike infeksjoner, influensa flere ganger i året, hodepine nesten bestandig, diare og oppkast, smerter og låsninger – spesielt i rygg, nakke og skuldre. Hver gang jeg begynte på jobb igjen visste jeg at det bare var snakk om å holde ut så lenge som mulig. Helt siden jeg ble syk hadde jeg reagert veldig på alle former for sanseinntrykk. Høye lyder kunne få meg til å skvette så kraftig at jeg enten begynte å gråte eller ble sint. Alle former for vedvarende lyder, selv om de ikke var spesielt høye gjorde meg fryktelig sliten. Smerter i huden gjorde at jeg i dårlige perioder hadde problemer med berøring. Og så var jeg så fryktelig kvalm hele tia. Jeg prøvde å skjule alt dette for ungene mine, men de merket det nok allikevel. Jeg gjorde mitt beste hele tia for at alle rundt meg skulle ha det bra, men gjorde nok ofte en fryktelig dårlig jobb på heimebane. Jeg gjorde mitt beste for å leve som alle andre. Delta, være sosial. Klistret på meg et stivt smil der det ble forventet av meg. Jeg var jo frisk..

Jeg burde ha skjønt at dette var noe jeg ikke kunne presse meg igjennom. Jeg burde ha skjønt at dette ikke ville gå over av seg selv. Jeg burde ha skjønt at jeg skulle vært tydeligere overfor de legene jeg var hos. Jeg opplevde å bli nektet sykemelding av en brysk svensk vikarlege: «Det h*r går inte att vila bårt! – var hans krasse beskjed. «Du måste trena, førståss…» (Jeg finner altså ikke den tasten hvor den svenske A’en med to prikker over skal være, derfor * i et av ordene i sitatet.)

Det er mye jeg burde forstått, men jeg hadde ofte nok med å klare meg fra den ene dagen til den andre. Det kjentes som jeg holdt på å drukne, og jeg hadde aldri tid eller krefter til å tenke. Mye gikk på autopilot. Jeg valgte kortsiktige løsninger for å klare med livet der og da.

Hvorfor ble det slik?

Som person var jeg ikke blant de som ropte høyest. Jeg var ikke oppdradd til å klage, eller hevde meg. Jeg strakk meg ofte lengre enn jeg burde, og stilte store krav til meg selv. Jeg var opptatt av å alltid gjøre mitt beste, og var følsom for kritikk. Jeg var ikke flink å argumentere, eller gi uttrykk for egne behov.  Kanskje litt av forklaringen ligger i noe av det? Når en lege ikke fant noe, og hevdet at jeg ikke kunne være syk, ga jeg opp.

Etterhvert ble hele livet en kamp for å komme gjennom hver ny dag, koste hva det koste ville. Jeg så dessverre ikke at det gikk ut over mine nærmeste. Til det var jeg altfor sliten. Og jeg prøvde hele tia å late som ingenting. Ville være som alle andre. Jeg var jo ikke syk!

Som vikar hadde jeg mulighet til å si nei til jobb, så jeg valgte å ikke arbeide 100%. Jeg var en stund nede i 20%. Det funket litt bedre. Jeg unngikk sykemelding i den perioden… Så utrolig dumt det var av meg! Den eneste som har tapt på det er jeg. Det gikk kraftig ut over økonomien, og pensjonspoengene mine.

I allefall ble jeg etterhvert litt bedre, og begynte å arbeide mer.

Så meldte minstemann sin ankomst, uventet – men gledelig likevel. Og jeg er kommet omtrent halvveis i årene fra jeg ble syk, og fram til nå. Kanskje resten av historien får plass i neste del.

Read Full Post »