Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘livskunst’

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Reklamer

Read Full Post »

Tilbakefall

Jeg så ikke hullet i veien

kanskje var jeg for opptatt med å se hvor fint livet var

Jeg lukket øynene bare litt

ville ikke tenke på hva som kunne gå galt

Når jeg snublet trodde jeg at det bare var en liten stein

eller en dump

men hullet var stort

Og jeg som tenkte det ikke kunne være flere huller å falle i nå

Veien hadde jo vært så fin det siste stykket

Sånn kan det gå

Nå ligger jeg her

Vet av erfaring at det nytter ikke å kave for å komme opp

Med tålmodighet og rolige bevegelser håper jeg det går

Først må jeg visst bare hvile ei stund

At jeg aldri lærer..

©~Trollmor~

Read Full Post »

blå blomst

 

Du er rik fordi du har forstått at samlet livserfaring er noe du kan bruke for å løfte opp din neste, ikke trykke ham ned.

Du er vakker fordi ditt ansikt viser et levd liv.

Du er vellykket fordi du ikke druknet, selv om livet ditt ikke ble en seilas i sol og medvind.

Så… rett ryggen, løft blikket og vær stolt av deg selv.

 

regn

Tekst og foto:

©~Trollmor~

 

 

Read Full Post »

Tenk at noen er glad i meg

akkurat som jeg er nå.

Ustelt og uten smil.

Tenk at noen liker meg som jeg er.

Når solsida er på den andre siden av kloden. Minst

Min beste side er bare et minne fra ei fjern fortid.

Tenk at noen vil gi meg en klem og stryke meg over håret,

selv om ansiktet er lukket og byr på ingenting.

Tenk at noen vil gi meg oppmuntring, og vennlige ord.

Nå når mimikken har stivnet i ei avvisende maske.

Tenk at noen vil gi noe, igjen og igjen. Selv om responsen mangler.

Jeg håper at jeg en gang kan gjøre det samme for deg.

En gang, eller mange. Når det er du som trenger det.

Og det er jeg som har krefter til å gi.

~Trollmor~

Read Full Post »

Jeg er blitt et firkantet menneske. Med et firkantet liv. Jeg tror ikke at jeg var det for riktig lenge siden. Den gangen jeg var frisk. Jeg har truffet veggen mange ganger – og da mener jeg MANGE ganger.

Uforutsette hendelser blir for meg uhåndterlige hendelser. Etter mye prøving og feiling i mange år har jeg knekket en kode. Tror jeg iallefall. Det er denne: Planlegging og hvile øker mulighetene til å unngå formkrasj.  Ved å bruke den strengt, føler jeg at livet fungerer. Så lenge ingenting uforutsett velter det hele for meg. Derfor er jeg blitt et firkantet menneske.

En av mine nærmeste sa en gang temmelig oppgitt at det burde vært kurs hvor ME-pasienter kunne lært hvordan det er å være pårørende til en ME-pasient.

Jeg skulle gjerne deltatt på et slikt kurs. Det ville helt sikkert vært nyttig! Selv om jeg tror at jeg har nok selvinnsikt til å forstå hvor frustrerende det kan være  for de som er rundt å være nødt til å alltid ta hensyn.

Å dusje, sminke seg, kle på seg før man skal ha besøk eller møte noen koster energi. Det er det mange som ikke forstår. Når avtalen man har pyntet seg for er forsinket «tikker energi-taksameteret» likevel, og kreftene brukes helt unyttig. Av og til virker det som om energien akkurat strekker til for det som er planlagt – men etterpå er batteriet flatt. Derfor blir man av og til sett på med mistenksomhet. «Du greier det – men ikke det…»

Når energien er liten må man bruke den på best mulig måte. Jeg har lest et par riktig gode blogginnlegg som forklarer dette veldig fint:

http://ialleretninger.wordpress.com/2012/04/11/kronerulling/

http://lothiane.wordpress.com/2010/12/04/the-spoon-theory-verdt-a-ta-om-igjen/

Enkelte ting kan man ikke planlegge eller forberede seg på. Derfor er et desto viktigere å planlegge det som er mulig å planlegge. Det krever en del av hver enkelt. Både pasient og omgivelser. Av omgivelsene krever det dessuten forståelse og kunnskap. Blogginnleggene jeg har lagt linker til beskriver dette kjempegodt. Slik er det for mange kronisk syke. Etterhvert lærer man å bruke «skjeene» eller «pengene» på en mest mulig god og riktig måte.

Det å skulle leve et liv i samhandling med andre kan være krevende for alle. Men spesielt for pårørende til en kronisk syk. De fleste ME-pasienter vet dette veldig godt. Og det er derfor lett å tøye strikken for langt. Fordi man så gjerne vil. Men så er det heller ikke viljen vi er syke i heller da…

Jeg tror kunnskap og forståelse er halve nøkkelen for både pasienter og pårørende.  Den andre delen av nøkkelen tror jeg består i å lytte til hverandre, og å være ydmyk overfor at dette er en vanskelig sykdom å leve med for alle parter.

Takk for oppmerksomheten.

Read Full Post »

Mange av oss legger mye av vår identitet i hva vi foretar oss i yrkeslivet. Vi får bekreftelse på hvem vi er gjennom jobben, og våre kollegaer. Når du er ute av arbeidslivet på grunn av sykdom mister du mye av dette. Det kan beskrives nesten som å befinne seg i fritt fall. Arbeidet har vært hovedbeskjeftigelsen gjennom mange år. Du må forsøke å finne fotfeste i et liv som «ikke yrkesaktiv».

Som barn får vi spørsmålet -«hva skal du bli når du blir stor?» Vi leker doktor og pasient, politi og røver. Det kan være spennende å være røver i leken, men så vidt jeg husker ga det sjelden særlig status å være pasient. En eller annens lillebror fikk ofte valget mellom å ikke få lov å være med i det hele tatt, eller ta den kjedelige rollen som ingen ville ha….

Gjennom skoletia rekker vi å bestemme og ombestemme oss en rekke ganger før vi til slutt må ta et valg. Vi tar utdannelse og «blir» noe. De fleste husker stoltheten når man står med vitnemålet eller fagbrevet i handa. Fast jobb – og et viktig mål er nådd. Og så er livet i gang. Plattformen er ferdig. Bil, leilighet eller hus står på planen. I jobben har vi kollegaer, kurs, sosiale sammenkomster og et miljø hvor vi hører til. Faste rammer rundt hverdagen.

Så rammes man av sykdom. Livet ble ikke som planlagt. Alt planer må byttes ut. Vi ser plutselig hvor skjør tilværelsen er. Hvor små vi er. Hvor annerledes tilværelsen brått ble. For noen kan kontakten med arbeidslivet være over. Enten for alltid eller for lang tid.

Du må sette deg nye mål. Det krever styrke og selvinnsikt. Hvis du fortsetter å savne og leve i det som var, vil du aldri lære å sette pris på livet ditt slik det er blitt.

I tillegg til at hele livet blir snudd på hodet på grunn av sykdommen som har rammet deg, blir du nødt å takle omgivelsenes uforstand. Langtidsyk, ufør, kronisk syk – er nesten skjellsord i vårt rike og vellykkede samfunn.  Om du ikke har blitt lagt merke til før, blir du det nå.

Det er nødvendig å tenke nytt. Du må søke bekreftelser på andre måter enn gjennom jobben din. Det er lærerikt – og hardt. Du mister fort noen illusjoner på veien. De sterkeste og flotteste menneskene jeg kjenner er de som har opplevd en humpete og svingete livsvei. De som har snublet, falt og reist seg igjen bærer med seg viktige erfaringer som kan deles med andre.

Menneske – vær stolt av deg selv. Du har lært mer mye mer enn alle de som har sklidd gjennom livet på overflaten.

 

Read Full Post »

TID

Tid – er ikke det det en gang var.

For lenge siden var tid noe du både hadde for mye og for lite av.

Når du ventet, var tiden lang.

Når klokka hadde ringt, var tiden kort!

Nå kommer tiden som en jevn strøm,

uten begynnelse, uten slutt.

Det er ikke klokka som bestemmer, men kroppen…

Veien fram mot å innse det har vært lang

og full av store steiner

Du har snublet mange ganger og slått deg så hardt at du gråt

Nå er du framme, og ser at livet kan være vakkert likevel

Kanskje hadde du ikke sett akkurat det

om tiden fortsatt hadde fått lov å bestemme?

Tekst og foto: Trollmor

Read Full Post »

Older Posts »