Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sykehus’

…heller ikke mellom lege og pasient…

En historie fra mange år tilbake i tid: Jeg er dypt fortvilet. Jenta mi vil ikke spise, hun bare gråter, er blek, slapp og utilpass. Jeg har fått utallige forsikringer av helsepersonell helt fra hun ble født om at alt er i orden Men magefølelsen min forteller noe annet. Det er noe som er galt, men hva det er, vet ikke jeg. Og ingen tror meg. Jeg er ung og uerfaren, og greier ikke sette de riktige ordene på de symptomene jeg ser. Jeg skjønner på alle innen helsevesenet jeg er i kontakt med at jeg er puttet i en sekk kalt «hysterisk mor.» Og jenta mi blir ikke skikkelig undersøkt. Det viser seg i ettertid.
Omsider kontroll ved helsestasjonen. Legen reagerer kontant. «Jenta er ikke frisk. Jeg ringer fylkessykehuset, hun må legges inn.» Jeg glemmer ikke sjokket, men også følelsen av at hundre kilo ble løftet av skuldrene mine. Etter dette skjedde ting i rask rekkefølge. Vi blir innlagt, og legen rister på hodet over at ingen oppdaget tidligere hvor syk hun egentlig er. Det burde vært oppdaget allerede på fødeavdelinga, i følge ham. Etter hvert ble vi overført til Rikshospitalet hvor hun ble hjerteoperert. Det var på høy tid. Hun hadde alvorlig hjertesvikt. Når vi omsider var tilbake heime ble jeg kontaktet av helsesøster, med følgende innrømmelse: – «Vi beklager behandlinga du har fått. Vi skal innrømme at du ble betraktet som ei hysterisk mor. Dette har blitt gjennomgått internt hos oss, og vi tar dette til etterretning.»

Tilliten min hadde fått seg en alvorlig knekk. Det var noe galt, og kampen for å bli trodd burde ikke være nødvendig. Men vi fikk hjelp i tide. Heldigvis! Og jeg opplevde kommunikasjonen med en del av de jeg hadde vært i kontakt med underveis som god etter dette.

Jeg er nok over middels interessert i helsevesen og hvordan pasienter behandles i Norge i dag.  Jeg vil påstå at min familie har flere erfaringer enn en del andre når det gjelder sykdom. Noe vi gjerne skulle vært foruten. Men når det først er slik, tenker jeg – i all beskjedenhet – at jeg kanskje har noe å bidra med, i form av å dele noen erfaringer fra mitt liv.

Derfor dette innlegget.

Tillit mellom lege og pasient er et stadig tilbakevendende tema. Jeg tenker at få ting er viktigere enn at pasienten har tillit til lege og helsevesenet generelt.

Dessverre er det ikke alltid slik. Og hvorfor blir det av og til slik at det som er så viktig ikke fungerer?

Kommunikasjon – er et viktig stikkord. Som pasient er ikke det alltid like enkelt å forklare symptomer. Man kan mangle nødvendige begrep for å formidle på en forståelig måte. Legen har et viktig ansvar for å stille de riktige spørsmålene, og lytte til svarene som gis. Legen er den profesjonelle part.

Tid – er et annet. Vi vet at leger har en travel arbeidssituasjon. Men skal vi som pasienter bære ansvaret for det? Skal vi forstå og akseptere at vi ikke får nødvendig og rett behandling på grunn av legers manglende tid? Legen er der for pasienten, ikke omvendt.

Empati – Det er ikke alltid legen finner ut hva som feiler. Da sitter ofte pasienten igjen med en følelse av å ikke bli trodd. Det å møte forståelse og ønske om å hjelpe betyr mye.

Formidlingsevne – Av og til har man en bestemt tanke om hva som feiler. Det er ikke alltid det man selv tror stemmer. Da er legens ansvar å forsøke å formidle hvorfor pasienten tar feil. Med ei skikkelig forklaring på hvorfor det ikke kan være slik man selv tror, blir det lettere å godta.

Åpenhet og kunnskap – Når mi datter var lita var journalen kun for lege og sykehuspersonell. Når jeg ba om å få se den, ble jeg avspist med at «dette forstår du neppe noe av likevel.» Jeg ga meg ikke, og fikk til slutt lese. Sammen med lege. Han kikket på papirene, og la unna en del som jeg ifølge han ikke fikk lov å se. Mange år senere ble mitt yngste barn født med en sjelden sykdom, og det har blitt mange opphold ved sykehuset. Etter hver gang får vi tilsendt epikrise. Dette gir oss trygghet. Vi føler ikke at noe foregår over hodet på oss. Og vi får nødvendig kunnskap om hva og hvorfor.

Så er også noe mer. Forståelsen av at selv med lang utdannelse og erfaring er det fullt mulig å ta feil. Evne til å si unnskyld når det er på sin plass. Det er ikke til å stikke under en stol at helsepersonell av og til kan oppfattes som arrogante. Og alle kan gjøre feil. Det er helt menneskelig.

Vi pasienter har tross alt levd med kroppen vår noen år. Vi som har syke barn kjenner barna våre.

Kjære leger og annet helsepersonell: Ikke undervurder oss. Lytt. Vis respekt. Det er deres jobb å skape tillit og trygghet. Vi som oppsøker dere er av og til fortvilte, utslitt, har smerter, er redde og noen ganger sinte. Forstå det.

«Det handler om å føle seg trygg..»

©~Trollmor~

Advertisements

Read Full Post »

…og at ens behov blir i varetatt. At man blir lyttet til. Og forstått.

Jeg snakker nå om oss som er pasienter. Eller pasientmammaer og -pappaer.

Snart skal jeg være med barnet mitt inn på sykehus et par dager. Vi gruer oss ikke. Barnet vet hva som skal skje. Vi vet hvem vi vil møte. Begge vet at ikke alt som skal skje er like gøy. Noe kan være vondt og ekkelt. Av og til. Men vi vet begge at det som gjøres er nødvendig. Jeg kan ikke få rost Barneavdelinga ved Vårt Sykehus nok. Siden barnet ble født for snart 10 år siden har vi vært faste gjester der. I begynnelsen var alt stort og skremmende. Diagnose. Behandling. Forvirrende samtaler med personale. Vi skjønte ikke så mye. Frustrasjon og fortvilelse. Vi fikk hjelp. Samtaler. Spørsmål og svar. Om igjen. Tålmodige gjentakelser til vi etterhvert forsto mer.

Litt etter litt falt brikkene på plass. De planlagte oppholdene begynte å falle inn i en rutine. Vi har vært så heldig at vi har fått lov å forholde oss til et stabilt personale. «Vår» lege er fortsatt den samme. Av pleierne som har tatt i mot oss fra gang til gang har det vært få utskiftninger. Vi vet stort sett hva som venter hver gang vi kommer.

Det handler om å føle seg trygg…

Etter mange år som både pasient og pasientmamma har jeg erfart mye. Det finnes leger man unngår. Fastleger som aldri får fulle pasientlister. Saksbehandlere «ingen» vil ha.

Hvofor?

Tillit til NAV og helsevesen er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl. Gjensidig respekt og kommunikasjon er stikkord her.

Mange føler de blir møtt med arroganse og uforstand. Mange har dårlige erfaringer og kommer til time med piggene ute. Noen går derfra med enda ei dårlig erfaring i sekken. Men av og til er sekken lettere når du går derfra enn når du kom.

Det er legens eller saksbehandlerens holdning, evne til kommuniasjon, medmenneskelighet og faglige kunnskap som kan avgjøre bagasjens vekt når du går derfra. Det handler om å føle seg trygg, lyttet til og forstått. Å ha fått gode forklaringer på hvorfor ting er som de er.

Som pasient har du lov å være fortvilet og ute av deg. Du er ofte i en vanskelig situasjon. Behandleren er den profesjonelle her. Men er de alltid klar over sin rolle? Forstår de hva som ligger bak når en pasient eller pårørende blir sint og ute av seg? At det ligger frykt og utrygghet bak. At de har stor påvirkningskraft i forhold til hvordan en person vil takle livet. Kanskje flere år. Kanskje for alltid.

Jeg har i likehet med mange andre dårlig erfaringer også. Det har jeg sagt en del om i tidligere innlegg. Nå ville jeg altså fortelle litt om de gode. Det er viktig at de også kommer fram.

Det er disse som er grunnen til at jeg og barnet mitt om et par dager reiser til sykehuset i trygg forvissning om at vi blir godt ivaretatt. Og vi kan bare håpe at han med sin livslange diagnose vil være så heldig å alltid kunne være trygg på å få den hjelpa han trenger. DET er ingen selvfølge, men det vet han ingenting om enda. Jeg håper det alltid vil være slik.

Read Full Post »

Bakgunnen for innlegget er dette innslaget på tv2 nyhetene i går:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/-stort-problem-at-paaroerende-og-pasienter-ikke-blir-hoert-3872193.html

Det finnes mange gode leger i Norge. Bare så det er sagt. Som både pasient og pårørende har jeg møtt begge deler. Jeg har kjent på tryggheten man får ved å bli godt ivaretatt som mor til et sykt barn. Følelsen av å slippe å bære alt alene. Å bli møtt med kunnskap og forståelse.

Men jeg har også møtt det helt motsatte i helsevesnet. Avvisning, latterliggjøring og arroganse. Jeg vet med mange med syke barn har opplevd det samme. Leger har makt. Og ansvar.

Du kjenner deg liten når du sitter på venterommet med et sykt  barn på fanget. Det er helt nødvendig å bli møtt av en lege som har tid til å høre på deg. Legen er den profesjonelle. Du er en sliten mor eller far som søker hjelp til ditt syke barn. Du ønsker ikke å være der. Du ønsker å være hjemme i din egen stue med et friskt barn. Men slik er det ikke. Du har ikke noe valg. Og du er prisgitt den legen som er på vakt akkurat den kvelden eller natta ditt barn blir sykt. Og du er ydmkt klar over akkurat det.

Jeg vet litt om dette.  Jeg har opplevd å sitte slik med alvorlig syke barn uten at de fikk den hjelpa de behøvde. Mer enn en gang. Jeg visste ikke alltid hva som feilte, men jeg visste at de var alvorlig syke. Heldigvis gikk det bra med dem. Men det er ikke de aktuelle legenes fortjeneste. Det handlet om flaks, og dyktighet av andre leger. Leger som hadde tid til å lytte, undersøke og sende oss raskt videre.

Som en barnelege ved sykehuset vi omsider ble sendt til, uttalte til helseperonalet som først tok i mot, og avviste at barnet mitt var sykt: «En ting jeg har lært etter mange år som barnelege er følgende – når en mor sier at noe er alvorlig galt med barnet hennes har hun krav på å bli hørt og tatt på alvor. Hun har nesten alltid rett, og det er deres jobb å finne ut av det. jeg håper dere tar dette med videre.» Jeg fikk senere en ydmyk beklagelse fra de som hadde avvist oss. Jeg tok i mot den, men er ikke sikker på om jeg hadde gjort det samme om det ikke hadde gått bra med mitt barn.

Slike innslag som det på tv2 i går gjør meg opprørt. Fordi det skjer. Ingen er feilfri, ikke leger heller. Men hvis de kunne lytte, undersøke og ha tid til pasienten ville kanskje mange vært spart for det familien i reportasjen opplevde. Å miste et barn. Ikke alltid det er mulig. Barn dør av og til, dessverre. Men hvis foreldrene hadde visst at alt tenkelig var gjort ville kanskje følelsene rundt det hele vært annerledes? Jeg vet ikke. Hele temaet er  vanskelig, og det er umulig for den som ikke selv har mistet et barn å sette seg inn i følelsene rundt det. Jeg er klar over det.

Jeg håper legene tar slike hendelser på alvor.

Dette var litt av mine umiddelbare tanker etter å ha sett nyhetene på tv2 i går. Takk for at du leste.

Read Full Post »

Jeg fant dette innlegget i Tidsskrift for Den norske legeforening, og må bare dele det videre. Absolutt verd å lese:  http://tidsskriftet.no/article/2238711

Jeg har mange års erfaring med sykehus, leger og ikke minst turnuskandidater. Både som pasient og pasientmamma. Det siste har ofte vært den vanskeligste biten. Å ha syke barn. Jeg skal ikke gå særlig mye inn på det her, men har 3 barn med ulike diagnoser, og jeg har i tillegg egen sykdom.

Vi bor like i nærheten av vårt lokalsykehus, som er ganske lite, uten særlig stort fagmiljø. Ofte møter vi på turnuskandidater, som tydelig er usikre. Det er forståelig. Det som ikke alltid er like lett å forstå, er mangelen på vilje og evne til å si det som det er, og søke hjelp fra andre, spesialister og mer erfarne leger. Enten det gjelder meg selv, eller mine barn, er det ingenting som er verre enn å være nødt til å forholde seg til  en lege som er helt på bærtur og ikke vil innrømme det…

Nok om det for denne gangen.

Følelsen jeg fikk etter å lest innlegget er i allefall at vedkommende vil være å foretrekke framfor mange andre jeg har møtt. Ydmykhet og empati funker bedre enn arroganse og overdreven selvsikkerhet.

Read Full Post »