Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘selvinnsikt’

Dette innlegget er inspirert av Lammelårtankers innlegg: Slett meg hvis du er uenig.

Jeg la ut en link til det på min private Facebookprofil, og skrev samtidig en status hvor jeg stilte noen spørsmål:

«Vil du slette meg som venn hvis du er dypt uenig med meg, og min mening er så grunnleggende feil at du ikke kan forholde deg til den?

Vil du kun lese det du er enig i på FB? Mange fronter sterke meninger på nett, og det legges ut linker til artikler, blogger, og statuser som deles av mange. Ikke alt viser seg å være like seriøst hvis man gir seg tid til å undersøke. Hvis jeg deler noe som ikke stemmer, eller som du er uenig i, vil du si fra til meg om det da?

Hvis du deler noe som er feil eller jeg er uenig i – er det da greit at jeg sier fra? 
Er vi redd for uenighet? Velger vi å ikke følge de vi er uenig med? Velger vi publikum og venner vi vet er enig med oss i det vi legger ut, slik at vi aldri får utfordret vårt syn og våre meninger? Kan man være venner, respektere hverandre samtidig som man er dypt uenig, eller er ikke det mulig?»

Responsen var liten.

Noen få kommenterte under innlegget mitt, og jeg fikk noen synspunkter. Tusen takk til dem. Men de aller fleste var tause.

Jeg har etterhvert lagt merke til en ting på Facebook. Folk diskuterer ikke. Eller egentlig gjør de det, men ikke med hverandre. Folk mener mye hele tiden, men kun på sin egen vegg. Linker til artikler, blogginnlegg og statuser med sterke meninger står uimotsagt, men på andre vegger dukker det opp innlegg fra noen som er dypt uenig. Egentlig er det ganske fasinerende å se på.

Heftige debatter, fullstendig blottet for kommunikasjon mellom parter som står steilt mot hverandre. Og i motsetning til avisartikler henvises det sjelden til hvem innlegget eller statusen er rettet til. Dersom man har begge parter som venn er det ofte ganske tydelig at dette er en del av en diskusjon.

Og jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger.

Det har nok de fleste. Man leser noe som provoserer på nett, og så slenger man ut meningene om temaet. På sin egen vegg. Og høster kanskje likes og kommentarer fra de som er enig. Resten er taus. Så skriver meningsmotstanderen et nytt innlegg, eller legger ut en link som har en tydelig, men usagt adresse. Og så har vi det gående.

Hva slags kommunikasjon er dette?

Hvorfor vil vi ikke diskutere med andre når vi mener noe? Er vi redd for å ta feil? At meningene våre ikke tåler å utfordres? Hvorfor må vi bruke noe andre har skrevet for å si hva vi mener? Vi gjemmer oss, og meningene våre bak masseproduserte statuser.

Hvorfor velger noen å dele noe som åpenbart er usant, (det er enkelt å google) eller fra sider som har en agenda man helst ikke vil assosieres med? «Men de har jo rett i noe». Joda. Det har de aller fleste. Det er svært få som ikke har rett i noe. Men hvis vi er nødt til å bruke useriøse kilder, eller f.eks kilder med en ekstrem agenda i en eller annen retning, og vi ikke ønsker å assosieres med dem, bør vi kanskje finne andre kilder som kan støtte vårt syn.

Så er det dette med å slette «venner», som Lammelårtanker skrev om i sitt innlegg. De fleste mennesker ønsker å framstå som rause og inkluderende. Jeg møter meg selv i døra av og til. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg forsøker å forholde meg til de aller fleste, og tenke at det er noe bra med alle. Vi kan være uenige, men likevel venner. Vi behøver ikke å diskutere det vi er uenig om, det finnes mange andre ting vi kan snakke om. Jeg prøver å være åpen for argumenter som ikke støtter mitt syn, kanskje jeg kan se ting fra andre synsvinkler da.

Jeg har etterhvert sett at noen få har et menneskesyn jeg synes er vanskelig å akseptere. For meg er det en grunnleggende tanke at alle mennesker er like mye verd. Og jeg ser at retorikken i noe av det som deles dreier mer og mer i en retning jeg har problemer med å godta. Det dukker opp rene hatytringer og svake grupper settes opp mot hverandre. Det skremmer meg, og jeg får vanskelig for å forholde meg til de som kommer med slike ytringer.

Så hva gjør man? Hva ville du ha gjort? Slettet dem som venn? Ville du sagt fra? Ville du skjult profilene deres, for å orke å beholde dem som «venner»? Jeg har foreløpig stort sett valgt det siste, og jeg synes det er en feig løsning. Noen få ganger har jeg sagt fra. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og så velger jeg ofte å lukke øynene, og trykke på «ikke følg» på Facebook. Jeg skroller fort forbi noe av det ubehagelige for unngå å bli provosert. Tenker at jeg har ikke tid eller krefter til å diskutere. Det er sikkert noen andre som sier fra. Jeg er nok bare et passe godt menneske, og jeg liker ikke alltid den personen jeg treffer i døra.

Takk for at du leste 🙂

Advertisements

Read Full Post »

Ja, nettopp. Du som leser dette. Enten du tifeldigvis for første gang akkurat dumpet innom bloggen min, eller har vært her før.

Det er ikke alltid så enkelt å finne, og sette ord på sine egne gode egenskaper.

Mulig det kan ha sammenheng med oppdragelse, og hvilket miljø man er oppvokst i. Og grad av selvtillit og evne til selvinnsikt.

Forresten tror jeg selvtilliten sterkt påvirker hvilke egenskaper hvert enkelt menneske greier å få øye på hos seg selv! Hos en usikker person med dårlig selvtillit og dårlig selvbilde får «den indre kritiker» boltre seg fritt, og for dette mennesket er det ikke enkelt å finne gode egenskaper hos seg selv. En annen, med god selvfølelse og sterk selvtillit vil lett kunne ramse opp gode egenskaper i fleng!

Det vil også være opplevelser i livet ditt, som kan gi selvinnsikt – slik at du kan lære å se hvilke egenskaper du egentlig har. Man kan se på seg selv som  en tolerant person, helt til evnen til toleranse settes på prøve. Eller at man er ei skikkelig pyse som ikke tåler å se blod, helt til man kommer som førstemann til ei alvorlig ulykke, gjør alle de riktige tingene, og faktisk berger liv!

Hvis noen ber meg om å beskrive mine egne gode egenskaper, har jeg veldig lyst å bare svare, at jeg ikke vet om noen. Og at andre heller får fortelle hvordan de oppfatter meg. Spør du meg derimot om mine dårlige sider, er det mye lettere å si noe.

Noen andre som har det slik som meg?

Nå har jeg forsøkt å finne noen gode egenskaper hos meg selv, men var nødt å rådføre meg med min  kjære..(jada, jeg vet…)

Altså, jeg (vi) kom fram til at jeg er: pliktoppfyllende, har sterk rettferdighetssans og evne til empati.

Nå spiller jeg ballen over til deg som leser dette: Hvilke tanker har du om dette, og hvilke gode egenskaper har du?

Kanskje du kan spørre de du har rundt deg om det samme, og se hvilke svar du får?

Read Full Post »

Definisjon på den absolutte mangel på selvinnsikt er: Når du møter deg sjøl i døra og ikke ser at det er deg…

Jeg vil påstå at jeg har selvinnsikt. De gangene jeg har møtt meg sjøl i døra har jeg forstått at det var meg. Dessuten har jeg svelget noen kameler, og skjønt at jeg er nødt til å gjøre det en gang i blant for å skvære opp når jeg har gjort eller sagt noe dumt. Det skjer av og til. Jeg bærer ikke nag til kamelen av den grunn. Det er jo min egen feil, kamelen er helt uskyldig. Jeg synes også høye hester er ålreite dyr. Jeg har lært at jeg ikke skal sitte på ryggene deres. Det er ikke trygt, med mindre du er 100% sikker på å ikke ramle av. Og har du egentlig noen garanti for det det?

Noen folk later til å tro at sykdom og ulykker ikke rammer dem. De som blir syke er: late, trener for lite, spiser usunt, er negativt innstilt. Noen tror det gode liv er å slippe å gå på jobb og allikevel få betalt. De misunner dem som av ulike grunner ikke kan være på jobb. Enkelte er skråsikre på at norsk helsevesen og velferdsordningene fungerer slik at alle får det de har krav på, og helst litt til… Noen tror på ordtaket – «du er din egen lykkes smed». Gjør alle de rette tingene, og sol deg i din suksess.

De som tror det, er stort sett mennesker som har sklidd gjennom livet med skylapper. Eller er født med sølvskje i munnen. Eller mangler evne til å sette seg inn i andres situasjon. Dessverre finner vi noen av dem i yrker hvor det de sier og mener har stor tyngde offentlig. Noen ganger er de til og med på Dagsrevyen. Da er det av og til fristende å skru av. De er friske og sunne, har veloppdragne barn, god økonomi og pent hus. De fleste i allefall. Hvis noe i livet deres ikke er vellykket er det alltid en god grunn til det. Og i motsetning til alle andre er deres ulykke helt uforskyldt. De ser verden kun fra sitt eget ståsted. De er mennesker som ikke kjenner igjen seg selv om de en gang skulle møte seg selv i døra. Det ville aldri falle dem inn å svelge kamelen, be ydmykt om unnskyldning om de har gjort eller sagt noe feil. Eller behandlet andre mennesker dårlig. De gjør nemlig aldri det. Alt er andres feil. Ofte sitter de på sin høye hest, og klamrer seg fast. De detter ikke alltid av, selv om de fortjener det. Livet er ikke så rettferdig. Men noen ganger gjør de det likevel. Da er det vanskelig å la være å vise skadefryd, selv om det er litt slemt gjort.

Det rare er at folk etter å ha ramlet ned fra sin høye hest, ofte har lettere for å både svelge kameler, og å kjenne igjen seg selv i døra. De fleste av dem iallefall. De som IKKE gjør det da, er det neppe håp for likevel..

Read Full Post »