Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Trollmors tanker’

Som barn fikk jeg meslinger. Jeg var liten, og husker ikke så mye av det, men jeg tror ikke jeg ble særlig syk. Noen år senere hadde jeg kusma. Jeg ble ganske dårlig, men ikke verre enn at jeg var godt fornøyd med å få være hjemme fra skolen ei stund.

Det var min erfaring med barnesykdommer.

Da barna mine var små, fikk de vannkopper. Den ene fikk et normalt forløp. Den andre hadde nedsatt immunforsvar på grunn av medfødt sykdom. Alt hun fikk av infeksjoner slo henne skikkelig ut. Hun var medtatt i lange tider etter influensa og omgangssyke. Hver eneste gang. Hun ble skikkelig dårlig av vannkoppene. Lenge. Og det ble noen turer på legevakta på grunn av komplikasjoner.  For første gang tenkte jeg litt over dette med vaksiner mot barnesykdommer. Hvor glad jeg var for at barna var vaksinert mot de mest alvorlige barnesykdommene.

Noen år senere fikk jeg barn nr. 3. Han hadde en alvorlig medfødt lidelse. Vi fikk vite at selv en alvorlig influensa i verste fall kunne være dødelig for ham. Så han fikk influensavaksine. Det finnes faktisk vaksine mot vannkopper også, den kan gis til spesielt utsatte, fikk vi vite av barnelegen. Han anbefalte at vårt barn skulle vaksineres mot det, samt influensavaksine hvert år. Det har vi i ettertid vært glad for. Av og til har ikke influensavaksinen «truffet» helt, og han har blitt syk likevel. Så syk at det har vært behov for akutt innleggelse i sykehus. Det vi har fått vite da, er at uten vaksine ville han blitt mye dårligere. At vi skal vært glad for at han har vært vaksinert. Det har vi vært.

Og han har fulgt det obligatoriske vaksinasjonsprogrammet ved Helsestasjonen.

I disse dager går det en debatt om vaksiner i media. Flere, også kjendiser går ut i media og forteller at de ikke vaksinerer barna sine mot flere barnesykdommer, blant annet meslinger. Den vaksinen gis normalt når barnet er 15 måneder.

Jeg har et par ting å si. Du vaksiner ikke barnet bare for din egen skyld. Du vaksinerer også for at ikke ditt barn skal smitte mitt barn. Hvis ditt uvaksinerte barn får meslinger, og smitter et annet barn før det er 15 måneder gammelt, kan det få konsekvenser du sannsynligvis ikke har tenkt på. Dersom mitt barn hadde dødd på grunn av din kunnskapsløshet, ville jeg neppe tilgitt deg. Jeg tror faktisk ikke det.

 

Read Full Post »

Mange av oss legger mye av vår identitet i hva vi foretar oss i yrkeslivet. Vi får bekreftelse på hvem vi er gjennom jobben, og våre kollegaer. Når du er ute av arbeidslivet på grunn av sykdom mister du mye av dette. Det kan beskrives nesten som å befinne seg i fritt fall. Arbeidet har vært hovedbeskjeftigelsen gjennom mange år. Du må forsøke å finne fotfeste i et liv som «ikke yrkesaktiv».

Som barn får vi spørsmålet -«hva skal du bli når du blir stor?» Vi leker doktor og pasient, politi og røver. Det kan være spennende å være røver i leken, men så vidt jeg husker ga det sjelden særlig status å være pasient. En eller annens lillebror fikk ofte valget mellom å ikke få lov å være med i det hele tatt, eller ta den kjedelige rollen som ingen ville ha….

Gjennom skoletia rekker vi å bestemme og ombestemme oss en rekke ganger før vi til slutt må ta et valg. Vi tar utdannelse og «blir» noe. De fleste husker stoltheten når man står med vitnemålet eller fagbrevet i handa. Fast jobb – og et viktig mål er nådd. Og så er livet i gang. Plattformen er ferdig. Bil, leilighet eller hus står på planen. I jobben har vi kollegaer, kurs, sosiale sammenkomster og et miljø hvor vi hører til. Faste rammer rundt hverdagen.

Så rammes man av sykdom. Livet ble ikke som planlagt. Alt planer må byttes ut. Vi ser plutselig hvor skjør tilværelsen er. Hvor små vi er. Hvor annerledes tilværelsen brått ble. For noen kan kontakten med arbeidslivet være over. Enten for alltid eller for lang tid.

Du må sette deg nye mål. Det krever styrke og selvinnsikt. Hvis du fortsetter å savne og leve i det som var, vil du aldri lære å sette pris på livet ditt slik det er blitt.

I tillegg til at hele livet blir snudd på hodet på grunn av sykdommen som har rammet deg, blir du nødt å takle omgivelsenes uforstand. Langtidsyk, ufør, kronisk syk – er nesten skjellsord i vårt rike og vellykkede samfunn.  Om du ikke har blitt lagt merke til før, blir du det nå.

Det er nødvendig å tenke nytt. Du må søke bekreftelser på andre måter enn gjennom jobben din. Det er lærerikt – og hardt. Du mister fort noen illusjoner på veien. De sterkeste og flotteste menneskene jeg kjenner er de som har opplevd en humpete og svingete livsvei. De som har snublet, falt og reist seg igjen bærer med seg viktige erfaringer som kan deles med andre.

Menneske – vær stolt av deg selv. Du har lært mer mye mer enn alle de som har sklidd gjennom livet på overflaten.

 

Read Full Post »

Redsel er et merkelig fenomen. Nå snakker jeg altså ikke om de store, virkelig farlige tingene, men om de tingene vi av og til er redde for i hverdagen. Jeg – for eksempel er livredd for bjørner og veps. Og så er jeg vettskremt hver gang en av mine kjære skal ut å reise med fly. Men selv elsker jeg å fly. Spesielt i turbulens. Jeg elsker følelsen når flyet rister, og faller i lufta. Jeg blir aldri redd. Uansett.

Men jeg er så fryktelig redd for å miste noen av de jeg er glad i. Derfor kjenner jeg et vondt sug i magen når noen av mine er ute og reiser. Det gir seg aldri før de er trygt framme. Akkurat nå er mannen i huset bortreist. Han kommer heim i kveld. Riktignok er han ikke ute og flyr. Han reiser med båt. Det er nesten like ille. Her sitter jeg, i sofakroken og filosoferer litt over det å være redd. Mens jeg kikker ut av vinduet. Bare det ikke begynner å blåse… Iallefall ikke før min kjære er trygt i hus.

Eldstesønnen blir temmelig oppgitt hver gang jeg ber ham ta kontakt med jevne mellomrom når han er ute og reiser: «mamma – du får beskjed hvis noe skjer! Så lenge du ikke hører noe er alt i orden!» Å være mamma er ikke for amatører. Jeg hadde ikke skjønt det enda når jeg fikk mitt første barn gang for lenge siden. Nå, mange år senere har jeg virkelig forstått hva det vil si. Å være redd på vegne av seg selv er bare en bagatell sammenlignet med det å være redd for at noe skal skje med ungene dine.

Men jeg er hysterisk redd for veps. Når størstemann var baby kom et skrekkelig eksemplar inn i leiligheten en gang jeg åpnet ytterdøra. Jeg hylte, fektet vilt, tok gutten på armen, sprang inn på badet – OG LÅSTE DØRA..! Der satt vi – i sikkert 1 time til pappaen hans kom. Vepsen var selvsagt borte. Og jeg hadde ingen logisk forklaring på hvorfor ytterdøra sto på vidt gap, mens jeg satt på golvet på badet med gutten, og hadde låst døra til badet. På grunn av en veps. Iallefall ikke ei forklaring som han var i stand til å forstå. Ufølsomme mannfolk.

Og så er det bjørn, da. Jeg er aldri på tur på steder hvor jeg kan risikere å møte en bjørn. Men jeg har gjort meg mange tanker rundt det. Tenk hvis.. OM jeg noen gang skulle befinne meg på et sted hvor jeg KAN risikere å møte en bjørn – hva da? Så jeg har pugget gode råd for hvordan man skal forholde seg i møte med bjørn. Så om du en gang i framtida er ute i skogen og møter et damemenneske som prater høyt med seg selv, vekselvis synger noen strofer med skjærende falsk stemme, samtidig som hun ser seg vilt omkring – er det mulig at du har truffet på meg…

Når jeg gikk på ungdommskolen var jeg fryktelig sjenert. Derfor gjorde jeg alltid mitt beste for å være passe flink. I alle fag. Slik at jeg ikke skulle tiltrekke meg oppmerksomhet. Verken i positiv eller negativ retning. Jeg var livredd for at stilene mine skulle bli lest opp. Derfor passet jeg på å skrive kjedelige fortellinger. Selv om jeg visste at jeg kunne bedre. Karakterene mine ble da også temmelig middels – og jeg listet meg ut av grunnskolen – omtrent uten å bli lagt merke til.

Jeg har nok blitt litt tøffere på det området med årene. Men ikke så veldig mye. Jeg synes det er skummelt å bli lagt merke til. Men noen ganger greier jeg ikke å la være å stikke meg fram. Hvis jeg føler at noe er urettferdig, for eksempel. Da vinner ofte rettferdighetssansen over det at jeg er redd. Følelsen ved å ikke ha sagt fra, er verre enn å gjøre det. Selv om jeg egentlig ikke tør. De gangene redselen vinner, og jeg tier stille, kjenner jeg meg helt elendig etterpå.

Klokka tikker videre, det er fredag, og enda mange timer til mannen er heime. Imens prøver jeg å tenke fornuftige, positive tanker. Det har enda ikke begynt å blåse. Jeg satser på at han kommer seg vel heim og at helga blir fin. Det meste av det jeg opp gjennom årene har vært redd for, har enten aldri skjedd, eller så viste det seg å ikke være farlig likevel!

Takk for at du leste 🙂

Read Full Post »

Det har vært viktig for meg å skrive sykehistorien min. Underveis har jeg vært usikker på om det var riktig å legge det ut slik at alle kan lese. Jeg er, og blir av mennesker som kjenner meg godt blitt beskrevet som en «veldig privat» person. Jeg holder mye inne i meg selv. Likevel valgte jeg å gjøre det. Som sagt håper jeg dette kan være til hjelp for noen.

Det å få diagnosen ME var en lettelse. Heldigvis var jeg så grundig utredet av de rette spesialistene at det aldri ble noe problem i forhold til NAV. All nødvendig dokumentasjon var også på plass. En kjempestor stein ble løftet av skuldrene mine. Men skadene den har påført meg og livet mitt er der. Og jeg er fortsatt syk.

Internett ble etterhvert en god støttespiller. Her fant jeg informasjon, og kom i kontakt med andre. Jeg var så heldig å få et opphold ved Sølvskottberget Rehabiliteringssenter, før det ble nedlagt. Oppholdet der gjorde meg ikke friskere, men det var lærerikt i forhold til å mestre sykdommen. Mannen min var på pårørende-dag der, og det hjalp han til å forstå, noe som igjen var til hjelp for meg. Livet mitt har blitt enklere. Omgivelsene krever mindre av meg, og jeg slipper å hele tia tøye strikken til den ryker, på nytt og på nytt. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for hva jeg bruker krefter på. Og jeg har lært å hvile i forkant av aktiviteter. Livet er mer i balanse. Jeg har dårlige perioder, og er nødt å prioritere strengt hva jeg bruker tid og krefter på.

Av og til snubler jeg. Uforutsette hendelser slår meg ut. Vonde minner er ikke alltid lett å skyve bort. I sykehistorien min, slik jeg valgte å fortelle den, er mye utelatt. Ellers ville den blitt altfor lang. De fleste hendelser på det private plan hoppet jeg over. Selv om de var med på å påvirke sykdommen min. Man forteller ikke alt om seg selv til alle.

Av og til er livet tungt og mørkt. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke følte at jeg orket mer av livet. Det hender fortsatt at jeg kjenner det slik.

Men noe har endret seg. For 2 år siden ville jeg ikke greid å fortelle denne historien. Jeg ville ikke greid å konsentere meg nok til å skrive såpass mye. Jeg er begynt å rydde opp i hodet mitt. Har startet jobben med å forsøke å jage bort gamle spøkelser som plager meg når jeg egentlig har nok med dagens problemer. Jeg forsøker å henge skyld på de rette knaggene, lukke og låse skapet straks jeg er ferdig.

Som sagt, jeg er ikke frisk. Jeg forsøker å lære å leve et godt liv med de begrensninger jeg har. Jeg har i løpet av det siste året fått lov å prøve meg i en bitteliten jobb av og til. Jeg kjenner selv hva jeg klarer. Arbeidsgiver vet det nødvendige om meg, og jeg står fritt til å si nei i dårlige perioder, så enkelte måneder er jeg ikke innom i det hele tatt. Det betyr fryktelig mye å vite at noen har bruk for meg. At noen er fornøyd meg meg. Selv om det hele bare er bittelitt. Jeg trenger det bittelille så veldig. For selvfølelsen min, og jeg er redd for å ikke greie det heller. Jeg vil så gjerne delta litt i livet der jeg kan. Være en person å regne med, på en måte. Som alle andre.

Så. Nå er jeg ferdig med å fortelle min ME-historie. Jeg vet det finnes mange vonde og vanskelige skjebner der ute, og at mange har det mye verre. Mange er så syke at de ikke er i stand til å formidle sine opplevelser videre. Det er vondt å tenke på, og jeg håper at det med tiden kommer medisiner som kan hjelpe. I mellomtiden håper jeg informasjonen om hvordan det er å leve med ME kommer ut, slik at andre mennesker kan få mulighet til å forstå at det ikke er alt som vises utenpå..

Tusen takk for at du leste.

Read Full Post »

Minstemann var på vei, ja… Helt uventet. Jeg ble dårlig, med mange ulike infeksjoner. Men ikke like dårlig som forrige gang. Heldigvis. Jeg greide å glede meg underveis.

Den første tia etter at gutten min ble født var jeg heller ikke så veldig dårlig.  Men i løpet av permisjonen min ble jeg bare dårligere. Heldigvis sov han mye, og jeg sov samtidig med ham. Etter at den var over gikk jeg rett inn i sykemelding.  Jeg kom til en lege som forsto at her måtte det være noe galt. Hun sørget for at det ble foretatt en del utredninger av meg.

Dette tok tid, og i mellomtia hadde jeg gått på sykepenger et år. Etter det måtte jeg inn i NAV-systemet, og over på attføring. Jeg begynte på arbeidsutprøving. Det gikk ikke bra, for å si det mildt. Enda så lite jeg arbeidet. Jeg måtte til lege å be om sykmelding etter kort tid. En ny lege. Hun som startet utredning på meg hadde vært vikar for ham. Nå var han tilbake. Han ga meg noen dagers sykemelding hver gang jeg kom, med beskjed om å fortsette å prøve i attføringstiltaket.

Nå var ikke mitt problem at jeg ikke kom meg opp om morgenen, at jeg ikke gjorde jobben min, eller møtte presis. Og jeg trivdes. Det var altså ikke motivasjonen eller viljen det kom an på.

Jeg forteller dette blant annet fordi det i tiltaket inngikk noen «kurs» i regi av NAV. Hvordan man oppførte seg for å få jobb og holde på den, og lignende tema. Jeg fikk en følelse av at vi som var der ble behandlet som uskikkelige unger.. De som var der var mennesker som meg, og noen som var mye eldre også. Alle hadde vært i arbeidslivet en årrekke. Alle virket å være ærlige og arbeidssomme mennesker, og for noen var dette avslutningen de fikk etter et langt yrkesaktivt liv.

Jeg sier ikke så mye mer om det. Uverdig var det.

Etter 9 måneder i tiltak var det helt stopp for mitt vedkommende. Legen innså det. Jeg dro heim, og sov i 4 måneder. Minstemann var i barnehage, og de største på skolen, så jeg sto opp, satt på en stol foran komfyren og laget middag, spiste og sov litt til. Sto opp, spiste kveldsmat, og la meg så snart jeg kunne etter det. Jeg husker fryktelig lite fra den tia. Var hos revmatolog som satte fibromyalgidiagnose.

Jeg fikk innvilget midlertidig ufør en periode. Jeg var bortimot husbundet. Presset meg til å greie det mest nødvendige. De kognitive problemene økte. Jeg begynte å bli redd og deprimert. Hva var dette? Jeg gikk inn i en depresjon. Kontaktet lege. Det eneste han hadde å tilby var medisin. Jeg tok i mot, men merket liten effekt. Jeg ba om å få komme til psykolog, jeg orket rett og slett ikke mer.

Hos psykologen skjedde noe uventet. Første time var en katastrofe. Jeg valgte likevel å prøve en time til. Første spørsmål i time nr 2 var: «har du tenkt på om du kanskje kan ha ME?» » Nei..?», svarte jeg noe forundret. Jeg visste lite om ME. Trodde jeg hadde lest litt i media om mennesker som lå til sengs i et mørkt rom, og var avhengig av sondemating, stell og hjelp til alt. Det gjorde jo ikke jeg. Psykologen sa hun hadde tenkt og undersøkt litt etter forrige time. Hun var helt klar på at ME, etter hennes mening var en fysisk dagnose. Jeg ble bedt om å ta en del tester for å utelukke psykisk sykdom, og ta noen samtaler med en kollega av henne. Jeg gikk med på alt. Etterpå ble det sendt brev til fastlegen, jeg var ikke psykisk syk, og utredningen av ME ble satt i gang.

Jeg skal ikke gå i detalj om den nå. Jeg var hos mange ulike spesialister, det ble tatt utallige prøver og tester. Alt tok tid, men til slutt ble ME-diagnosen satt. Veien dit hadde tatt 17 år av livet mitt.

Read Full Post »

Når jeg begynte å skrive på dette fant jeg fort ut at det ble mye vanskeligere enn jeg trodde på forhånd. Ikke bare fordi det var så vondt å tenke på, men fordi jeg fant ut at det er så mye jeg ikke husker. Det er hull i hukommelsen fra lange perioder av de siste 20 årene. Det er lenge det. Store deler av livet mitt. Mesteparten av livet til barna.

Jeg har hentet fram gamle album. Kikket på julefeiringer, sommerferier, bursdager og bilder av barn med ransel på sin første skoledag. Jeg ser at det har skjedd, og at jeg var der, men jeg husker bare ikke noe av det.

Barna mine har av og til fortalt, eller spurt om ting som hendte for lenge sia. Jeg rister uforstående på hodet, og blir møtt med et vantro: «Men mamma! Du må da huske det! Store viktige hendelser  jeg vet jeg burde huske! Jeg gjør ikke det!

Jeg sluttet første del av historien etter at jeg mistet jobben. For meg var det et stort nederlag. Og måten det skjedde på plaget meg. Jeg vet jeg ble dårlig behandlet, og at det ikke gikk riktig for seg. Men jeg hadde ingen krefter til å gjøre noe med det. Jeg kontaktet det som nå heter NAV, og meldte meg arbeidsledig. Det var et system jeg absolutt ikke tenkte å bli værende i lenge. Men det gjorde at jeg fikk en rolig periode heime. Jeg tror det gjorde meg godt. Mobiltelefon hadde jeg ikke, og hustelefonen lot jeg rett og slett være å ta når den ringte.

Etterhvert måtte jeg prøve å finne meg en ny jobb. Jeg prøvde i en lignende jobb som den jeg hadde hatt i 10 år, men innså fort at det gikk ikke. Mine fysiske plager kom tilbake. Jeg måtte tenke nytt, og greide å få en fot innenfor som vikar innen noe helt annet. Jeg trivdes, det var en god arbeidplass med greie koellgaer, og en super arbeidsgiver. Det gikk fint ganske lenge.  Symptomene var der, men ikke verre enn at jeg greide å ignorere dem hvis jeg bare prøvde hardt nok. Så begynte jeg å bli dårligere igjen.

Jeg prøvde desperat å mestre økningen av symptomer. Jeg tok pauser der jeg kunne. På golvet på toalettet med lyset slukket. På røykehjørnet utafor jobben. Lente hodet mot veggen og forsøkte å hvile. Utafor huset i bilen etter jobb. Eller listet meg inn i gangen heime når jeg kom inn. Slukket lyset og satte meg på golvet ei stund, før jeg greide å gå inn til familien. Sovnet på vaskerommet mens jeg satt og brettet klær. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få noen minutters hvile slik at jeg kunne holde ut litt til. Jeg burde ha skjønt at det ikke gikk.

Så ble jeg sykemeldt. Den første i rekka av etterhvert ganske mange sykemeldinger. Jeg hadde ulike infeksjoner, influensa flere ganger i året, hodepine nesten bestandig, diare og oppkast, smerter og låsninger – spesielt i rygg, nakke og skuldre. Hver gang jeg begynte på jobb igjen visste jeg at det bare var snakk om å holde ut så lenge som mulig. Helt siden jeg ble syk hadde jeg reagert veldig på alle former for sanseinntrykk. Høye lyder kunne få meg til å skvette så kraftig at jeg enten begynte å gråte eller ble sint. Alle former for vedvarende lyder, selv om de ikke var spesielt høye gjorde meg fryktelig sliten. Smerter i huden gjorde at jeg i dårlige perioder hadde problemer med berøring. Og så var jeg så fryktelig kvalm hele tia. Jeg prøvde å skjule alt dette for ungene mine, men de merket det nok allikevel. Jeg gjorde mitt beste hele tia for at alle rundt meg skulle ha det bra, men gjorde nok ofte en fryktelig dårlig jobb på heimebane. Jeg gjorde mitt beste for å leve som alle andre. Delta, være sosial. Klistret på meg et stivt smil der det ble forventet av meg. Jeg var jo frisk..

Jeg burde ha skjønt at dette var noe jeg ikke kunne presse meg igjennom. Jeg burde ha skjønt at dette ikke ville gå over av seg selv. Jeg burde ha skjønt at jeg skulle vært tydeligere overfor de legene jeg var hos. Jeg opplevde å bli nektet sykemelding av en brysk svensk vikarlege: «Det h*r går inte att vila bårt! – var hans krasse beskjed. «Du måste trena, førståss…» (Jeg finner altså ikke den tasten hvor den svenske A’en med to prikker over skal være, derfor * i et av ordene i sitatet.)

Det er mye jeg burde forstått, men jeg hadde ofte nok med å klare meg fra den ene dagen til den andre. Det kjentes som jeg holdt på å drukne, og jeg hadde aldri tid eller krefter til å tenke. Mye gikk på autopilot. Jeg valgte kortsiktige løsninger for å klare med livet der og da.

Hvorfor ble det slik?

Som person var jeg ikke blant de som ropte høyest. Jeg var ikke oppdradd til å klage, eller hevde meg. Jeg strakk meg ofte lengre enn jeg burde, og stilte store krav til meg selv. Jeg var opptatt av å alltid gjøre mitt beste, og var følsom for kritikk. Jeg var ikke flink å argumentere, eller gi uttrykk for egne behov.  Kanskje litt av forklaringen ligger i noe av det? Når en lege ikke fant noe, og hevdet at jeg ikke kunne være syk, ga jeg opp.

Etterhvert ble hele livet en kamp for å komme gjennom hver ny dag, koste hva det koste ville. Jeg så dessverre ikke at det gikk ut over mine nærmeste. Til det var jeg altfor sliten. Og jeg prøvde hele tia å late som ingenting. Ville være som alle andre. Jeg var jo ikke syk!

Som vikar hadde jeg mulighet til å si nei til jobb, så jeg valgte å ikke arbeide 100%. Jeg var en stund nede i 20%. Det funket litt bedre. Jeg unngikk sykemelding i den perioden… Så utrolig dumt det var av meg! Den eneste som har tapt på det er jeg. Det gikk kraftig ut over økonomien, og pensjonspoengene mine.

I allefall ble jeg etterhvert litt bedre, og begynte å arbeide mer.

Så meldte minstemann sin ankomst, uventet – men gledelig likevel. Og jeg er kommet omtrent halvveis i årene fra jeg ble syk, og fram til nå. Kanskje resten av historien får plass i neste del.

Read Full Post »

Jeg har en oppvakt liten gutt. Et lite «punktum». Den siste i rekka av mine-dine-våre-barn. Han er interessert i det meste. Av og til kommer han og henger litt over skuldra mi når jeg sitter om kvelden foran pc’en. Og spør. Siste spørsmål var: «hvorfor kaller du deg selv for Trollmor,» mamma?

Her er det jeg fortalte ham:

For mange år siden, når jeg og pappan hans møttes, hadde vi begge barn fra før. Og de var tett aldersmessig. Hans storesøsken. Hver kveld, når alle skulle legge seg ble huset plutselig litt sånn Vill Vest… Tannpuss, dusj, negelklipping, høytlesning, nattasang, den ene var kvalm,  den andre tørst, en var ikke trøtt, en skulle tisse, osv… Når alle omsider var i seng, sank jeg ned i sofaen, og ofte dukket sangen: Når Trollmor har lagt sine 11 små troll… opp i mitt slitne hode.  For det var nettopp slik det føltes!

Å! Sa mitt lille punktum, som nettopp nå hang over skuldra mi og ikke fikk sove….fordi han var kvalm…;)

Her er bilde av et annet troll vi traff i sommer:

Tekst og fotograf: Trollmor og lille Trollegutt 🙂

Read Full Post »

Older Posts »