Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘toleranse’

Jeg prøver…sikkert med varierende hell, vil noen si, å være raus og romslig. Det er ikke så lett, mine fordommer, mitt snevre syn på verden og min manglende toleranse har gjort at jeg har møtt meg sjøl i døra mer enn en gang. Liv og lære er ikke alltid like lett. Teori og praksis viser seg gang på gang å  være to ulike begrep.

Jeg er nok bare et passe godt menneske. Jeg kan bli sint på feil person, til feil tidspunkt og av feil årsak. Jeg kan sysle med tanke om hevn når jeg har kjent meg dårlig behandlet. Innimellom burde jeg hatt evne til å knipe både munn, øyne og ører sammen, stenge verden ute – og tenke at dette virkelig ikke er min sak. Av og til kjennes det helt umulig å se en sak fra mer enn mitt eget ståsted.

Og det hender at jeg skifter mening i enkelte saker. Jeg innser at ikke alt er slik det ser ut til. Eller at jeg får nye opplysninger, ny erfaring, ser en annen innfallsvinkel i en sak – og derfor skifter mening.

Det hender jeg tier stille når jeg egentlig føler at jeg skulle sagt fra. Jeg innser at argumentene mine ikke holder, at jeg ikke vet nok til å uttale meg. Eller at jeg ikke har mot til å si noe i det hele tatt. Noen diskusjoner kan bli umulige å fortsette. Fordi man ikke diskuterer samme sak. Fordi premissene for diskusjonen er ulike eller endres underveis.

Av og til ser jeg så mange sider av en sak, at jeg ikke vet hva jeg skal mene!  Og jeg kan bli imponert over hvor overbevist de skråsikre kan være på at akkurat de har rett! Og at alle med en annen mening tar feil…

Og så får jeg ofte en nærmest uimotståelig trang til å forsvare den jeg selv anser som den svakeste part.

Så blir jeg fryktelig lei meg når noen ikke liker meg fordi jeg er uenig i noe. Alle er jo mer enn sine meninger. Det er kanskje naivt å tro at man skal bli likt av alle.

Noen får større utfordringer i livet enn de makter å håndtere. Så sitter det noen på sidelinja, og sier: «noe slikt ville jeg aldri ha gjort».  Det alltid lett å mene noe om det man ikke vet.

Hvorfor jeg tenker på alt dette nå? Jeg trengte å lufte noen tanker bare. Det skyldes årets flaggspetakkel på nett. Der har jeg valgt å flagge noen av mine meninger. Ikke fordi jeg har et sterkt ønske om å se alle verdens flagg i årets 17.mai-tog, Men fordi jeg ganske enkelt synes det er helt greit at elever ved ei barneskole kan få lov til å bruke selvlagde flagg med en nasjonalitet på hver side. Og fordi jeg synes at dette er en sak dradd helt ut av  sammenhengen. Jeg synes også det er helt greit om barn i mitt nærmiljø vifter med et annet flagg enn det rød-hvite-blå. Min glede over dagen blir ikke mindre av den grunn.

Men jeg kjenner jeg blir skremt. Redd av å se hvordan denne saken er blitt enda ett eksempel på hvordan ei fjær kan bli til en uhorvelig mengde hodeløse høner som flakser rundt og sprer uhygge på nett.

Og jeg tenker at dette kunne rammet meg eller mitt barn. Jeg er vel det som kalles sensitiv. Jeg ser meg selv eller mitt barn i hvert eneste menneske og barn som rammes av fordommer og uforstand. Det er ganske så slitsomt skal jeg si deg! Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke var slik. At jeg kunne lukke øyne og ører for det jeg ser på som urettferdighet. Men slik er jeg. Jeg har kjempet mange kamper. Årene og erfaringen har lært meg å tie stille av og til. For jeg er verken sterk, klok eller modig nok til å ta det som kan komme. Men akkurat i dette greide jeg altså ikke å tie stille.

Fordi det kunne vært mitt barn. Eller ditt. Derfor.

Reklamer

Read Full Post »

Miljøet på nett er hardt. Stikker du fram hodet må du forvente at noen forsøker å kappe det av. Såpass må du tåle. Ellers er det ikke verd du sier noe i det hele tatt. Selv om du bare ønsker å dele ei oppskrift på hjemmelaget sjokolade. Det kan du lese om her: Pludrehanne og Snickersen te naboen.

Tonen i ute i samfunnet generelt er tøff. Hvem har ikke opplevd at medtrafikanter henger på hornet, viser fingeren eller knyttneven, om noen er så uheldig å somle litt, eller gjøre en feil? Eller om du formulerer et utsagn flertallet er uenig i, ei setning kommer feil ut, – i ei forsamling. Da kan det være kroken på døra for videre kommunikasjon.

Hjelper det? Blir vi flinkere av å møte hverandre med aggressivitet? Eller avvisning. Og hvem er disse menneskene som mener det er deres plikt å vise sin forakt for andre?

Blir vi bedre til noe som helst av å veie hvert ord, måtte forsvare og forklare hver minste ting? Må vi være perfekte? Alltid. Blir vi klokere av at noen himler med øynene, eller viser fingeren? Bedre mennesker? Bedre trafikanter?

Eller blir vi redde. For å prøve. Lar være å spørre. Tør ikke gjøre noe, av redsel for å gjøre noe feil. Våger aldri mer å åpne munnen i ei forsamling.

Hvem vil vi egentlig at samfunnet vårt skal være til for? Bare de som er sterke nok til å tåle alt?

Mister vi ikke noe viktig i forsøkene på å arrestere alle som i våre øyne ikke gjør alt riktig? Kan vi bli klokere uten å lytte til andre?

Og – hvorfor kan vi ikke  bare prøve å bli flinkere til å løfte hverandre opp og fram?  Fokusere på det positive. Gi ei hjelpende hånd der det behøves. Tåle å se at noen gjør eller sier noe feil, – i livet, i trafikken. Uten å vise fingern, eller forsøke å sette vedkommende på plass.

Smake på den gode sjokoladen uten å gi kritikk. Og heller gi ros for at noen tør og vil noe.

Takk for oppmerksomheten 🙂

Read Full Post »