Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘mestring’

Jeg trodde vel egentlig at jeg var ferdig med å skrive blogg. Den har bare blitt liggende. Livet går i bølger, ting skjer og tanker formes underveis. En gang var denne bloggen veldig viktig for meg. Den ga meg noe jeg trengte så veldig: mestringsfølelse. En viktig kanal ut til livet utenfor min egen boble. Tiden har gått, og etterhvert sluttet jeg å skrive her. Det er flere grunner til det. Men det ville ikke si at jeg sluttet å skrive. Jeg flyttet bare skrivingen, og fortsatte med å skrive for meg selv. Dikt. Små historier. Og noen litt større.

Jeg har i mange år hatt en drøm. Jeg rødmer og gjemmer meg bak tastaturet mens jeg skriver dette. Jeg har alltid ønsket å bli forfatter…eller i det minste få til å skrive EN bok som kunne bety noe for de som leste den. Jeg har ikke snakket med noen om drømmen min, i mange år forsøkte jeg heller ikke å oppfylle den. Hva ville andre tro om jeg fortalte om mitt stormannsgale prosjekt. Jeg burde komme meg tilbake til det jeg kunne, og bli der! Ikke tro at jeg var noe.. Men nå forteller jeg om det her.

Jeg har altså brukt tid til å skrive på noe som skulle bli et bokmanus. En roman. Jeg har alltid skrevet i perioder, det har vært en viktig del av livet mitt.

Jeg ble på etterhvert ferdig med det jeg inni meg kalte «boka mi» Sendte manuset til et forlag. Fikk et standard avslagsbrev i posten. Akkurat som jeg forventet. Jeg hadde forberedt meg på det. Snakket strengt til meg selv, og gitt meg selv formaninger om å ikke ha noen forventninger. Så da brevet kom ble min samtale med meg selv omtrent slik:

Jeg kunne ha latt være å prøve. Jeg kunne ha prøvd, men latt de negative tankene overtale meg til å gi opp underveis. Jeg kunne ha fullført, mistet motet og slettet alt fordi jeg syntes det så for teit ut. Jeg gjorde ikke det. Jeg fullførte, sendte inn og fikk det refusert. Hva så? Den som mislykkes har i allefall prøvd.

Og jeg var ikke lei meg. Heller litt stolt. Sånn i all beskjedenhet. Jeg hadde prøvd!

Nå har prosjektet fått hvile. Jeg kan velge å jobbe mer med det jeg har skrevet. Jeg kan velge å sende inn til flere forlag. Jeg kan skrive noe annet, og prøve på nytt med det. Eller jeg kan velge å ikke tenke mer på det.

Det er mer enn lysten til å skrive og få utgitt en bok som bestemmer om det blir noe av. Selv om jeg har opplevd en bedring (bedre periode) i sykdommen nå, må all aktivitet foregå innenfor rammene av hva jeg klarer. Jeg tar et skritt av gangen…

Det jeg ville ved å fortelle dette er å si litt om mestringsfølelse. Hva jeg har lært og tenkt underveis. At behovet for å få anerkjennelse fra andre ikke skal styre min selvfølelse. Målet mitt var å få til å skrive en så lang historie at den kunne kalles en bok. Og jeg greide det. Selve arbeidet med å gjøre det ga meg mye. Jeg er fornøyd med det jeg har klart. Jeg ga meg selv ros underveis. Jeg lo av meg selv mens jeg leste det jeg hadde skrevet, fordi jeg av og til hadde rotet meg helt bort i teksten, og måtte slette en hel masse og begynne på nytt. Av og til stoppet jeg opp og tenkte, at det var jammen ikke så verst skrevet til å være meg. Klapp på skuldra! Jeg diskuterte med meg selv, og måtte stole på egne avgjørelser. Selv om det jeg skrev var fiksjon fikk jeg prøvd ut tanker, meninger og fordommer. Jeg flettet inn egne opplevelser, tanker og erfaringer, og fikk på den måten bearbeidet en del grums i mitt eget hode. Det har vært ufattelig lærerikt, jeg har blitt mer modig og tryggere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for.

Underveis har den indre dialogen vært min viktigste motivator. Uten den hadde jeg kanskje gitt opp. Det er godt å få positiv feedback fra andre, men ikke alltid nødvendig.

Dette innlegget handler altså ikke om å lykkes på den måten at man får anerkjennelse. Selv om det ville vært utrolig moro å kunne skrevet et innlegg med tittelen HURRA, SE HVA JEG HAR KLART!, og stolt vist det fram til alle, er det altså den indre følelsen av mestring som er det viktige. Jeg har avpasset målet mitt etter resultatet. Jeg klatret så høyt som jeg greide, og fant målet mitt der. Toppen var ikke målet likevel. Av og til er det et mål i seg selv å komme seg opp på hesten, ikke å vinne løpet.

Mottoet mitt da jeg startet å blogge var: «Et skritt av gangen.» Det gjelder fortsatt, og jeg får se hvor skrittene fører meg.

Tusen takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

For noen år siden var livet mitt blitt skikkelig vrangt, og jeg innså at jeg måtte ha hjelp. Så jeg endte til slutt opp hos psykolog. Sammen prøvde vi å løse opp floken – for å si det sånn.. Hun hjalp meg å lete etter ender å nøste i.
Jeg var blitt så bittelita at nesten ingen kunne se meg lengre, og trengte så sårt bekreftelse på at jeg VAR noe. Eller noen. Jeg visste ikke helt..
«Du må prøve å bekrefte deg selv» – var en av setningene hun brukte.
Men hvordan var det mulig? «Jeg» og «meg» var liksom ikke særlig gode venner for å si det sånn…
Jeg var min egen verste kritiker.
Lista var lang: elendig mor, ubrukelig i jobb, dårlig kjæreste, ingen likte meg – ja sånn så jeg på meg sjøl, og jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Sårbar hadde jeg alltid vært, om jeg fikk 10 positive tilbakemeldinger og en negativ, var det den negative som satte seg fast i sinnet mitt. Jeg var avhengig av andres anerkjennelse for å greie å føle at det jeg gjorde var bra. Og når den uteble, hva hadde jeg da tilbake? Jo, min egen følelse av utilstrekkelighet på absolutt alle plan.
Når du ikke møter særlig mange andre i løpet av det som under andre omstendigheter skulle vært en arbeidsdag, og du ikke er særlig god venn med deg sjøl, hva skjer da? Jo du fyller hodet ditt med negative tilbakemeldinger. Og det hodet fylles av er det som blir deg. Eller meg da..
Jeg kunne ha fortalt mer om hvorfor det ble slik. Nå i ettertid ser jeg tydeligere hvorfor.
Vi er alle et produkt av våre opplevelser. Noen er mer sensitive enn andre. Alle har ikke like stor selvtillit. Man trenger ikke ha store, tunge og vonde opplevelser med i bagasjen for å ha en tung byrde. Mange små steiner blir til slutt ei tung bør. Det som for ett menneske er en bagatell kan for en annen være ei stor og tung utfordring.
Noen greier tilsynelatende overgangen mellom det å være yrkesaktiv til å ikke være det helt greit. Jeg greide det ikke. Alt som hadde vært vondt og vanskelig traff meg midt i magen og slo meg helt ut. Og jeg ble deprimert.

Ingen ting ble endret over natta. Men ordene «du må bekrefte deg selv» ble et slags mantra for meg. Ordene lå i bakhodet et sted, og litt etter litt begynte tankene å endre seg.

Nei, det var ikke enkelt.

Jeg måtte jobbe med det. Og det var vanskelig. Et annet råd var at jeg måtte prøve å finne noe jeg likte å gjøre. Jeg liker å skape. Lage noe med hendene mine. Og skrive. Men jeg følte meg så fryktelig lite flink! Jeg kunne begynne med noe. Så tok selvkritikeren overhånd. Jeg begynte å tvile. Og hadde mest lyst til å gi opp. Men jeg fortsatte. Og har etterhvert fått til en del. Selv om jeg prøver å bekrefte meg selv på at det jeg gjør er bra nok, er det likevel godt å høre at det jeg gjør betyr noe for andre. Jeg har gitt bort en del selvlagde gaver, selv om jeg synes det er litt skummelt. Jeg har fått gode ord for en del av det jeg har skrevet. Ingen er en øde øy. Vi trenger hverandre, og følelsen av det å bety noe.

Og jeg selv har lært noe underveis. Jeg er blitt flinkere til å gi ros og oppmuntring. Jeg er blitt mer raus. Jeg prøver å opptre vennlig overfor andre. Jeg husker hvor lite jeg selv tålte når livet var vanskelig. Et smil og et vennlig ord koster så lite, men kan bety mye for den du gir det til. Det har jeg erfart.

Og eventuell kritikk  fra andre gjør ikke alltid like vondt som før. Jeg prøver å tenke over om den er berettiget eller ikke. Om jeg kan gjøre noe annerledes uten at det blir feil for meg selv. For kritikk må jeg lære å tåle. Det er en del av det å leve. Jeg har enda langt igjen.

Jeg kunne gjort hva som helst for å bli frisk. Jeg skulle med glede solgt sjela mi for å kunnet slippe å bli syk den gangen for så mange år siden. Og jeg skulle virkelig ønske at diagnosen hadde blitt satt på et tidlig tidspunkt. Og at jeg hadde fått hjelp og støtte når jeg trengte det, slik at jeg kunne sluppet å oppleve å få en depresjon i tillegg til den fysiske sykdommen.

Men når likevel alt ble som det ble forsøker jeg å bruke de periodene hvor jeg er litt bedre til noe som er positivt både for meg selv og andre. Det gir meg glede og følelse av mestring. At jeg betyr noe. Jeg er ikke deprimert lengre, selv om jeg kjenner at livet glipper innimellom, håper jeg inderlig at jeg slipper å ramle så langt ned en gang til. Jeg kunne fortalt mer om den tiden, men det blir for privat. Og for vondt.

Jeg tar små, små skritt. Jeg har i det siste latt være å skrive. En av flere grunner er fordi min indre kritiker forteller meg at jeg ikke har noe å komme med. Andre sier alt så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg hilst, smilt og vært vennlig mot mennesker jeg har truffet på min vei. Prøvd å gi oppmuntring og trøst der jeg har følt at det har vært på sin plass. Både i den virkelige verden og på nett. Tenkt at det kanskje betyr noe? Jeg vet så lite om hvordan andre har det. Man viser ikke mer av seg selv enn man vil. Kanskje jenta i kassen på Rimi trengte et vennlig ord akkurat i dag?

Nå tvinger jeg meg selv til å legge ut dette innlegget. Jeg må gå litt utenfor min komfortsone av og til. Men med små, små skritt..

Takk for at du leste 🙂

©~Trollmor~

Read Full Post »

Kjøpe, selge, bytte sider er veldig poulært på FB for tia. Jeg har av og til tenkt på å legge inn et innlegg der. Jeg tenker meg at det kunne sett omtrent slik ut:

Ubrukbar kropp ønskes byttes mot frisk. Gjerne en som sitter på et hode som tenker at det er da bare å ta seg sammen. Eller til en person som mener at kronisk syke er late mennesker, som liker å ligge på sofaen. Det ville vært deilig å ha tid til å gjøre det man har lyst til, og samtidig motta penger. Livet oppi hodet på en som tenker slik må være fryktelig enkelt og ukomplisert.

Jeg kan få din friske kropp og du kan få min. Er du interessert i å bytte?

Du vil få servert utallige gode råd for å bli frisk: trening og behandling i alle mulige former, dønn seriøse healere og terapeuter som alle viser til gode resultat for sine pasienter, piller i alle farger og fasonger, blomstervann som smaker – nettopp – vann, flasker med mystisk innhold, lukt og smak, tenk-positivt-kurs og bøker, et mirakuløst og svindyrt bli-frisk-på-3-dager-kurs – og du vil sannsynligvis oppdage at det eneste du blir er mange kroner fattigere… Men etter hvert vil du bli både klokere og mer kritisk!

Etter hvert vil du bli lut lei av jeg-ble-frisk-av-dette reportasjer i ukeblad vist deg av velmenende kjente og ukjente. Dessverre er enkelte av dem temmelig pågående og påståelige. Og noen blir sure når du ikke hopper i taket av begeistring, faller dem om halsen og viser din takknemlighet. Du vil oppleve hvor vanskelig det er å forklare hvorfor du ikke vil prøve – selv om ditt største ønske er å bli frisk. Du lærer nemlig at når noe virker for godt til å være sant, er det ofte nettopp det det er.. For du har etter hvert lært noe…

Du vil gå gjennom utallige undersøkelser og behandlinger. Og du vil etter hvert oppdage at det å ta seg sammen, bite tenna sammen og holde ut, gjør deg fryktelig syk. Du har ikke fantasi til å forestille deg hvilket opprør kroppen gjør når du har ignorert signalene den har gitt deg, og hvor dårlig du blir da. Og ingen takker deg for din ødelagte helsetilstand. Aller minst arbeidsgivere. Og heller ikke familien din.

Du vil kanskje føle deg ydmyket av leger, arbeidsplass og NAV. Du mister selvtillit, venner og kollegaer. Du faller utenfor fellesskapet.

Etter hvert blir økonomien dårligere. Både du og familien må avstå fra ting dere tidligere tok som en selvfølge.

Men alt er ikke bare negativt. Etter hvert vil du få en ny forståelse for andre mennesker og deres problemer. Du vil oppdage at livet er ikke så enkelt som de friske vil ha det til. Det kan gjøre deg til et bedre medmenneske. Du setter mer pris på de små gleder i livet.

Så – hva sier du? Skal vi bytte? Du tror ikke det nei.. Men om du ombestemmer deg, ta gjerne kontakt 🙂

Vennlig hilsen
©~Trollmor~

Read Full Post »

Jeg har vært ute og reist! I forrige innlegg lovte jeg å prøve å skrive litt om det. Og her kommer det:
Jeg hadde fryktelig lyst til å bare fortelle om at turen var fantastisk, at jeg fikk sett og opplevd alt jeg ville, at formen holdt seg på topp hele turen. Det gikk ikke helt slik. Men jeg har vært sammen med to av dem jeg er veldig glad i. Jeg har sett deler av en fantastisk vakker by. Jeg har spist god mat. Jeg greide det viktigste. Jeg reiste, opplevde, hadde fine stunder og lærte en del. Om historie og kulturen til byen vi var i. Men også om meg selv og mine egne grenser for hva jeg klarer.

IMG_0919IMG_0889IMG_0864

Jeg hadde med ørepropper, og de var en del i bruk. Jeg var på museer, takknemlig for at det stort sett er stille og rolige steder hvor det er mulig å finne en benk å sitte på når kroppen trenger pause. Jeg trengte ikke se alt, men var glad for alt jeg fikk se.

IMG_0850IMG_0771IMG_0817

Innimellom kjente jeg meg som et håpløst reisefølge. Plutselig var batteriet flatt, og det var ikke alltid like lett for de som reiste sammen med å forstå. Fra å kunne prate og le, og til å ikke orke de enkleste ting var veien kort. Det ble noen timer ikke-planlagt hvile på hotellet innimellom ja…

Turen heim vil jeg helst ikke snakke om. Når batteriet er flatt og du bare må.. Og i tida etter at jeg kom heim har jeg tenkt på om det virkelig har vært verd det. Men jo – det var verd det. Jeg hadde vært et sted jeg virkelig hadde lyst til å se. Jeg greide det!

IMG_0782

Tekst og foto:

©~Trollmor~

Read Full Post »

Tenk at noen er glad i meg

akkurat som jeg er nå.

Ustelt og uten smil.

Tenk at noen liker meg som jeg er.

Når solsida er på den andre siden av kloden. Minst

Min beste side er bare et minne fra ei fjern fortid.

Tenk at noen vil gi meg en klem og stryke meg over håret,

selv om ansiktet er lukket og byr på ingenting.

Tenk at noen vil gi meg oppmuntring, og vennlige ord.

Nå når mimikken har stivnet i ei avvisende maske.

Tenk at noen vil gi noe, igjen og igjen. Selv om responsen mangler.

Jeg håper at jeg en gang kan gjøre det samme for deg.

En gang, eller mange. Når det er du som trenger det.

Og det er jeg som har krefter til å gi.

~Trollmor~

Read Full Post »

Det er krevende å være kronisk syk. Etter mange år føler jeg at kanskje kan ha litt å bidra med i forhold til å lære seg å mestre hverdagen. Jeg tror det er en del brikker som må være på plass for leve et best mulig liv. Her skal jeg forsøke å sette ord på noen av de tankene og erfaringene jeg har gjort meg underveis:

 

~ Rett diagnose. Å få rett diagnose er det viktigste av alt! Å få et navn på sykdommen  er nøkkelen til å komme videre. Uten det kommer du ingen vei.

 

~ Søk informasjon.Som pasient er du avhengig av å lære å leve med din sykdom. Spør legen din og helsepersonell om alt du lurer på. Finn ut om det finnes en pasientorgansasjon for din sykdom. De har ofte god informasjon til deg. Prøv å kom i kontakt med andre med samme diganose. Det kan være nyttig å høre om andres erfaringer. Men husk, ikke alle råd passer alle. Bruk fornuft.

 

~ Informer de som trenger å vite om din sykdom. Ikke alle trenger å vite alt. Tenk over hva og hvor mye du vil fortelle. Men vær ærlig i det du forteller. Hvis du ikke forteller om hvordan sykdommen din begrenser og påvirker ditt liv og din funksjonsevne kan du heller ikke forvente å få forståelse for dette.

 

Ikke vær redd for å be om hjelp. Bruk de ressursene du har tilgjengelige. Familie, venner, kollegaer osv. kan sitte inne med kunnskap og erfaring som du kan ha nytte av. De fleste setter pris på å bli spurt og å få lov å være til nytte.

 

~ Undersøk hvilke rettigheter du har. En del sykehus har sosionom som kan hjelpe deg med blant annet utfylling av skjema og søknader. Pasientorganisasjoner har likemenn som kan hjelpe deg.

 

Forvent at dine nærmeste tilegner seg informasjon og tar nødvendig hensyn. «Jeg kan forklare det for deg, men jeg kan ikke forstå det for deg.»  Dette er noe mange kronisk syke sliter med. Ikke alt vises utenpå. Det er en stor belastning å hele tia må forsvare og forklare det som burde vært en selvfølge å få forståelse for, dersom omgivelsene hadde satt seg inn i situasjonen. Forsøk å ikke bry deg om andres «synsing». Den er deres ansvar, ikke ditt.

 

~ Aksepter situasjonen og se realistisk på framtida.Det er lett å bruke tid, krefter og penger på å lete etter mirakelkurer. De finnes sjelden, og fører stort sett til skuffelser og nederlag. En bedre løsning vil ofte være å forsøke å akseptere.

 

~ Unngå å tenke for mye på det som har vært, eller kunne ha vært.  Dette er ikke alltid så lett, og noen tanker må tenkes ferdig før man kan slippe dem. Men hvis man ofte vender tilbake til fortida i tankene, er det lett at man blir tung til sinns. Forsøk å tving tankene over på noe annet! Øvelse gjør mester…

 

~ Forsøk å finn dine sterke sider, aktiviteter som gir DEG glede, og dyrk dem! Nyt sola, les ei bok, send virtuelle klemmer til dine nettvenner, prøv deg som forfatter, snekre fuglekasseser, fotografer, strikk en genser, lær et nytt språk, tenn et lys – det er uansett bedre enn å forbanne mørket…. Men ikke legg lista for høyt. Det er morsommere å heve den, enn å senke den. Prøv deg fram.

 

I all ydmykhet – jeg vet hvor vanskelig dette kan være. Det er ei tid for alt, og ting tar tid…

 

Jeg håper noen kan ha litt nytte av dette. Som sagt, dette er helt personlige tanker rundt det å være kronisk syk, og andre kan ha helt andre erfaringer.

 

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »