Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘urettferdighet’

Dette innlegget er inspirert av Lammelårtankers innlegg: Slett meg hvis du er uenig.

Jeg la ut en link til det på min private Facebookprofil, og skrev samtidig en status hvor jeg stilte noen spørsmål:

«Vil du slette meg som venn hvis du er dypt uenig med meg, og min mening er så grunnleggende feil at du ikke kan forholde deg til den?

Vil du kun lese det du er enig i på FB? Mange fronter sterke meninger på nett, og det legges ut linker til artikler, blogger, og statuser som deles av mange. Ikke alt viser seg å være like seriøst hvis man gir seg tid til å undersøke. Hvis jeg deler noe som ikke stemmer, eller som du er uenig i, vil du si fra til meg om det da?

Hvis du deler noe som er feil eller jeg er uenig i – er det da greit at jeg sier fra? 
Er vi redd for uenighet? Velger vi å ikke følge de vi er uenig med? Velger vi publikum og venner vi vet er enig med oss i det vi legger ut, slik at vi aldri får utfordret vårt syn og våre meninger? Kan man være venner, respektere hverandre samtidig som man er dypt uenig, eller er ikke det mulig?»

Responsen var liten.

Noen få kommenterte under innlegget mitt, og jeg fikk noen synspunkter. Tusen takk til dem. Men de aller fleste var tause.

Jeg har etterhvert lagt merke til en ting på Facebook. Folk diskuterer ikke. Eller egentlig gjør de det, men ikke med hverandre. Folk mener mye hele tiden, men kun på sin egen vegg. Linker til artikler, blogginnlegg og statuser med sterke meninger står uimotsagt, men på andre vegger dukker det opp innlegg fra noen som er dypt uenig. Egentlig er det ganske fasinerende å se på.

Heftige debatter, fullstendig blottet for kommunikasjon mellom parter som står steilt mot hverandre. Og i motsetning til avisartikler henvises det sjelden til hvem innlegget eller statusen er rettet til. Dersom man har begge parter som venn er det ofte ganske tydelig at dette er en del av en diskusjon.

Og jeg har gjort akkurat det samme selv noen ganger.

Det har nok de fleste. Man leser noe som provoserer på nett, og så slenger man ut meningene om temaet. På sin egen vegg. Og høster kanskje likes og kommentarer fra de som er enig. Resten er taus. Så skriver meningsmotstanderen et nytt innlegg, eller legger ut en link som har en tydelig, men usagt adresse. Og så har vi det gående.

Hva slags kommunikasjon er dette?

Hvorfor vil vi ikke diskutere med andre når vi mener noe? Er vi redd for å ta feil? At meningene våre ikke tåler å utfordres? Hvorfor må vi bruke noe andre har skrevet for å si hva vi mener? Vi gjemmer oss, og meningene våre bak masseproduserte statuser.

Hvorfor velger noen å dele noe som åpenbart er usant, (det er enkelt å google) eller fra sider som har en agenda man helst ikke vil assosieres med? «Men de har jo rett i noe». Joda. Det har de aller fleste. Det er svært få som ikke har rett i noe. Men hvis vi er nødt til å bruke useriøse kilder, eller f.eks kilder med en ekstrem agenda i en eller annen retning, og vi ikke ønsker å assosieres med dem, bør vi kanskje finne andre kilder som kan støtte vårt syn.

Så er det dette med å slette «venner», som Lammelårtanker skrev om i sitt innlegg. De fleste mennesker ønsker å framstå som rause og inkluderende. Jeg møter meg selv i døra av og til. Jeg ønsker å være et godt menneske. Jeg forsøker å forholde meg til de aller fleste, og tenke at det er noe bra med alle. Vi kan være uenige, men likevel venner. Vi behøver ikke å diskutere det vi er uenig om, det finnes mange andre ting vi kan snakke om. Jeg prøver å være åpen for argumenter som ikke støtter mitt syn, kanskje jeg kan se ting fra andre synsvinkler da.

Jeg har etterhvert sett at noen få har et menneskesyn jeg synes er vanskelig å akseptere. For meg er det en grunnleggende tanke at alle mennesker er like mye verd. Og jeg ser at retorikken i noe av det som deles dreier mer og mer i en retning jeg har problemer med å godta. Det dukker opp rene hatytringer og svake grupper settes opp mot hverandre. Det skremmer meg, og jeg får vanskelig for å forholde meg til de som kommer med slike ytringer.

Så hva gjør man? Hva ville du ha gjort? Slettet dem som venn? Ville du sagt fra? Ville du skjult profilene deres, for å orke å beholde dem som «venner»? Jeg har foreløpig stort sett valgt det siste, og jeg synes det er en feig løsning. Noen få ganger har jeg sagt fra. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», har jeg sagt til meg selv mange ganger. Og så velger jeg ofte å lukke øynene, og trykke på «ikke følg» på Facebook. Jeg skroller fort forbi noe av det ubehagelige for unngå å bli provosert. Tenker at jeg har ikke tid eller krefter til å diskutere. Det er sikkert noen andre som sier fra. Jeg er nok bare et passe godt menneske, og jeg liker ikke alltid den personen jeg treffer i døra.

Takk for at du leste 🙂

Reklamer

Read Full Post »