Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘livet’

Dette innlegget er inspirert av Lammelårtankers innlegg: Slett meg hvis du er uenig.

Jeg la ut en link til det på min private Facebookprofil, og skrev samtidig en status hvor jeg stilte noen spørsmål:

«Vil du slette meg som venn hvis du er dypt uenig med meg, og min mening er så grunnleggende feil at du ikke kan forholde deg til den?

Vil du kun lese det du er enig i på FB? Mange fronter sterke meninger på nett, og det legges ut linker til artikler, blogger, og statuser som deles av mange. Ikke alt viser seg å være like seriøst hvis man gir seg tid til å undersøke. Hvis jeg deler noe som ikke stemmer, eller som du er uenig i, vil du si fra til meg om det da?

Hvis du deler noe som er feil eller jeg er uenig i – er det da greit at jeg sier fra? 
Er vi redd for uenighet? Velger vi å ikke følge de vi er uenig med? Velger vi publikum og venner vi vet er enig med oss i det vi legger ut, slik at vi aldri får utfordret vårt syn og våre meninger? Kan man være venner, respektere hverandre samtidig som man er dypt uenig, eller er ikke det mulig?»

Responsen var liten.

Noen få kommenterte under innlegget mitt, og jeg fikk noen synspunkter. Tusen takk til dem. Men de aller fleste var tause.

Jeg har etterhvert lagt merke til en ting på Facebook. Folk diskuterer ikke. Eller egentlig gjør de det, men ikke med hverandre. Folk mener mye hele tiden, men kun på sin egen vegg. Linker til artikler, blogginnlegg og statuser med sterke meninger står uimotsagt, men på andre vegger dukker det opp innlegg fra noen som er dypt uenig. Egentlig er det ganske fasinerende å se på.

Heftige debatter, fullstendig blottet for kommunikasjon mellom parter som står steilt mot hverandre. Og i motsetning til avisartikler henvises det sjelden til hvem innlegget eller statusen er rettet til. Dersom man har begge parter som venn er det ofte ganske tydelig at dette er en del av en diskusjon.

Og jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger.

Det har nok de fleste. Man leser noe som provoserer på nett, og så slenger man ut meningene om temaet. På sin egen vegg. Og høster kanskje likes og kommentarer fra de som er enig. Resten er taus. Så skriver meningsmotstanderen et nytt innlegg, eller legger ut en link som har en tydelig, men usagt adresse. Og så har vi det gående.

Hva slags kommunikasjon er dette?

Hvorfor vil vi ikke diskutere med andre når vi mener noe? Er vi redd for å ta feil? At meningene våre ikke tåler å utfordres? Hvorfor må vi bruke noe andre har skrevet for å si hva vi mener? Vi gjemmer oss, og meningene våre bak masseproduserte statuser.

Hvorfor velger noen å dele noe som åpenbart er usant, (det er enkelt å google) eller fra sider som har en agenda man helst ikke vil assosieres med? «Men de har jo rett i noe». Joda. Det har de aller fleste. Det er svært få som ikke har rett i noe. Men hvis vi er nødt til å bruke useriøse kilder, eller f.eks kilder med en ekstrem agenda i en eller annen retning, og vi ikke ønsker å assosieres med dem, bør vi kanskje finne andre kilder som kan støtte vårt syn.

Så er det dette med å slette «venner», som Lammelårtanker skrev om i sitt innlegg. De fleste mennesker ønsker å framstå som rause og inkluderende. Jeg møter meg selv i døra av og til. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg forsøker å forholde meg til de aller fleste, og tenke at det er noe bra med alle. Vi kan være uenige, men likevel venner. Vi behøver ikke å diskutere det vi er uenig om, det finnes mange andre ting vi kan snakke om. Jeg prøver å være åpen for argumenter som ikke støtter mitt syn, kanskje jeg kan se ting fra andre synsvinkler da.

Jeg har etterhvert sett at noen få har et menneskesyn jeg synes er vanskelig å akseptere. For meg er det en grunnleggende tanke at alle mennesker er like mye verd. Og jeg ser at retorikken i noe av det som deles dreier mer og mer i en retning jeg har problemer med å godta. Det dukker opp rene hatytringer og svake grupper settes opp mot hverandre. Det skremmer meg, og jeg får vanskelig for å forholde meg til de som kommer med slike ytringer.

Så hva gjør man? Hva ville du ha gjort? Slettet dem som venn? Ville du sagt fra? Ville du skjult profilene deres, for å orke å beholde dem som «venner»? Jeg har foreløpig stort sett valgt det siste, og jeg synes det er en feig løsning. Noen få ganger har jeg sagt fra. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og så velger jeg ofte å lukke øynene, og trykke på «ikke følg» på Facebook. Jeg skroller fort forbi noe av det ubehagelige for unngå å bli provosert. Tenker at jeg har ikke tid eller krefter til å diskutere. Det er sikkert noen andre som sier fra. Jeg er nok bare et passe godt menneske, og jeg liker ikke alltid den personen jeg treffer i døra.

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

For noen år siden var livet mitt blitt skikkelig vrangt, og jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Så jeg endte til slutt opp hos psykolog. Sammen prøvde vi å løse opp floken – for å si det sånn.. Hun hjalp meg å lete etter ender å nøste i.
Jeg var blitt så bittelita at nesten ingen kunne se meg lengre, og trengte så sårt bekreftelse på at jeg VAR noe. Eller noen. Jeg visste ikke helt..
«Du må prøve å bekrefte deg selv» – var en av setningene hun brukte.
Men hvordan var det mulig? «Jeg» og «meg» var liksom ikke særlig gode venner for å si det sånn…
Jeg var min egen verste kritiker.
Lista var lang: elendig mor, ubrukelig i jobb, dårlig kjæreste, ingen likte meg – ja sånn så jeg på meg sjøl, og jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Sårbar hadde jeg alltid vært, om jeg fikk 10 positive tilbakemeldinger og en negativ, var det den negative som satte seg fast i sinnet mitt. Jeg var avhengig av andres anerkjennelse for å greie å føle at det jeg gjorde var bra. Og når den uteble, hva hadde jeg da tilbake? Jo, min egen følelse av utilstrekkelighet på absolutt alle plan.
Når du ikke møter særlig mange andre i løpet av det som under andre omstendigheter skulle vært en arbeidsdag, og du ikke er særlig god venn med deg sjøl, hva skjer da? Jo du fyller hodet ditt med negative tilbakemeldinger. Og det hodet fylles av er det som blir deg. Eller meg da..
Jeg kunne ha fortalt mer om hvorfor det ble slik. Nå i ettertid ser jeg tydeligere hvorfor.
Vi er alle et produkt av våre opplevelser. Noen er mer sensitive enn andre. Alle har ikke like stor selvtillit. Man trenger ikke ha store, tunge og vonde opplevelser med i bagasjen for å ha en tung byrde. Mange små steiner blir til slutt ei tung bør. Det som for ett menneske er en bagatell kan for en annen være ei stor og tung utfordring.
Noen greier tilsynelatende overgangen mellom det å være yrkesaktiv til å ikke være det helt greit. Jeg greide det ikke. Alt som hadde vært vondt og vanskelig traff meg midt i magen og slo meg helt ut. Og jeg ble deprimert.

Ingen ting ble endret over natta. Men ordene «du må bekrefte deg selv» ble et slags mantra for meg. Ordene lå i bakhodet et sted, og litt etter litt begynte tankene å endre seg.

Nei, det var ikke enkelt.

Jeg måtte jobbe med det. Og det var vanskelig. Et annet råd var at jeg måtte prøve å finne noe jeg likte å gjøre. Jeg liker å skape. Lage noe med hendene mine. Og skrive. Men jeg følte meg så fryktelig lite flink! Jeg kunne begynne med noe. Så tok selvkritikeren overhånd. Jeg begynte å tvile. Og hadde mest lyst til å gi opp. Men jeg fortsatte. Og har etterhvert fått til en del. Selv om jeg prøver å bekrefte meg selv på at det jeg gjør er bra nok, er det likevel godt å høre at det jeg gjør betyr noe for andre. Jeg har gitt bort en del selvlagde gaver, selv om jeg synes det er litt skummelt. Jeg har fått gode ord for en del av det jeg har skrevet. Ingen er en øde øy. Vi trenger hverandre, og følelsen av det å bety noe.

Og jeg selv har lært noe underveis. Jeg er blitt flinkere til å gi ros og oppmuntring. Jeg er blitt mer raus. Jeg prøver å opptre vennlig overfor andre. Jeg husker hvor lite jeg selv tålte når livet var vanskelig. Et smil og et vennlig ord koster så lite, men kan bety mye for den du gir det til. Det har jeg erfart.

Og eventuell kritikk  fra andre gjør ikke alltid like vondt som før. Jeg prøver å tenke over om den er berettiget eller ikke. Om jeg kan gjøre noe annerledes uten at det blir feil for meg selv. For kritikk må jeg lære å tåle. Det er en del av det å leve. Jeg har enda langt igjen.

Jeg kunne gjort hva som helst for å bli frisk. Jeg skulle med glede solgt sjela mi for å kunnet slippe å bli syk den gangen for så mange år siden. Og jeg skulle virkelig ønske at diagnosen hadde blitt satt på et tidlig tidspunkt. Og at jeg hadde fått hjelp og støtte når jeg trengte det, slik at jeg kunne sluppet å oppleve å få en depresjon i tillegg til den fysiske sykdommen.

Men når likevel alt ble som det ble forsøker jeg å bruke de periodene hvor jeg er litt bedre til noe som er positivt både for meg selv og andre. Det gir meg glede og følelse av mestring. At jeg betyr noe. Jeg er ikke deprimert lengre, selv om jeg kjenner at livet glipper innimellom, håper jeg inderlig at jeg slipper å ramle så langt ned en gang til. Jeg kunne fortalt mer om den tiden, men det blir for privat. Og for vondt.

Jeg tar små, små skritt. Jeg har i det siste latt være å skrive. En av flere grunner er fordi min indre kritiker forteller meg at jeg ikke har noe å komme med. Andre sier alt så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg hilst, smilt og vært vennlig mot mennesker jeg har truffet på min vei. Prøvd å gi oppmuntring og trøst der jeg har følt at det har vært på sin plass. Både i den virkelige verden og på nett. Tenkt at det kanskje betyr noe? Jeg vet så lite om hvordan andre har det. Man viser ikke mer av seg selv enn man vil. Kanskje jenta i kassen på Rimi trengte et vennlig ord akkurat i dag?

Nå tvinger jeg meg selv til å legge ut dette innlegget. Jeg må gå litt utenfor min komfortsone av og til. Men med små, små skritt..

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

Noen folk er utrolig gode. De oppmuntrer og løfter opp dem som trenger det.

De handler ikke utfra hva som lønner seg for dem selv. 

De spør ikke om hvordan du har det av nysgjerrighet, men utfra ærlig, oppriktig interesse og omtanke.

De ønsker det beste for andre. De får sjelden den anerkjennelsen de fortjener,

likevel hører du dem aldri klage over det.

 

Andre igjen jager hele livet etter det perfekte.

Uten forstå at skjønnheten finnes overalt. Bare man ser etter.

Alt som lever har sin plass.

Selv om noen i andres øyne kan virke små og ubetydelige, er de likevel en del av en helhet, og alle har samme verdi.

Noen mennesker er gode til å bekrefte andre. De går ikke etter utseende, poularitet, status eller andre overfladiske egenskaper. De snakker ikke bak ryggen til andre.

De forsøker ikke å komme høyere opp selv, ved å tråkke på et annet menneske.

De godtar at andre er ulike dem selv. Noen er sårbare, andre tåler mer.

Vi bærer alle ulik bagasje. Ingen kan se  hva et annet menneske bærer på.                                                                              

Å inneha ydmykhet over andres valg, egenskaper, og levemåte er en stor ting.

                                                                                                                                     … Å behandle andre med respekt, lytte uten fordommer er ikke alle som kan.

For mange har internett blitt et vindu inn i andres tilværelse. Det blir lett å mene noe om alt og alle. De gode menneskene viser også her hvem de er.

De opptrer med klokhet, verdighet, og omtanke.  De inkluderer.  De oppmuntrer. De kikker ikke inn vinduet til andre av sensasjonslysten nysgjerrighet, men av ærlig interesse, og vil det beste for andre.  Akkurat som de gjør ellers i livet. 

Tusen takk for at du leste 🙂 

Tekst og bilder: ~Trollmor~

Read Full Post »

La meg ha rynkene mine i fred!

Jeg skal love deg at jeg har slitt for å få dem!

Hver en våkenatt, hver en tåre.

Hver en dag i sorg og fortvilelse står skrevet i ansiktet mitt.

Ta ikke fra meg rynkene mine!

Det finnes ingenting jeg har betalt så dyrt for som dem!

Hver natt jeg bar deg i armene mine, i feber, øreverk og sår gråt, ga meg en ny.

Hvert øyeblikk i smerte over at livet ikke ble som jeg ønsket, står i store bokstaver i panna mi.

La meg få ha rynkene mine i fred!

Det er de som viser at jeg har levd et liv med omtanke for deg!

Hver en gang du smalt med døra, og ropte at du hatet meg, står skrevet i harde linjer rundt munnen min.

Jeg er ikke sint, det bare ble slik.

Hver gang du fortalte hele verden at alt det som var galt i livet ditt var min feil, ble det risset en ny dyp strek over en av de foregående.

Hadde jeg ikke brydd meg, ville ansiktet vært en konturløs masse uten substans.

Men i ansiktet mitt står historien om et levd liv, det har fått sitt mønster etter mine og dine feilgrep, vår dårlige samvittighet og sårede sjeler! Livene har vært så tett vevd sammen at vi bærer biter av hverandres byrder til evig tid.

Husk DET neste gang du ser rynkene mine!

En liten ting til slutt… .hvis du ikke likte denne historien, så IKKE be meg om å fortelle den om hvordan jeg fikk mine grå hår.

Read Full Post »