Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘hverdag’

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

– å kunne stå opp om morgenen og dekke frokostbord. Være til stede til alle er ute av huset, og vite at jeg har tid til å hvile noen timer mens jeg er alene.

– å få nødvendig hjelp til det jeg ikke greier selv i hverdagen, uten å måtte forklare eller forsvare noe.

– å kunne si nei uten å møte kritikk eller bebreidelser.

– å møte aksept for at jeg ikke alltid forstår eller oppfatter alt like lett.

–  å lage middag, og spise sammen med familien.

– å kjenne at livet er i balanse og vite at jeg greier det jeg må.

– å være trygg på de jeg har rundt meg.

– å kjenne at det økonomiske grunnlaget er slik at jeg kan leve av det jeg får, selv om jeg aldri vil oppleve å få god råd….

– å få nødvendig hjelp og forståelse i det offentlige helsevesen, selv om ingenting av det de kan tilby vil gjøre meg frisk.

– å vite at noen er glad i meg, og liker meg.

– å slippe å møte mistenksomme blikk og utsagn for at jeg har en sykdom som ikke vises utenpå.

– å greie å legge det som er vondt og vanskelig til side, slik at jeg kan glede meg over livet, selv om det ikke ble slik jeg ønsket.

– å ha venner som forstår.

– å greie å delta på litt av det jeg har lyst til.

– å føle at jeg mestrer noe.

– å fortsatt være nysgjerrig på livet.

– å kjenne gleden over å lære nye ting, selv om det ikke går så fort.

– å kunne legge meg om kvelden med følelsen av å ha greid noe i dag også.

-å våkne om morgenen og glede meg til en ny dag.

Ingen ting er en selvfølge, og det er viktig å glede seg over det gode i livet.

Takk for at du leste 🙂

 

Read Full Post »

Jeg har en oppvakt liten gutt. Et lite «punktum». Den siste i rekka av mine-dine-våre-barn. Han er interessert i det meste. Av og til kommer han og henger litt over skuldra mi når jeg sitter om kvelden foran pc’en. Og spør. Siste spørsmål var: «hvorfor kaller du deg selv for Trollmor,» mamma?

Her er det jeg fortalte ham:

For mange år siden, når jeg og pappan hans møttes, hadde vi begge barn fra før. Og de var tett aldersmessig. Hans storesøsken. Hver kveld, når alle skulle legge seg ble huset plutselig litt sånn Vill Vest… Tannpuss, dusj, negelklipping, høytlesning, nattasang, den ene var kvalm,  den andre tørst, en var ikke trøtt, en skulle tisse, osv… Når alle omsider var i seng, sank jeg ned i sofaen, og ofte dukket sangen: Når Trollmor har lagt sine 11 små troll… opp i mitt slitne hode.  For det var nettopp slik det føltes!

Å! Sa mitt lille punktum, som nettopp nå hang over skuldra mi og ikke fikk sove….fordi han var kvalm…;)

Her er bilde av et annet troll vi traff i sommer:

Tekst og fotograf: Trollmor og lille Trollegutt 🙂

Read Full Post »

Noen folk er utrolig gode. De oppmuntrer og løfter opp dem som trenger det.

De handler ikke utfra hva som lønner seg for dem selv. 

De spør ikke om hvordan du har det av nysgjerrighet, men utfra ærlig, oppriktig interesse og omtanke.

De ønsker det beste for andre. De får sjelden den anerkjennelsen de fortjener,

likevel hører du dem aldri klage over det.

 

Andre igjen jager hele livet etter det perfekte.

Uten forstå at skjønnheten finnes overalt. Bare man ser etter.

Alt som lever har sin plass.

Selv om noen i andres øyne kan virke små og ubetydelige, er de likevel en del av en helhet, og alle har samme verdi.

Noen mennesker er gode til å bekrefte andre. De går ikke etter utseende, poularitet, status eller andre overfladiske egenskaper. De snakker ikke bak ryggen til andre.

De forsøker ikke å komme høyere opp selv, ved å tråkke på et annet menneske.

De godtar at andre er ulike dem selv. Noen er sårbare, andre tåler mer.

Vi bærer alle ulik bagasje. Ingen kan se  hva et annet menneske bærer på.                                                                              

Å inneha ydmykhet over andres valg, egenskaper, og levemåte er en stor ting.

                                                                                                                                     … Å behandle andre med respekt, lytte uten fordommer er ikke alle som kan.

For mange har internett blitt et vindu inn i andres tilværelse. Det blir lett å mene noe om alt og alle. De gode menneskene viser også her hvem de er.

De opptrer med klokhet, verdighet, og omtanke.  De inkluderer.  De oppmuntrer. De kikker ikke inn vinduet til andre av sensasjonslysten nysgjerrighet, men av ærlig interesse, og vil det beste for andre.  Akkurat som de gjør ellers i livet. 

Tusen takk for at du leste 🙂 

Tekst og bilder: ~Trollmor~

Read Full Post »

DET BOR ET DYR I KJØKKENSKUFFEN!

Det bor et dyr i kjøkkenskuffen min. Det spiser tape, plaster, batteri, hyssing og slike ting. Og sakser, men de blir gulpet opp etter en stund. Kanskje de er vanskelige å fordøye. Ungene mine kikker på meg med store forbausede øyne når jeg på nyttårsaften, etter å ha rotet rundt i skuffen etter hyssing for å binde kalkunen med, spør dem om de har tatt den. De har ikke sett den engang! Ikke batteriene heller som jeg trengte for å sette i lommelykta slik at jeg kunne gå i kjelleren for å lete etter noe annet til å binde kalkunen med. Helt til 11-åringen plutselig kom på lommelykta hun fikk i julegave. Den var uten batteri da, men har nå nye batteri av samme type som skulle vært i lommelykta mi, og sannelig henger den ikke i en hyssing også, slik at hun kan ha den rundt halsen når hun er ute og går julebukk om kvelden. Merkelig.

Lillebror ser forbauset på meg mens jeg stresser rundt for å lete etter plaster, fordi jeg skar meg på brødkniven som jeg måtte bruke fordi jeg ikke fant saksa når jeg skulle åpne posen med tomatsuppe. Plutselig fekter han med armene og ler høyt, så grøten han hadde i munnen spruter utover bordet. Synd at ikke Dyret spiser grøt. Bare sjokolade. Av og til tar det seg en avstikker innom kjøkkenskapet, og forsyner seg av sjokoladen som jeg skulle kose meg med om kvelden når jeg utslitt synker ned i godstolen etter en lang dag hvor jeg har tilbrakt mesteparten av tida med å lete etter ting jeg ikke kunne finne.

Det er forresten ikke bare kjøkkenskuffen min som har et dyr som spiser ting. Staten har også det. Småbarnstillegget for eksempel. Det ble slukt rett foran nesen på meg. Men det ble gulpet opp igjen sammen med Kontantstøtten. Så hvis jeg skal begynne å arbeide igjen etter at jeg er ferdig med permisjonen min får jeg ingenting av det heller. Kanskje jeg burde bli pensjonist isteden slik at jeg kan være sikker på å få pensjon. Hvem vet hva Dyret spiser neste gang. Når jeg blir 60 sluker det kanskje pensjonen min rett foran nesen på meg. Tenk om Dyret kunne spist noen udugelige politikere og spyttet dem ut et annet sted… Men jeg vet egentlig ikke helt hvem som kunne fortjent å få dem.

Forresten har jeg en mistanke om at det bor et slikt dyr på vaskerommet også. Hadde jeg bare klart å få tak i det skulle jeg sannelig ikke gitt meg uten å få vite hvorfor det bare spiser EN sokk av hvert par! På vaskerommet har jeg en hel eske med slike sokker. Når den er full kaster jeg innholdet, og begynner å samle på nytt. Da dukker bestandig alle de andre sokkene opp. Jeg forsøkte en gang å lure Dyret. Jeg kastet ikke den første esken, men begynte å samle i en ny. Når den var full var det fortsatt bare en av hver, og jeg måtte kaste begge eskene. Da ble søppeldunken også full. Og det var en hel uke igjen til neste søppeltømming. Før hadde vi søppeltømming hver uke, men kommunen har også et dyr som spiser ting. Og det spiste opp den ene søppeltømmingen slik at vi  nå får søppelet tømt bare hver fjortende dag til samme pris. Nesten som på salg, bare motsatt. Ta en, betal for to.

En gang trodde jeg at vi hadde fått et dyr i postkassen, men det var bare ungene til naboen som lekte omvendte postmenn. De tok posten ut av postkassene og kastet den et annet sted. Alle regningene våre forsvant. Da hadde jeg penger til å erstatte alle de tingene som Dyret hadde spist. Det var bare så synd at regningene kom på nytt igjen, og da het de PURRING! Men egentlig er jeg litt glad for at de sluttet med den leken, for ellers ville vel regningene hett INNKASSOVARSEL til slutt, og det ville ikke lommeboken min likt. Det er forresten et stort hull i den. Pengene forsvinner sporløst. Det er rene pengegaloppen.

Apropos penger: storebror på 14 fikk mp3 for et år siden. Den kostet 1000 kroner, men var verd prisen ettersom han ikke har kjøpt nye batteri en eneste gang! Du snakker om kvalitet! Han har gått rundt med EMINEM i ørene i et helt år nå. Jeg har prøvd å prate til ham mange ganger for å spørre om ørproppene har grodd fast, men han hører jo ingenting. Jeg er ikke helt sikker på om han kan snakke lenger heller. Jeg frykter at et år med EMINEM kan ha satt sine spor… Hvis jeg bare kunne finne skrujernet, skulle jeg prøvd å skru øreproppene fra hverandre for å se om det er mulig å få dem ut uten å ødelegge ørene hans.

På badet er det et dyr som spiser flytende såpe. Jeg synes det er rart at ingen har sett det, for på badet bor Lillemor med alle sine venninner. De er store jenter, nesten tenåringer(!) den ene dagen, for da sminker de seg i 6 sammenhengende timer. Neste dag er de blitt småjenter igjen, og bader Barbi-dokker i 6 timer, slik at jeg må undersøke om de har fått svømmehud mellom fingrene før jeg sender venninnene hennes heim om kvelden. Og da er det tomt for såpe, men DE har iallefall IKKE brukt den opp! Så da så. Og ikke har det vært noen andre der heller, ettersom det er timebestilling på badet for alle andre hver dag etter skoletid, og hele resten av dagen. Jeg lurer på om de kan lide av spaltet personlighet hele gjengen, siden de er nesten voksne den ene dagen, og barn neste dag. Kanskje har de en tredje personlighet som bruker opp såpa uten at de andre personlighetene vet noe om det?

Mens jeg sitter i mitt lille kongerike  og grubler på hvor det er blitt av alle tingene jeg aldri finner, hører jeg Lilleprinsen gurgle fornøyd bak sofaen. Han har endelig funnet yndlingbamsen som har vært borte en stund, og smiler lykkelig mot meg, mens hele kroppen strutter av glede. Plutselig dukker sola fram. Og jeg som trodde at den også hadde forsvunnet. Den har i alle fall vært borte fryktelig lenge. Den andre Prinsen og Prinsessa er ute sammen med ”Kongen Av Slottet Kaos”, men kommer snart heim. Tenk om de forsvant? Hva gjør vel det om Dyret spiser noen av tingene mine så lenge jeg har familien min. Jeg tror sannelig jeg skal hente is i fryseren, så kan vi kose oss … Men i all verden! HVOR ER DET BLITT AV ISEN??

Opplevd og skrevet av: ~Trollmor~

Read Full Post »